Utfordringer for hvert klikk

Det er en forvrengt versjon av cyberrommet iranerne møter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Najmeh Mohammadkhani

Iran var det andre landet i Midtøsten som fikk internett i 1992, etter krav fra dr. Siavash Shahanshahi – internettets far i Iran. Til å begynne med ble nettet tatt i bruk av Institute for Research in Fundamental Sciences til akademiske formål, men det spredte seg raskt som kommunikasjonsmiddel. I dag er det 45 millioner internettbrukere i Iran av en totalbefolkning på 75 millioner. Dekningsgraden på 45 prosent er den høyeste i Midtøsten, ifølge en rapport fra Internet World Stats som ble offentliggjort 30. juni 2014.
Men Iran har også den dyreste nettilkoblingen basert på båndbredde, nedlastingsvolum og nedlastingshastighet. Tar man dette i betraktning er internett bedre i land som Saudi-Arabia, Irak og De forente arabiske emirater, og Iran havner på 147. plass av 200 land i hele verden. Den gjennomsnittlige internetthastigheten i Iran er 63/0 megabyte. Islamic Parliament Research Center har kunngjort at den vedtatte prisen for én megabyte per sekund er 120 dollar i måneden for iranerne. I Sør-Korea er prisen til sammenlikning 75 cent, og i Japan er den 3 cent.
Når det gjelder myndighetenes bruk av nettløsninger, ligger Iran på 105. plass av 193 land. Selv om rundt 1000 regjeringsnettsider tilbyr sine tjenester online, holder ikke kvaliteten på informasjonsoverføringen internasjonal standard.
Kontrollert av makteliten. Siden internett er en av de viktigste kommunikasjonsmidlene globalt, er regjeringen svært opptatt av innholdet som produseres av iranerne selv – og av hva befolkningen egentlig har tilgang til utenfra. Derfor beordret Irans øverste leder i 2011 at det skulle opprettes et overordnet råd, Supreme Council of Cyber Space (SCC), for å kontrollere landets trafikk på nettet. Hensikten var å hanskes med de politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske kostnadene Iran påføres av nettrafikken. Rådet består foruten presidenten av parlamentets leder, høyesterettsjustitiarius, kringkastingssjefen, regjeringsadvokaten, kommunikasjonsministeren og lederen for Den islamske republikkens politistyrker. I 2011 ble også det iranske cyberpolitiet – Iranian Cyber Police (FATA) opprettet for å overvåke cyberrommet, etterforske cyberkriminalitet og sette opp retningslinjer for landets internettkafeer.
Bruk av filter til å kontrollere cyberrommet ble godkjent av Den islamske republikkens øverste leder i 2001. Regelverket skal i hovedsak ramme nettsider som innholdsmessig er i strid med Irans lover, reguleringer og politiske prinsipper. Nettsider som er umoralske og sprer seksuell informasjon eller seksuelle bilder, blir sperret. Det samme gjelder sider som kritiserer og fremmer fiendtlighet mot Den islamske republikkens verdier. Trass i disse begrensningene og overvåkningen er iranerne svært aktive på sosiale medier som Facebook, Twitter og Instagram.
Ulovlige proxyservere. Facebook er et av disse sosiale nettverkene som er sensurert i Iran, men som likevel er tilgjengelig via proxyservere. Mange iranere bruker Facebook, men det finnes ingen pålitelig statistikk over akkurat hvor mange. Daily Dot, internetts egen avis, melder at 20 millioner iranere er på Facebook, men tallet er ikke bekreftet. Regjeringen holder et våkent øye med hva iranere legger ut på Facebook. Folk fra den iranske kultureliten (både menn og kvinner) – poeter, humorspaltister, kunstnere, journalister, karikaturtegnere og sosiale aktivister – bruker Facebook, Twitter og Instagram for å nå et bredere publikum og bli lest og sett av flere. I tillegg til selve kommunikasjonen de oppnår, sparer de penger og tid og får dessuten langt raskere interaksjon ved å bruke internett.
Iranske kvinner opplever en særegen diskriminering i dette cyberrommet. Ethvert ord som på noen måte er relatert til «kvinner og kvinners seksualitet», filtreres vekk, også dersom innholdet ikke omfattes av restriksjonene som er kunngjort av regjeringen. Filtreringen er basert på stikkord, og stikkord uten kontekst forteller selvsagt ikke alt om innholdet. Tilgang til informasjon om helse, kropp og medisinske spørsmål i sin alminnelighet forblir dermed innhyllet i det gåtefulle og hemmeligholdte.
For å omgå disse begrensningene bruker mange iranere proxyservere, selv om det er forbudt. Markedet for VPN (Virtual Private Network) blomstrer, og talspersoner for regjeringen har sagt at sju av ti iranske ungdommer bruker VPN for å ha tilgang til alle nettsider. Stikkordet for «kjøpe VPN» på farsi har blitt googlet opp mot to millioner ganger.
Sensur begge veier. Facebook er også en kilde til nyheter for mange iranere, og gjør det mulig å få nyheter som ellers ikke er tilgjengelige i nasjonale iranske medier. Noen iranere bruker Facebook til underholdning og jakt på sensasjoner, og det er også vanlig å dele hverdagsbegivenheter, familiebilder, selfies og til og med lunsj- og middagsretter. Iranske kvinner melder seg inn i grupper med ulike temaer – som matlaging, kunst, helseopplysning, barneoppdragelse, makeupkurs og hårstyling, kjendisnytt og så videre.
Det som vanligvis vekker heftige diskusjoner i sosiale nettverk, er epidemiske sosiale og politiske protester mot spesifikke nyheter eller emner i iranske lokalsamfunn. Så snart en nyhet slippes, blir et lite snøflak til et snøskred av diskusjoner blant iranerne. Men selv om diskusjonene er aldri så febrilske, blir de gjerne fort glemt. Mange tror at dette skyldes manglende sosial frihet og en sensasjonalistisk tilnærming til bruken av sosiale medier. Selv om internett er et demokratisk kommunikasjonsmiddel som gir alle sosiale grupper likeverdige stemmer, er det en forvrengt versjon av cyberrommet iranerne møter. Dette henger sammen med begrensningene og restriksjonene på nasjonalt nivå – og dessuten sensuren den andre veien på grunn av sanksjonene mot Iran, som er satt ut i livet av Gmail, Yahoo, Google og andre. Alle Apple-produkter som iPhone, iPad og bærbare Mac-maskiner trenger VPN i Iran for å kunne handle apper fra App Store. Den globale landsbyen er ikke demokratisk, men et lagdelt samfunn der tilgangen på informasjon ikke er rettferdig fordelt på alle.


Mohammadkhani er korrespondent i Ny Tid.

---
DEL