Utfordring av jazzbegrepet?

– På denne plata er det ikke en eneste improvisert solo, har Petter Wettre forklart. Plata ble lansert nå i oktober og heter «Hallmark moments» (Houshold Records DAA 004). Uten improvisasjoner – er det da jazz?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tidlig i år var jeg i denne spalta inne på definisjonen av jazz. Hva er det som gjør at vi umiddelbart hører at jazz er jazz?

Jeg forestilte meg at vi sveipte raskt over noen radiofrekvenser, og – hvis vi var heldige – hørte vi plutselig en musikk som vi i løpet av noen sekunder visste var jazz. Men hva er det vi rekker å høre på så kort tid? Vi hører en spesiell tone, en spesiell fraseringsmåte og muligens en spesiell rytmisk intensitet. Vi rekker ikke å høre om noen eventuelt improviserer. Improvisasjon finnes for øvrig i en rekke musikkformer verden over og ikke er noe eksklusivt for jazz. Vi rekker ikke å høre spesielle melodiske forløp, spesielle akkordprogresjoner eller en definert rytmikk. Allikevel vet vi det er jazz.

Men vi hører altså et toneideal som ganske enkelt er «blitt til» gjennom tradisjon, preget av jazzens opprinnelse i afroamerikansk storbymiljø. Vi hører raskt en søkende og til dels lekende fraseringsmåte, som er oppstått ved trangen til variasjon og improvisasjon. Vi kan derfor si at improvisasjon har ligget til grunn for fraseringsmåten, men den behøver ikke være til stede til enhver tid. Og det er den da heller ikke.

Den opprinnelige jazzen omkring det forrige århundreskiftet var sannsynligvis ikke annet enn løst variert. Improvisasjon på et høyere plan kom først ved den solistiske briljans som Louis Armstrong brakte fram på 1920-tallet og ble ikke i vesentlig grad videreformidlet til norsk jazz før på 30-tallet.

Uten improvisasjon og definerte melodiske, harmoniske og rytmiske komponenter, kunne vi litt flåsete si at jazz er en måte å spille på. Den som ikke hører at det er jazz, får ha det så godt…

Det er jazz!

Er så Petter Wettres nye CD – uten improviserte soli – jazz?

Ja, ingen tvil! Toneidealet er klart i en afroamerikansk tradisjon; den søkende fraseringsmåten tilhører en til vanlig improviserende kunstner; jazzens rytmiske intensitet, som ikke alltid kan måles i puls eller taktslag, men heller i en slags nerve, er så avgjort til stede.

Dertil finnes det, uansett hva Wettre sier, improviserte elementer og partier. I basslinjer og trommespill, i kadenser og codaer, i tenorsaxen som stiger opp av strykekvartettens innledning til «Wallflower» (versjon 2), av trompeterens motmelodier («Oasis») – og av sjefens sopransax når det tar av i «Pam Ann».

Men uavhengig av jazzdefinisjonen er dette en plate med mye fascinerende musikk. Flere spor har to- og trestemte treblåspartier, der Wettre spiller tenorsax, altsax, sopransax og klarinett. Det veksler fra intense rytmiske partier, noen lett definerte og noen komplekse i inndeling, til rolig vals («Wallflower» 1), rubatopartier («Wallflower» 2), kompositorisk musikk nær europeisk tradisjon («Hallmark moment»), samojediske og indianske assosiasjoner («Kjing Kjong Kinamann» og «Departure»), dertil flere flotte tema – hvorav «Durango» er en av mine favoritter.

Til denne rike og varierte produksjonen har orkesterlederen på enkelte spor fått støtte fra en strykekvartett, en harpist, en trompeter, en vibrafonist, en pianist, en sanger og gitarist, samt en sopransangerinne som elegant matcher en sag! Kompjobbene er delt mellom danske Jonas Westergaard og Anders Mogensen og norske Per Zanussi og Per Oddvar Johansen (bass og trommer).

Krafttak

En annen CD med Petter Wettre har ligget på mitt bord en stund. «Tour de force» (Houshold Records DAA 003) er et samarbeidsprodukt med den amerikanske sopransaksofonisten Dave Liebman, med Wettres komp fra 1996-2001, Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Jarle Vespestad (trommer). Opptakene stammer fra klubbjobber på Hamar og Bodø høsten 2000 og byr på en meget fri, sprelsk og virtuos jazz – som CD-tittelen antyder, et musikalsk krafttak. En utfyllende kontrast til de vel forberedte hallmark-øyeblikk – sammen beskriver platene to sider av Petter Wettres imponerende musikalske energi.

---
DEL

Legg igjen et svar