Bestill sommerutgaven her

Utfordrende klima-nøkternhet

Ending Fossil Fuels: Why Net Zero Is Not Enough
Forfatter: Holly Jean
Forlag: Buck Verso (USA)
ØKOLOGI / Vi trenger slike stemmer som Holly Jean Buck, som kritiserer ønsketenkning – nettopp for å hjelpe frem en håpefull, seriøs og langvarig klimakamp, hinsides all lettvint optimisme.

Holly Jean Buck er kjent for boken After Geoengineering (2019), også utgitt av Verso, der hun tar et oppgjør med ønsketenkningen at en myk klimaomstilling vil løse problemene. Litt skogplanting her, noen elektriske biler der – og så ordner sol- og vindkraft resten? Budskapet i denne første boken var at vi neppe vil klare å holde forsvarlige klimamål på 1,5-2 graders stigning i den globale gjennomsnittstemperaturen – og at vi vil måtte ty til både geoingeniørkunst og regenerative strategier i en enorm skala. Å få det overskytende karbonet i atmosfæren tilbake til landjorden er en titanisk oppgave som bare kan løses hvis karbonregnskapet blir en stor del av kulturen og alle menneskers hverdag.

Olje, kull og gass gir fortsatt gir 87 prosent av verdens energi, mens fornybar energi ligger på 5 prosent, vannkraft på 6,4 prosent og atomkraft på 4,3 prosent.

I den nye boken Ending Fossil Fuels: Why Net Zero is Not Enough fortsetter hun en nøktern kritikk, der hun lar tallene tale for seg selv: Vi må kutte utslippene med 4 gigatonn per år, men planlegger i praksis å øke utslipp med ytterligere 2 gigatonn årlig. Vi er her menneskene på planeten jorden. Ikke onde multinasjonale selskaper, først og fremst, men nasjonale oljeselskaper som Equinor, som sammen med for de fleste ukjente selskaper som Petrobas, Sinopec og Pemex står for over halvparten av oljeproduksjonen på kloden. I likhet med Equinor har disse nasjonaløkonomiske interesser og arbeidsplasser å ta hensyn til, noe som også virker inn på de demokratiske valgresultatene. Altså «vi» i en konkret forstand, i det minste sett fra et norsk perspektiv.

Verdens energi

Buck starter med å beskrive rivningen av Navajo Generating Station i Arizona. Den som har besøkt den berømte underjordiske Antelope canyon med sine fotogene formasjoner, har også kjørt forbi dette brutalt stygge kullkraftverket. Da det ble revet i fjor, ble det feiret verden over som et vendepunkt, også fordi det ble sett som en seier for urbefolkningen. Kraftverket leverte strøm til Los Angeles, mens mange navajo-folk ikke hadde eletrisitet. Men kullgruvene som forsynte kraftverket, er fortsatt ikke sikret og renset, påpeker Buck – og kraftverket ble først avviklet da det ble ulønnsomt. Videoene av pipene som kollapset, ble sett på som begynnelsen på slutten for kullalderen, mens Kina og Australia bygger gigantiske nye kraftverk.

Det finnes altså gode ansatser, men følelsen av et stemningsskifte, en idé om at verden forandrer seg til det bedre, kan rett og slett bli bedragersk når de ikke ledsages av materielle endringer. Håpefulle historier er smertefulle å torpedere, men det er nødvendig for den som vil vite hvor landet ligger. Derfor trenger vi nøkterne miljøforkjempere som Buck. Et blikk på de mest grunnleggende tallene avslører at olje, kull og gass fortsatt gir 87 prosent av verdens energi, mens fornybar energi ligger på 5 prosent, vannkraft på 6,4 prosent og atomkraft på 4,3 prosent. Vi er ekstremt langt fra målet om nullutslipp. Og vi går tom for tid. Så hva gjør vi nå?

Fornybar energi

Siden politikerne og de profesjonelle klimaekspertene bare utarbeider uansvarlig moderate planer, må aktivistene legge de ansvarlige planene. Buck trekker blant annet fram Lofoten Declaration for a Managed Decline of Fossil Fuel Production fra 2017, som er en ekstremt solid og målrettet traktat for drastisk å trappe ned utvinning av fossilt brennstoff.

Dårlig planlegging kan føre til desillusjon overfor fornybar energi, særlig hvis energien også blir ekstremt dyr og upålitelig. Slike planer må ta høyde for ikke bare økonomiske tap for nasjonaløkonomi og energimangel, men også en høyst forståelig folkelig motstand der vindkraft og solkraft overtar hele landskaper.

Nye illusjoner blir også promotert av olje, gass- og kullsektoren, nemlig at vi på forskjellige måter kan gjøre fossile brennstoffer «rene» eller «renere»: at vi kan gjøre fossile brennstoffer til et kretsløp, der vi først slipper ut karbon og så fanger det, eller der vi kan gjøre utslippene minimale. Slike forføreriske planer vil gjøre det langt vanskeligere å argumentere for alternativ energi, utfasing og nullutslipp.

Å befri sivilisasjonen

Om Buck så langt har spilt djevelens advokat, og om hun tilsynelatende inviterer til en slags laissez-faire-resignasjon, gjør hun det klart at målet er motsatt: Vi må skjerpe argumentene og kjenne detaljene hvis vi skal kunne argumentere mot sleipe lobbyister og myk-fornektere, lysegrønne yrkesoptimister og politiske selvbedrag.

Å kunne argumentere mot sleipe lobbyister og myk-fornektere, lysegrønne yrkesoptimister og politiske selvbedrag.

Prosessen med å befri sivilisasjonen fra fossile brennstoffer og berge det som kan berges av klimatisk stabilitet, vil ikke skje av seg selv gjennom en form for økonomisk selvregulering. Den forutsetter en kollektiv innsatsvilje som bare kan mobiliseres av en miljøbevegelse som har klarsyn og praktisk-politisk dybdeforståelse.

Net Zero betyr strengt tatt ikke nullutslipp, men at det er en balanse mellom utslippene og det karbonet jordsystemene kan trekke ut av atmosfæren gjennom skog, hav og eventuell menneskelig innsats. Vi kan tilsynelatende «avkarbonisere» og kutte utslipp der det virker lettere, eller i det minste mulig, og kompensere med karbonfangst for de sektorene der det er vanskelig, som innen jordbruk og transport, luft- og skipsfart inkludert. Men Buck peker ut en rekke farlige skjær i sjøen, noe som gjør boken til nyttig lesning for både aktivister og politikere.

Vi må gi rom for en samfunnsform hinsides utbytting og uansvarlig overproduksjon og tilsvarende overforbruk: et oppgjør med idealer om endeløs ekspansjon, total mobilitet, maksimal komfort og evig vekst.

Bucks balansering av realisme og deltakende engasjement oppleves som å møte en seriøs lege som vennlig, men alvorlig forteller oss at vi må legge om levevanene: Evnen til å gi slipp på ting er frigjørende, er hennes avsluttende og terapeutiske kommentar.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Du vil kanskje også like