Utenrikspolitisk skyggespill

Laurent Larcher etterlyser åpenhet, verdiengasjement og debatt om fransk utenrikspolitikk. Forfatteren hevder at Frankrikes maktelite skjuler sin egentlige agenda bak meningsløse uttalelser og hemmelighold.
Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 03.09.2018

Au nom de la France? Les non-dits de notre diplomatie

Laurent Larcher

Editions du Cerf

Frankrike

Mens vi venter på sesong fire av den franske agentserien Le Bureau kan vi trøste oss med en fortelling om den manglende offentlige debatten om fransk utenrikspolitikk. Journalisten Laurent Larcher har i en årrekke dekket det afrikanske kontinent for den franske, katolske dagsavisen La Croix. Nå har han skrevet en personlig beretning om hvordan den franske makteliten skjuler sine egentlige utenrikspolitiske hensikter ved hemmeligholdelse eller helt selvsagte, og dermed meningsløse, uttalelser. Slik Kai Eide har etterlyst åpenhet og debatt om Norges utenrikspolitikk, gjør Larcher det samme om den franske.

Kyniske egeninteresser

For å ta hans hovedpoeng først: Frankrikes utenrikspolitikk blir i offentligheten presentert som moralsk høyverdig, preget av kamp for menneskerettigheter og demokrati. I realiteten er den preget av diplomatiske og økonomiske egeninteresser, og helt løsrevet fra verdipolitikken. Larcher kaller ikke Frankrike for en nasjonalstat, men for en «handelsstat».

I et verdibasert diplomati ville dagens utenrikspolitikk bli ansett som helt meningsløs.

Forfatteren begrunner dette med flere eksempler på hvordan Frankrike samarbeider med diktatorer i flere afrikanske land. Han gjengir – direkte og fullstendige – samtaler han som journalist har hatt med franske ministre og ekspresidenter, der de snakker om at «vi må være realistiske» i utenrikspolitikken. Å være «realistisk» betyr blant annet at Frankrike ikke tok avstand fra at president Nkurunziza i Burundi trosset både grunnloven og parlamentet ved å stille til valg for tredje gang, noe som førte til opptøyer og borgerkrigsliknende tilstander. Det betyr også at Tsjads president gjennom 28 år, Idriss Déby, blir presentert av det offisielle Frankrike som «en stor statsmann» og en «viktig fransk samarbeidsparter i kampen mot terror», heller enn en diktator som knebler enhver form for politisk motstand.

En rekke eksempler fra det fransktalende Afrika viser hvordan Frankrike støtter udemokratiske regimer for å få i havn særavtaler om utvinning av naturressurser (Niger), handelsavtaler (Burundi) eller militære treningsarenaer (Tsjad og Djibouti). Larcher minner oss om at Frankrike er verdens tredje største våpeneksportør – USA og Russland er større – og at store mengder militært utstyr selges til autoritære regimer i Afrika og Midtøsten.

Frankrike er verdens tredje største våpeneksportør.

Samtidig, i et kapittel dedisert til de franske militære aksjonene i Afrika, klager Larcher over at Frankrikes eget militære utstyr er utrangert og dårlig. Forfatteren fulgte fysisk med de franske troppene i Nord-Mali i januar 2013, da de var der for å bekjempe islamistiske opprørere som var i ferd med å ta kontroll over landet. Og han hevder at franske soldater mistet livet på grunn av gammelt og elendig militært utstyr. Kolonnen han kjørte med holdt en lav hastigheten, kun 30 km/t, siden bildeler som gikk i stykker ikke kunne erstattes. Andre ganger fungerte ikke luftavkjølingen i de armerte kjøretøyene; i nærmere 70 varmegrader spydde forfatteren en rekke ganger og var på nippet til å besvime.

Da Larcher intervjuer forsvarsministeren etter hjemkomsten, hevdet ministeren at det militære utstyret Frankrike bruker i Mali er helt adekvat og oppdatert. Selv avslutter forfatteren kapittelet om de franske oppdragene i Sahel-regionen med at «Frankrikes verste fiende er ikke islamistene, men det utrangerte utstyret».

Løgner og paradokser

Et tredje kapittel er viet det forfatteren kaller «det paradoksale samarbeidet med Saudi-Arabia», siden Frankrike samtidig kjemper mot Den islamske stat (IS). Han hevder Saudi-Arabias politikk er fundert på de samme verdiene som dem IS kjemper for. Kun i et økonomisk perspektiv – Saudi-Arabia kjøper mengder av våpen fra Frankrike – blir det naturlig å samarbeide med den ene parten (Saudi-Arabia) og motarbeide den andre (IS), mens det i et verdibasert, ideologisk diplomati ville blitt ansett som helt meningsløst. At Saudi-Arabia bruker franske våpen i sin kamp mot Houthi-folket i Jemen, sammen med lokale Al-Qaida grupper som også kjemper mot Houthi-folket, blir ikke problematisert av det offentlige Frankrike. Snarere tvert imot blir kritiske spørsmål fra Larcher til ekspresident François Hollande besvart på samme måte som vi er vant til fra våre egne myndigheter: «Frankrike har aldri tolerert at våpen solgt av oss blir brukt mot sivilbefolkningen.»

Larcher kaller ikke Frankrike for en nasjonalstat, men for en «handelsstat»

Forfatteren er tydelig oppgitt over den manglende ærligheten i offisiell fransk utenrikspolitikk. Handelsavtaler og diplomati, inkludert etterretning og stemmegivning i FN-systemet, styrer utenrikspolitikken, hevder han. I Afrika fungerer fortsatt den særegne sammenblandingen av personlige forbindelser og særavtaler; FranceAfrique.

Det er vanskelig ikke å være enig med forfatteren – men det er ikke hans argumenter som gjør enigheten lett: Vi visste mye av dette fra før – men uten Larchers personlige opplevelser som empiri. Som journalist har han reist mye, spesielt i Afrika, og møtt mange ministre, men dette krydrer boken mer enn det gir momenter til den utenrikspolitiske analysen. Au non de la France? er mest av alt en personlig beretning om det manglende verdiengasjementet i fransk utenrikspolitikk – men enda mer er den et vitnemål om Macchiavellis ideologiske seier over Montaigne: Hemmelighold, realpolitikk og pragmatisme slår idealisme, humanisme og fellesmenneskelige verdier.

Kommentarer