Utenfor debatten

For miljøet er det bra at våre politikere har omgjort Stortinget til en kopimaskin for EU-lovgivning. For demokratiet er det en katastrofe.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et raskt blikk på www.eos-saker.org gir et skremmende, men også realistisk bilde på hvor integrert Norge er i EU-prosessene. Realistisk fordi nettsiden samler alle direktiver som er EØS-relevante, og skremmende fordi man ser hvor lite debatt det er i Norge før et direktiv blir vedtatt i EU og innført i Norge.

I skrivende stund behandler Europaparlamentet og Rådet følgende forslag: arbeidstidsdirektivet, tilleggspensjonsdirektivet, direktivet om elektronisk kommunikasjon, direktivet om CO2-fangst og -lagring, om fornybare energikilder, om forsvarsanskaffelser, og nytt kvotehandeldirektiv for klimagasser.

Har du hørt noen norske politikere uttale seg om noen av disse sakene i media? Hvor er pro og kontra argumentene? Hvor er demonstrantene, forskerne og de engasjerte velgerne?

Samme dag som stortingsgruppene og norsk media var opptatt av det norske statsbudsjettet i 2008, ble det vedtatt noen nesten uvirkelige vedtak i Europaparlamentet. Men tirsdag 7. oktober 2008 var en høyst virkelig dag. På samme dag vedtok nemlig Europaparlamentet hvordan fremtidens CO2-kvotemarked skal se ut, at kullkraftverk uten rensing skal forbys innen 2013, samt et forslag om massiv økonomisk støtte til CO2-fangst.

Disse vedtakene har vært en lang kamp for europeisk og norsk miljøbevegelse, og dette vedtaket er så radikalt at det hadde fortjent en helside i VG, og det er så radikalt at man skulle tro det var Natur og Ungdom som sto bak. Men nei, norsk media var opptatt av noe helt annet tirsdag 7. oktober.

I Norge har vi lenge stått i spissen for CO2-rensing, blant annet ved vårt eget pilotanlegg på Mongstad, som Stoltenberg definerte som en prestasjon på linje med USAs månelanding. EU derimot har gitt grønt lys for at hele 12 demonstrasjonsprosjekter med CO2-rensing kan settes i gang før 2015. På den måten har EU i stoltenbergske ordlag lansert 12 måneferder.

I dag er dessverre kostnadene for gasskraftverk med CO2-rensing dobbelt så store som kostnadene for konvensjonelle kraftverk uten rensing. Derfor har parlamentet foreslått støttetiltak til en verdi opp mot 10 milliarder euro (cirka 88 milliarder kroner, red. anm.)

Dessverre er det ikke alle som er like begeistret som Norge for CO2-rensing av gasskraftverk. Blant annet er Sverige skeptiske. Men hva gjør vår miljøvernminister Erik Solheim for å få de sine svenske kollegaer til å stemme for dette forslaget når det kommer opp i Rådet? Ingenting. Har norsk media utfordret Solheim på dette? Et søk på sesam.no i februar 2009 gir ingen treff.

For miljøets skyld er det åpenbart bra at våre politikere har omgjort Stortinget til en kopimaskin for EU-lovgivning. For det norske demokratiet er det en katastrofe. I selvmordsparagrafenes tid vil ingen i dag snakke høyt om EU-saker. Alle har stille godtatt en avtale som har gjort oss blinde for debattene i EU, men best i klassen til å kopiere lovene.

Problemet med utenforskapet er ikke bare at vi står uten stemmerett over de lovene som igjennom EØS blir våre, et like stort problem er at vi – det sivile samfunn – står utenfor debatten. Med et medlemskap ville norske politikere måttet stå offentlig til ansvar for den lovgivingen og de meningene de ytret i EUs organer. Og opposisjonen ville fått folkevalgte å stille til vegs. Ikke kun et ansiktløst EØS-byråkrati.

Erlend Sand er innstilt leder i Europeisk Ungdom.

---
DEL