Kommentar: Vår Zen-tilstand

Veiene er fulle av hull. Vannet kommet og går. Trafikklysene virker, hvis det er strøm. Vi gleder oss likevel i Zimbabwe. Takket være helgas fotballseier.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no

Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

HARARE, ZIMBABWE. Hva har fotball og nasjonalregjeringen til felles? Svar: Politikk!

Folk her i Zimbabwe elsker å diskutere begge deler – og det å spekulere i det uendelige. Spekulasjoner er en deilig tidtrøyte som gir fantasien uendelig med muligheter, og det kan avstedkomme pirrende samtaler.

En gang var politikk et hett tema på gatene i Zimbabwe, og avisselgerne kunne auksjonere vekk de ferskeste avisene på ethvert hjørne. Denne uka, etter søndagens spennende finale i Harare, er det mest vanlige å snakke om hvilke lag som må forlate COSAFA-turneringen («Council of Southern Africa Football Association», Det sørlige Afrikas fotballturnering, red. anm.). Dette er blitt mer vanlig enn å snakke om hvilket parti som har forlatt regjeringen.

Dette er ikke apati, men snarere et tegn på at den politiske stormen begynner å legge seg. Sensasjonalisme har den uønskede effekten «overstimulering», som noen ganger fører til nummenhet.

Zimbabwerne har skrudd sansene sine over på en annen frekvens, nemlig til kunsten å overleve fra en dag til den neste, med en eller annen form for fortjeneste hver kveld.

I samme ånd som at brent barn skyr ilden, trenger zimbabwere bare å lære en lekse én gang.

Etter ni år med uventet turbulens, finnes det i landet nå en merkelig tilstand av Zen, denne japanske versjonen av buddhismen. Livet leves én dag av gangen, og alle ting behandles etter hvert som de kommer – eller går.

En samtale overhørt på offentlig transport om at MDC-T (Movement for Democratic Change – ledet av opposisjonsleder Morgan Tsvangirai, som 11. februar ble statsminister etter avtale med president Robert Mugabe, red. anm.) kan trekke seg fra samlingsregjeringen, tilkjennega denne følelsen: «Zvevanhu ava hazvitevedzerwe!»

Dette betyr noe sånt som at det ikke lenger er tilrådelig å reagere på disse «gamle greiene». Denne gangen skal vi ikke brekke hverandres armer og ben over dette, fordi vi vet at i morgen vil disse menneskene drikke te sammen, og da er vi ikke lenger i samtale med våre naboer. Folk har til og med akseptert (om enn uvillig) at når du handler på supermarkedet, er det mer enn sannsynlig at du forlater butikken med en håndfull drops eller en liten sjokolade, som du ikke hadde annet valg enn å «kjøpe» med det som var igjen vekslepengene dine.

Telefonmysteriet

Det er en interessant tilstand når amerikanske 100-dollarsedler nå er mer vanlig enn amerikanske 1-dollarsedler, mens mynter er ikke-eksisterende. Å ta jobben med å få en tilgodelapp på 15 eller 20 cent hver gang er ikke verdt det, men like fullt er tanken på å forlate vekslepengene sine hver gang, spesielt når du synes prisene i utgangspunktet er høye, ganske irriterende. Butikkvarer er mye rimeligere nå enn før, men det endrer ikke det faktum at de fortsatt er dyre. Besøkende (særlig fra USA) er alltid sjokkert når de hører at et brød koster én amerikansk dollar.

Likevel er det bedre å ha brød til den prisen enn ikke å ha brød i det hele tatt.

Det er imidlertid ett område som skaper komplett forvirring for mange, og det er offentlige tjenester. En vanlig telefonregning for tre måneder kan lyde på alt mellom 300 og 1000 amerikanske dollar (fra 1800 til 6000 norske kroner) – selv når ingen internasjonale telefonsamtaler er blitt gjort, og selv om telefonen eventuelt har vært ute av drift i to av disse tre månedene. Når telefonen så har sluttet å virke for godt, fortsetter likevel regningen å eskalere.

En beskjeden husholdning kan oppdage at de er blitt fakturert for 2000 amerikanske dollar for strømforbruk i en hvilken som helst periode. Når ZESA (Zimbabwes strømforsyningsmyndigheter) blir konfrontert med dette, kommer de ansatte med forklaringer som gir inntrykk av at dersom man bor i et område med lav befolkningstetthet, forventes det at man betaler «litt mer» enn andre, fordi man sannsynligvis har flere rom i huset sitt – noe som kun er rene spekulasjoner. (I denne beskjedne husstanden kan det være to godt utdannede voksne med en inntekt på til sammen ikke mer enn 500 amerikanske dollar per måned – mer hvis de er ressurssterke.)

Ingen nevner det faktum at daglige strømbrudd i alle nabolag og husholdninger utgjør enorme besparelser i bruk av elektrisitet, som igjen umiddelbart blåses vekk på drivstoff til generatorer og andre former for nødbelysning og så videre. Det burde være unødvendig å si at ikke særlig mange regninger blir betalt, og at ingen forstår systemet i denne galskapen. Etter mange resultatløse spekulasjoner om hva som kan tenkes å foregå, har man konkludert med at noen ved regnskapskontorene et eller annet sted har laget en ønskeliste (som inkluderer ønskelig lønn), delt summen på antall innbyggere i den aktuelle byen, og simpelthen satt i gang å kreve inn pengene.

Våre gleder

Alt er derimot ikke bare undergang og tungsinn. Det finnes synlige forbedringer, som at mange store groper i veiene er blitt reparert – noen av dem så store at utbedring langt på vei var avskrevet. Og de fleste trafikklysene virker, når det er strøm. Bilistene synes likevel å ha blitt mer egensindige, særlig etter hvert som merkingen på noen av de store veiene er blitt usynlig, noe som gjør at det ofte kan være vanskelig å fastslå hvilken fil man kjører i.

Kommunalt vann renner mer konsekvent i husholdningenes kraner, og sist, men ikke minst: Søndag 1. november vant Zimbabwe Warriors (Zimbabwes landslag i fotball) selveste COSAFA-tittelen med hele 3-1 mot Zambia i finalen. Man må sette pris på enhver grunn til feiring, og fotballseieren berører manges hjerter.

Det er viktig å legge til at hvis du er en besøkende med tilbøyelighet til å engasjere deg i politikk, da bør du unngå å reise til Zimbabwe under når det sås og plantes (slik som «De kloke eldre – Jimmy Carter, Kofi Annan og Madeleine Albright – gjorde fjor). Regjeringen vil da være altfor opptatt med agrikulturell implementering til å kunne ta seg av deg.

Vær så snill: Insistér heller ikke på å komme hvis besøket ditt er blitt kansellert, slik det skjedde da FNs torturetterforsker Manfred Nowak 29. oktober ble pågrepet ved landing og sendt ut av landet. Og ikke kom når det tross alt er andre, mer aktuelle besøkende her, som de i SADC-troikaen (Southern African Development Community: Mosambik, Zambia og Angola, om den globale politiske avtalen).

Du vil garantert ikke bli underholdt, og for øvrig er det nå tilfeldigvis plantesesong nå igjen. Men har du lyst til ganske enkelt å gå for et sted med sol og vennlig gjestfrihet, så ta med deg venner og familie, dine euro og dollar, for akkurat nå i Zimbabwe er det «business as usual.» ■

Oversatt av Therese Stordahl

Blessing Musariri er en av Zimbabwes ledende forfattere.

Les spaltene på engelsk eller originalspråket: www.nytid.no/en

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her .

Støtt våre spaltister, bli abonnent på Ny Tid i dag.

---
DEL