Uten grenser: Castros kyniske kapitalisme

50 år etter at Fidel Castro tok makten, kan vi oppsummere: Den cubanske kapitalismen er den verst tenkelige: Ingen friheter, kun statens utbytting av borgerne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

HAVANNA, CUBA. I år er det 50 år siden revolusjonen på Cuba da Fidel Castro ledet sine geriljasoldater til seier over diktatoren Fulgencio Batista (1901-1973).

Da det nye kubanske regimet grep makten i 1959, skapte de et storslått internasjonalt bilde av sosial rettferdighet, og dermed store forhåpninger både i befolkningen på øya og i andre land som led under kuppmakere og diktatorer. Helt fra starten ble det utpekt en fiende: «yankee-imperialismen».

Slik vant de mange sympatisører over hele verden blant alle dem som vurderte USA som en arrogant overmakt, særlig den europeiske venstresiden, som imidlertid er noe helt annet enn den venstresiden som Castro-brødrenes diktatur gir seg ut for å være.

La Revolución, Revolusjonen, er det navnet regimet passende nok har gitt seg selv, siden betydningen av dette ordet er: «voldsomme endringer i en nasjons politiske, økonomiske eller sosiale institusjoner». Revolusjonen ble utvilsomt en svært brå forvandling for hele landet; den har ikke akkurat vært der for å løse de problemene vi cubanere hadde, men har snarere forverret dem. Mens det bildet man har solgt til omverdenen, er det som viser alle «bragder» innen utdanning, helse, idrett og så videre, ser virkeligheten ganske annerledes ut.

Helt fra de første årene, da det dreide seg om å innføre geriljakriging i Latin-Amerika og i andre land på det afrikanske kontinent, idoliserte man et bilde av ansiktet til Che, eller Ernesto Guevara de la Serna som han egentlig het, tatt av den nå avdøde fotografen Alberto Korda (1928-2001). Dette bildet av «den heroiske geriljasoldat», som de ønsker at det skal omtales som, har begeistret unge som gamle. Men den sanne og mørke historien til denne skikkelsen kjenner de ikke.

I 1959 og i de første årene på 1960-tallet skjøt han, uten å spørre først, og torturerte fangene på La Cabaña, den gamle festningen som ble brukt som hovedkvarter og militærfengsel for revolusjonen i den første tiden. Senere dro Che for å bedrive terrorisme i Latin-Amerika, slik han tidligere hadde gjort i Sierra Maestra-fjellene på Cuba, etter å ha fått opplæring sammen med Fidel Castro i Mexico. Det er vel ikke slikt som gjør en fortjent til å få ansiktet sitt på en t-skjorte, og de som bruker sånne plagg, kjenner virkelig ikke til historien bak denne personen.

Denne mannen, som de har ønsket å gjøre til en myte, er heller ikke mulig å unnslippe for alle grunnskolebarna på Cuba, som stadig vekk må gjenta slagord som «pionerer for sosialismen – vi skal bli som Che». Foreldrene til elevene er forpliktet til å godta dette, fordi det ikke finnes noen alternativ ideologi her. Deres barns framtidsutsikter er dermed at de skal bli astmatiske, argentinske mordere.

Brudd på menneskerettighetene er myndighetene hele tiden blitt kritisert for, i likhet med mangelen på demokrati, og da særlig i valgene. Men topplederne for Castro-regjeringen uttaler at det ikke finnes noen slike overtredelser, at det er oppspinn fra amerikanerne, og at de som kjemper for å gjenopprette de tapte friheter innenfor landets grenser, er leiesoldater betalt av myndighetene i USA.

På samme vis hevder de at det politiske systemet i landet er «det mest demokratiske i verden», til tross for at man bare tillater ett politisk parti (nemlig det kubanske kommunistpartiet) og at det står i republikkens grunnlov, § 5, at kommunistpartiet «… er den øverste styresmakt over samfunnet og staten, og det organiserer og retter all felles innsats mot de høyere mål i oppbyggingen av sosialismen og prosessen fram til et kommunistisk samfunn».

Til tross for at det finnes en grunnlov, blir den stadig brutt, og dessuten er det ikke alle lovene som kreves av grunnloven, som er blitt offentliggjort. Ensomt troner Loven, som om det ikke fantes noen maktfordeling, siden både den lovgivende, den dømmende og den utøvende statsmakt er sentralt styrt. Dette betyr at når et vedtak først er fattet, så blir forsvarer, aktor og dommere til ren pynt i rettssalen, og rettssaken utspiller seg som et teaterstykke. Bevis, dokumentasjon, og vitneforklaringer gis ingen gyldighet, og i enda mindre grad i de sakene som er av politisk art, selv om myndighetene nekter for at det finnes politiske fanger. Likevel har Amnesty International anerkjent 82 samvittighetsfanger.

De første årene ved makten var det nye regimet fullt av løfter, og som om det ikke var nok skrev Fidel Castro selv en forsvarstale til en rettssak i juli 1953, som følge av angrepet mot militærleiren Moncada – en tale som han kalte «Historien vil frikjenne meg». Da han kom til makten, var det som om han helt glemte dette dokumentet, siden fattigheten i landet nå – etter Castros 50 år ved makten – er mye mer dyptgående og nedverdigende enn den som fantes da han veltet Fulgencio Batistas diktatur.

Juvelene i den virtuelle kronen som Castro skapte seg med sine taler og løfter om forbedringer, er falt ut én etter én. Det offentlige helsevesenet er en katastrofe nå for tiden, primærhelsetjenesten ligger brakk, og fastlegeprogrammet er fortapt. Til og med legekontorene som ble opprettet i nabolagene for å yte forebyggende helsetjenester, er praktisk talt alle ødelagt og plyndret, på grunn av manglende oppfølging og vedlikehold. I noen tilfeller er de blitt overtatt som husly, siden det er stor bolignød i landet.

En lang rekke leger har begynt å tilby sine tjenester i utlandet mens befolkningen mangler medisiner og spesialisthelsetjenester. Som alltid blir skylda lagt på handelsblokaden og folkefienden, det vil si yankee-imperialismen.

Noe liknende skjer innen utdanningssektoren, der lærerne har sneket seg vekk fra klasserommene og myndighetene har måttet ty til flerfoldige grep for å klare å holde utdanningssystemet i gang. I år har man sett en helomvending ved at alle forberedende kurs til høyere utdanning ble stengt på landsbygda, mens de ble gjenåpnet i byene. På samme måte har de endret noen aspekter av undervisningssystemet etter å ha evaluert grammatikk og rettskriving i et stikkprøveutvalg fra universitetsstudenter, der konklusjonen ble at begge deler lå på et sterkt utilfredsstillende nivå i mer enn 30 prosent av utvalget, som også inneholdt sisteårsstudenter.

I republikkens grunnlov, § 3, står det at Cuba aldri vil gå tilbake til kapitalismen, men dette gjelder tydeligvis bare for delen som handler om økonomisk frihet og demokrati.

For det kubanske samfunnet finansieres i dag av statens utbytting av enkeltmennesket, i en stat som for tiden har to overhoder: Fidel og Raúl Castro. ■

Oversatt fra spansk av Inger-Johanne Bauer

Martha Beatriz Roque Cabello er en av Cubas mest kjente opposisjonelle stemmer. Hun er økonom og har vært fengslet en rekke ganger for sine regimekritiske ytringer. Roque skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her.

---
DEL