Uten begrep om framtiden

INUITTKULTUREN: The Last Ice Hunters utforsker den utskjelte jaktkulturen til inuittene langt mot nord og dens uunngåelige endelikt.
The Last Ice Hunters Regissører Jure Breceljnik og Rozle Bregar
Dieter Wieczorek
Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.
Email: dieter@gmail.com
Publisert: 13.04.2019

The Last Ice Hunters

Jure BreceljnikRozle Bregar

Slovenia

Daglig forsvinner hundrevis av arter fra jorden. I like forrykende tempo forsvinner komplekse, marginaliserte språk og sivilisasjoner. Hele kulturer mister livsrommet sitt. Den dominerende globaliserte og ensrettede kulturen legger knapt merke til forsvinningene: Samtidige kulturers undergang er ikke et tema for de store mediene.

Regissørene Jure Breceljnik og Rozle Bregar reiste langt mot nord, til Øst-Grønland, for å møte de siste aktive inuittjegerne. Inuittenes dagligliv har endret seg dramatisk i løpet av det siste tiåret, og dokumentarfilmen setter seg fore å vise denne kulturens forvitring, midt i det overveldende vakre landskapet. Ved hjelp av det kinematografiske mesterskapet til Rozle Bregar og Wesley Johnson, og kameraarbeidet til Miha Augustin, fungerer bildene som et siste protestskrik fra en tilsynelatende intakt natur – som ber om sin rett til å overleve.

Uten framtid

Bak den fortryllende overflaten gjemmer de beske og desperate livsvilkårene til «de siste is-jegerne» seg. Særlig den yngre generasjonen sliter i det globale utviklingskjøret: Rotløse drives de ut i alkoholisme, eller direkte til selvmord. Området topper den europeiske selvmordsstatistikken.

De yngre inuittene drives inn i alkoholisme eller til selvmord.

De unge har innsett at den tradisjonelle livsstilen, som er sentrert rundt seljakt, ikke lenger er lønnsom og dermed uten en bærekraftig framtid. Utenlandsk industriell jakt, med aggressiv og sofistikert jaktteknologi, ødelegger dessuten oppvekstområdene for selen og har voldt ubotelig skade. Tradisjonelle jaktmetoder virker anakronistiske sammenliknet med denne destruktive volden. Å skaffe nytt jaktutstyr koster imidlertid mer penger enn det man kan tjene på å bruke det.

På den andre siden blir de unge konfrontert med en uoppnåelig vestlig levestandard når de møter turistene som er innom. Sammenliknet med Vestens komfort virker inuittenes barske livsvilkår uakseptable for de unge. Allikevel finnes det få oppnåelige alternativer; å søke jobb i større nabobyer gir i beste fall dårlig betalte rutinejobber, som dessuten bare er midlertidige.

Kulturell skikkelse

I inuittkulturen hadde jegeren en sentral plass med stor status; han var håndverker, spesialist og kunstner. Når denne statusen er tapt, kan kulturen bare bryte sammen. Det tradisjonelle samfunnet var basert på seljakt uten kommersielle mål, men som en bærekraftig måte å leve på. Overbeskatning var ukjent. Det å verne om livsgrunnlaget, særlig selens oppvekstområder, var en prioritet. Alle delene av byttedyret ble brukt eller spist.

The Last Ice Hunters Regissører Jure Breceljnik og Rozle Bregar

Greenpeace, som tidligere var svært kritisk til seljakt sammen med kjendiser som Brigitte Bardot, har senere vedgått at de feilvurderte de faktiske forholdene ved denne typen jakt, og har formelt bedt om unnskyldning; inuittkulturen har vært «bærekraftig» på en eksemplarisk måte.

«Å spise det vi jakter på, er selve essensen i det å være inuitt. Når vi ikke lenger kan jakte på drivisen og spise det vi jakter på, vil vi ikke lenger eksistere som et folk,» sier den militante inuittøkologen Sheila Watt-Cloutier i starten av dokumentaren. Inuittkulturen er sentrert rundt det å jakte og tilberede mat. I en scene ser vi en husmor som sitter på gulvet i sitt velutstyrte, moderne kjøkken og tilbereder retter. Hun presenterer et dusin kroppsdeler av dyr og fisk til filmskaperne.

Inuittkulturen er basert på en syklisk bevaring av ressursene.

Portrettene av noen utvalgte familier og personer er sentrale i The Last Ice Hunters. Det disse har felles, er forsøket på å fortsette det tradisjonelle livet. Det antas å være 50 aktive jegere per 3000 innbyggere, og noen ungdommer følger fedrene sine ut på ekspedisjonene deres; hos dem er tradisjonell kultur og ditto teknikker fortsatt levende. Men ikke mange meter unna losses det store konteinere i havnen, som nå er isfri flere måneder i året.

Eksport

En mulig måte å opprettholde et levende samfunn på under endrede forhold, ville være å etablere egen eksportindustri. Konteinere kan nå bringe fruktene av jakt og fiske ut i verden. Naturligvis ville dette innebære at man renonserer på motstanden mot overbeskatning. Men uten økte inntekter kan ikke et moderne liv, med import av ny teknologi, mat og motorisering fortsette. De fleste innbyggerne har allerede blitt tvunget til å emigrere. Andre har valgt jaktturisme som overlevelsesmodell, kombinert med midlertidige jobber hjemmefra. Å begrense seg utelukkende til jakt ville bety risiko for å sulte i perioder med dårlig vær. Likevel vender mange hjem igjen, i det minste i deler av året – «ikke for å bli rik, men for å vokse som menneske,» som en av dem uttrykker det.

The Last Ice Hunters Regissører Jure Breceljnik og Rozle Bregar

Breceljnik og Bregar peker på at mikrokulturer som har fungert gjennom hundrevis av år, mister overlevelsespotensialet sitt når de blir stilt overfor massive teknologiske og klimatiske endringer. Tapet av kulturen degraderer eksistensen deres og gjør dem til anonyme, servile og utskiftbare familieforsørgere i en ukontrollert og retningsløs global forbrukskultur. Overlevelsen til familiene deres er det eneste gjenværende sentrum i tilværelsen.

Inuittkulturen mangler ord og begreper om «framtid». I en kultur som kontinuerlig gjenskaper seg selv, og ikke setter enkeltindividet høyest, er ikke det så overraskende. Det er en kultur med syklisk bevaring av ressursene, karakterisert ved veletablerte handlinger og praksiser. Denne livsmodellen er et klart alternativ til dagens forbrukskultur, som driver mot global ødeleggelse av alt liv – både menneskeliv og annet liv. Men tragisk nok er denne typen kultur forsvarsløs når grunnlaget dens blir tråkket på. Strategiske grep fra storsamfunnet er nødvendig for å forvandle kulturer i permanent krise. Her blir opprinnelige medlemmer av slike kulturer bare marginale tilskuere.


Se også: Har mennesket tidligere virkelig levd med naturen i frihet og likhet, for deretter å havne i modernitetens lenker?
Les essayet Problemer med sosial ulikhet 

Gratis prøve
Kommentarer