Ute av verden

Skogen kaller, nå som før.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[selvberging] 17. mai 2005 flytter Bjørn Gabrielsen til en hytte i Nordmarka, uten strøm og innlagt vann. Han skal klare seg selv, med kun enkle redskaper og muskelkraft til rådighet. Ett år i skogen har resultert i boka Veien ut: En mann, en skog, ett år, ingen plan.

En ensom mann og en gammel koie. Man finner knapt nok et mer urnorsk motiv, og Gabrielsen gestalter rollen som ekte nordmann på forbilledlig vis. Han dyrker jorda, hugger ved, henter vann. Han lever et nøysomt liv i pakt med naturen og seg selv. I en tid der det snart er like vanlig å harselere over norsk puritanisme som det er å snakke om jantelov og nisseluementalitet, er det noe nærmest heltemodig over et slikt prosjekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg beundrer en mann som kan skrive «jeg vil leve rent og nært» uten et eneste ironisk forbehold.

Måtehold versus forbruk

Til tross for alt snakket om nordmenns forkjærlighet for det enkle og naturlige, kan man også spørre seg om hvor norske dagens nordmenn egentlig er. Hvis mediene speiler den norske virkeligheten, er det ikke akkurat måteholdet som er mest iøynefallende. Det blir stadig vanskeligere å forsvare sosialantropolog Marianne Gullestads tese om norsk kultur som en form for sekularisert pietisme. Forbruket blir stadig mer prangende, og kjøpefesten feires hver dag i avisene.

Bjørn Gabrielsen har fått nok, «nok av ikke å vite hvor maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som er tull». Han vil finne «en vei ut, men uten å melde seg ut».

Gabrielsen er ikke den første som har fått nok. En av hans største inspiratorer er den amerikanske 1800-tallspoeten og transcendentalisten Henry David Thoreau. For Thoreau hadde det moderne samfunnets jag tatt overhånd. «Hvis man blir hjemme og passer sine egne saker, hvem trenger da tog?» spurte han. Særlig hadde han sett seg lei på medienes ustanselige vekst: «De har spent telegraflinjer fra Texas til Boston, uten å spørre seg om de har noe å fortelle hverandre.» I 1845 flyttet Thoreau til en liten hytte ved Walden Pond i skogen utenfor Concord i Massachussetts. I boka Walden, som kommer i norsk utgave på Pax i desember, beretter han om oppholdet.

Henry Thoreau er nokså ukjent i Norge, men regnes i USA som en nasjonalskald. Sammen med Ralph Waldo Emerson, Herman Melville og Walt Whitman var han en av de fremste poetene innen den amerikanske renessansen, som på midten av 1800-tallet la et intellektuelt rammeverk for en ny amerikansk individualisme. Mot puritanismen som rådet blant pilegrimene i New England, propaganderte renessansepoetene individets uavhengighet, sivil ulydighet og nonkonformisme. «Samfunnet er en konspirasjon mot sine medlemmer,» skrev Emerson i essayet «Self-Reliance». «Den som vil være mann, må være en nonkonformist.» Heri lå også et fundamentalt brudd med den gamle verden.

Ved å undergrave fordums autoriteter, ville renessansepoetene fri individet fra fortidens tyranni, fra Europas blodsbånd og sosiale hierarkier. I den nye verden kunne individet skape seg selv på ny. Her lå også kraften til en ny litteratur. Renessansepoetene mente nasjonens poesi lå i det gemene, lave og urene, i bastardenes karneval.

Eremittisk tilbaketrekning

Outsiderens gjenstridighet og ensomme autonomi ble et ideal, og Thoreaus eremittiske tilbaketrekning må sees i lys av dette. Thoreau var imot en stat som legitimerte slaveriet og en kirke som gjorde lite for å protestere. Han nektet å betale skatt på grunn av krigen mot Mexico, og måtte derfor tilbringe en natt i fengsel. I etterkant skrev han det berømte essayet «Civil Disobediance», der han omfavner mottoet «that government is best which governs least». Essayet har inspirert alt fra Ronald Reagans nyliberalisme, til figurer som Martin Luther King jr. og Mahatma Ghandi.

Thoreaus selvbergingsprosjekt var dessuten en slags praktisk foregripelse av Emersons begrep om selvhjulpenhet. Thoreau mente det moderne mennesket hadde blitt slave av sine ting («tools of their tools»), og ved å føre et enkelt liv ønsket han å oppnå uavhengighet. «Noen få redskaper er alt man trenger. Luksus, og mange av livets såkalte gleder, er ikke bare unnværlige, de er hindre for menneskehetens utvikling,» skriver han i Walden.

Dette ligger svært tett opp til Gabrielsens tanker. Gabrielsen svermer ikke bare for et tapt norsk nøkternhetsideal, men for en svunnen tid da folk hadde kunnskap om sine fysiske omgivelser, da man «var tvunget til å forholde seg til ting som funket og som, hvis de ikke funket, måtte repareres». I ønsket om å kunne reparere sine egne ting ligger ønsket om kontroll og uavhengighet. At han flytter på selveste 17. mai er selvsagt ikke tilfeldig. Thoreau flyttet 4. juli.

Puritanisme og moralisme

Om Walden må sees i sammenheng med den amerikanske renessansens brudd med fortiden, levde Thoreau likevel etter gamle protestantiske idealer. For Thoreau var poetens edleste arbeid hans liv, og livet skulle skjæres inn til dets kjerne. «Enkelhet, enkelhet, enkelhet!» forkynte han.

For den uvitende leser kunne Walden egentlig like gjerne vært skrevet av Fridtjof Nansen. Puritanismen er alltid til stede. Thoreau ser på jeg-et som noe innvortes, og er sykelig opptatt av ærlighet: «Hvis naboen din spør hvorom allting er, gjør ditt ytterste for å returnere et sant svar.» Dersom noen ikke levde opp til hans høye idealer, tok han heller ikke fem øre for å fortelle dem det. Kanskje ikke så rart at Thoreau aldri hadde mange venner.

En liknende moralisme kan man også spore hos Gabrielsen. Nå er Veien ut en høyst leseverdig bok, men ubehaget melder seg når han virker oppriktig indignert over folk som har «hjem med innebygde støvsugere, hjemmekino og trampoline i hagen». Det er i det hele tatt noe litt selvrettferdig og jålete over en Dagens Næringsliv-journalist som lever det enkle liv på en hytte i Nordmarka mens han sutrer over forbrukssamfunnet. Veien ut vil nok også først og fremst appellere til lesere med en solid sosial bakgrunn. Særlig dem som har blitt dratt med til nødtørftige hytter i sin barndom, av foreldre som mente fotball var best på radio, og at «linser passer til det meste».

Anmeldt av Ole-Martin Ihle

---
DEL

Legg igjen et svar