Joseph M. Reagle jr. Reading the Comments. Likers, Haters and Manipulators at the Bottom of the Web. MIT Press, 2015
I en utgivelse som kan klassifiseres som en blanding av faglitteratur og populærvitenskap, innleder førsteamanuensis Joseph Reagle ved Northeastern University med å stadfeste at han er en datanerd (selv hunden hans har en Facebook-konto) og at han er en såkalt maximizer. Begge disse egenskapene farger forsvaret for internettets skitne og uryddige «nedre deler», der Reagle mener man både kan finne «intimate serendipty» og «filtered sludge». Han hevder at det finnes to hovedkategorier av konsumenter: «the satisficer» og «the maximizer». Jeg ville, på tross av mitt sunnmørske blod, utvilsomt ha definert meg som en «satisficer», så jeg må anstrenge meg for å forstå at enkelte synes det er viktig å bruke timevis på å lese anmeldelser av digitalkameraer for gjøre det optimale valget. Det som imidlertid er sikkert, er at Reagle nettopp på grunn av sitt behov for optimalisering har inngående kjennskap til alle former for anmeldelser og rangeringer som omgir oss i vår digitaliserte hverdag. Medieforskeren minner oss på at kommentering på internett er mye mer enn sinte nettroll på VGs kommentarfelter og anmeldere av Harry Potter-fanfiction på Goodreads. Å «like» noe på Facebook eller Instagram er en form for kommentar, det samme er bruken av datingapplikasjoner som Tinder eller reiseappen TripAdvisor. Ifølge denne definisjonen er det grunn til å anta at rundt 95 prosent av oss er internettkommentatorer (altså omtrent like mange som har internettilgang i Norge).
I overkant kul. Reading the Comments er en fagbok i den forstand at den er utpreget pedagogisk i tonen, noen ganger på grensen til moraliserende. Hvert kapittel avsluttes med et tydelig, men nyansert standpunkt, og forfatteren holder leseren i hånden mens han forsiktig leder henne gjennom blant annet de sosiale medienes og kommentarfeltenes historie, forskjellen på en anmelder og en kritiker, den enorme industrien som vokser i alle kriker og kroker av internettets hvite, grå og mørkere soner, og titalls akronymer og uttrykk, som LOLZ, FREEZE PEACH og bully battles. Dette er en vanskelig øvelse. Sosiale medier er ekstremt trendsensitive og omskiftelige, og trendene styres av de unge. Med én gang et fenomen havner på pensum, faller kredibiliteten drastisk, og hipsterne finner på noe nytt som de voksne ennå ikke har rukket å dekode. Den komplekse navigeringen i kulhetens landskap gjenspeiles både i Reagles språk og de mediemogulene han siterer. De prøver å være «innenfor», og må derfor vise at de kan snakke de unges språk. Mens mektige forretningsmenn bruker banneord i offentlige uttalelser, kommer Reagles forsøk på å nå ut til de unge til syne gjennom måten han refererer til historiske personer på. Han bruker Montaigne som eksempel på verdens første blogger, og trekker inn Nietzsche med sitatet «What doesn’t kill you make you stronger». Hvis han først skal trekke inn Montaigne og Nietzsche, hvorfor kan han ikke gjøre det på en mindre overfladisk måte? Han kunne for eksempel diskutert bekjennelsestradisjonen mer inngående, eller analysert vår tids estetisering av virkeligheten gjennom Nietzsches diskusjon av kunsten som verdiskapende i sekulære samfunn. Selv om medieforskeren har et nyansert og rikt språk og til tider svært gode analyser, oppleves det litt som om jeg blir tvangsfôret med P3. Dette er baksiden av en trendsensitiv og ungdomsdyrkende kultur – de eldre blir redde for sin egen tyngde.
Behov for kontroll. Den viktigste grunnen til å lese kommentarfelter er den mest åpenbare: å vinne over ignoransen og kunnskapsmangelen. VGTVs nylig publiserte sak om nettkrigerne illustrerer dette, men viser samtidig hvilken dedikasjon det krever. En av intervjuobjektene er studenten Hans Kristian Støvern, som kan bruke flere timer om dagen på å debattere menneskerettigheter og ytringsfrihet, og mener retorikken som ofte brukes om muslimer, likner den som ble brukt om jødene på 1930-tallet. Han sier i VGs intervju at «det hender at folk tar til seg meningene mine, og det er utrolig tilfredsstillende». Reagle vektlegger naturligvis også dette aspektet ved kommenteringen. Internettkommentarerene kan være manipulerende og hatefulle, men han mener de er en så stor del av vårt samfunn at de ikke kan unngås og derfor må imøtegås. Han undersøker ulike modeller for moderering av nettdebatter, og bemerker at selv om det utvilsomt er et behov for kontroll på ett eller annet nivå, er sensur ofte kontraproduktivt. Ifølge en undersøkelse som ble utført på millioner av kommentarer på fire ulike nettsider, blant annet CNNs, responderte kommentatorer som ble nedstemt med å skrive enda flere kommentarer av enda dårligere kvalitet enn de foregående. Det er da også forståelig, da det verste som kan skje i vår tidsalder, er ikke å bli sett.
Med én gang et fenomen havner på pensum, faller kredibiliteten drastisk, og hipsterne finner på noe nytt som de voksne ennå ikke har rukket å dekode.
Bekreftelse, bekreftelse. Selfie-trenden er selve kjernen i sosiale medier, og gjenspeiler både behovet for å være synlig, og vår forkjærlighet for det kvantifiserbare. Facebook var opprinnelig en bildeoversikt over Harvard-studenter som gjorde det enklere å vurdere og rangere hver enkelt, mens det som etter hvert ble YouTube var en side som het HOTorNOT, hvor brukerne skulle gi sine virtuelle tomler opp eller ned til hverandres utseende. Fortsatt er det tydelig at personlige bilder er det mest populære, og grensene for hva som tidligere hadde blitt avfeid som skrytete, blir stadig utvidet. Problemet med dette er ifølge Reagle ikke bare narsissisme (han viser til forskning blant collegestudenter i USA som konkluderer med at økningen i narsissistiske personlighetstrekk siden 1980-tallet har vært like stor som økningen i overvekt), men at den positive bekreftelsen ikke virker. Ved å være mest opptatt av selvtillit, havner selve interessene i bakgrunnen. Undersøkelser viser at elever som hele tiden får høre hvor flinke og fantastiske de er, blir mest opptatt av å få mer av denne bekreftelsen, fremfor å fordype seg og glede seg over det de faktisk skal lære, og det gjør at deres innsats blir dårligere enn hos elever som får mindre bekreftelse av foreldre og lærere. Det blir spennende å se om selfiene kommer til å avta i styrke, eller om trenden gjør at det som finnes bak alle speilbildene og de selvrefleksive kommentarene, havner i en enda mørkere skygge.
Selv om det utvilsomt er et behov for kontroll på ett eller annet nivå, er sensur ofte kontraproduktivt.
Vi-definisjon. Et problematisk aspekt ved bokens analyse er at den ikke tar høyde for den delen av verdens befolkning som ikke har mulighet til å skaffe seg en konto på Google+ eller Snapchat. En kjapp titt på FNs statistikkside Globalis viser at i 38 land har under ti prosent av befolkningen internettilgang, mens det i Norge som nevnt er 95,1 prosent, og i USA 84,2 prosent. Forfatteren kunne diskutert hvorvidt vi virkelig har en flerdimensjonal og representativ debatt, og om vår forelskelse i pene, fruktdekorerte skjermer gjør oss blinde for de omfattende samfunnsendringene som må til for at vi ikke skal destruere vår egen klode. Analfabetisme har alltid vært utbredt, men har kravet om internettkyndighet skapt et enda større gap mellom u- og i-landene? Mye kan tyde på dét, all den tid vi kretser rundt våre egne navler og vurdering av produkter de færreste er særlig opptatt av opprinnelsen til (selv om dette skyldes aktvitetene vi liker å bedrive på nettet, og ikke internett a priori). Når Reagle hevder at «our reaction to things has come to be seen as a way in which we define ourselves», så stemmer dette i så fall ikke for en betydelig del av verdens befolkning. Det er nødvendig å definere hvilket «vi» man snakker om – og her er det hovedsakelig den vestlige middel- og overklassen.
Selv de mer teknologipessimistiske blant oss kan imidlertid se flere fordeler og muligheter ved verdensveven, og Reading the Comments overbeviser om at å være imot en relativt fri flyt av kommentarer på nettet er like nytteløst som å være imot telefonen. Selv om man støter på en diskusjon om hvilken bananskreller man bør velge – den som skreller til høyre, eller den som skreller til venstre. LOL!
Bjørnøy er bokhandelansatt og frilanskritiker.
bbjornoy@gmail.com