Ute i kommentarfeltene

Reading the Comments er en akademisk tilnærming til hvorfor vi trenger anmeldelser av bananskrellere.

Birgitte Bjornoy

Joseph M. Reagle jr. Reading the Comments. Likers, Haters and Manipulators at the Bottom of the Web. MIT Press, 2015

I en utgivelse som kan klassifiseres som en blanding av faglitteratur og populærvitenskap, innleder førsteamanuensis Joseph Reagle ved Northeastern University med å stadfeste at han er en datanerd (selv hunden hans har en Facebook-konto) og at han er en såkalt maximizer. Begge disse egenskapene farger forsvaret for internettets skitne og uryddige «nedre deler», der Reagle mener man både kan finne «intimate serendipty» og «filtered sludge». Han hevder at det finnes to hovedkategorier av konsumenter: «the satisficer» og «the maximizer». Jeg ville, på tross av mitt sunnmørske blod, utvilsomt ha definert meg som en «satisficer», så jeg må anstrenge meg for å forstå at enkelte synes det er viktig å bruke timevis på å lese anmeldelser av digitalkameraer for gjøre det optimale valget. Det som imidlertid er sikkert, er at Reagle nettopp på grunn av sitt behov for optimalisering har inngående kjennskap til alle former for anmeldelser og rangeringer som omgir oss i vår digitaliserte hverdag. Medieforskeren minner oss på at kommentering på internett er mye mer enn sinte nettroll på VGs kommentarfelter og anmeldere av Harry Potter-fanfiction på Goodreads. Å «like» noe på Facebook eller Instagram er en form for kommentar, det samme er bruken av datingapplikasjoner som Tinder eller reiseappen TripAdvisor. Ifølge denne definisjonen er det grunn til å anta at rundt 95 prosent av oss er internettkommentatorer (altså omtrent like mange som har internettilgang i Norge).

I overkant kul. Reading the Comments er en fagbok i den forstand at den er utpreget pedagogisk i tonen, noen ganger på grensen til moraliserende. Hvert kapittel avsluttes med et tydelig, men nyansert standpunkt, og forfatteren holder leseren i hånden mens han forsiktig leder henne gjennom blant annet de sosiale medienes og kommentarfeltenes historie, forskjellen på en anmelder og en kritiker, den enorme industrien som vokser i alle kriker og kroker av internettets hvite, grå og mørkere soner, og titalls akronymer og uttrykk, som LOLZ, FREEZE PEACH og bully battles. Dette er en vanskelig øvelse. Sosiale medier er ekstremt trendsensitive og omskiftelige, og trendene styres av de unge. Med én gang et fenomen havner på pensum, faller kredibiliteten drastisk, og hipsterne finner på noe nytt som de voksne ennå ikke har rukket å dekode. Den komplekse navigeringen i kulhetens landskap gjenspeiles både i Reagles språk og de mediemogulene han siterer. De prøver å være «innenfor», og må derfor vise at de kan snakke de unges språk. Mens mektige forretningsmenn bruker banneord i offentlige uttalelser, kommer Reagles forsøk på å nå ut til de unge til syne gjennom måten han refererer til historiske personer på. Han bruker Montaigne som eksempel på verdens første blogger, og trekker inn Nietzsche med sitatet «What doesn’t kill you make you stronger». Hvis han først skal trekke inn Montaigne og Nietzsche, hvorfor kan han ikke gjøre det på en mindre overfladisk måte? Han kunne for eksempel diskutert bekjennelsestradisjonen mer inngående, eller analysert vår tids estetisering av virkeligheten gjennom Nietzsches diskusjon av kunsten som verdiskapende i sekulære samfunn. Selv om medieforskeren har et nyansert og rikt språk og til tider svært gode analyser, oppleves det litt som om jeg blir tvangsfôret med P3. Dette er baksiden av en trendsensitiv og ungdomsdyrkende kultur – de eldre blir redde for sin egen tyngde.

Behov for kontroll. Den viktigste grunnen til å lese kommentarfelter er den mest åpenbare: å vinne over ignoransen og kunnskapsmangelen. VGTVs nylig publiserte sak om nettkrigerne illustrerer dette, men viser samtidig hvilken dedikasjon det krever. En av intervjuobjektene er studenten Hans Kristian Støvern, som kan bruke flere timer om dagen på å debattere menneskerettigheter og ytringsfrihet, og mener retorikken som ofte brukes om muslimer, likner den som ble brukt om jødene på 1930-tallet. Han sier i VGs intervju at «det hender at folk tar til seg meningene mine, og det er utrolig tilfredsstillende». Reagle vektlegger naturligvis også dette aspektet ved kommenteringen. Internettkommentarerene kan være manipulerende og hatefulle, men han mener de er en så stor del av vårt samfunn at de ikke kan unngås og derfor må imøtegås. Han undersøker ulike modeller for moderering av nettdebatter, og bemerker at selv om det utvilsomt er et behov for kontroll på ett eller annet nivå, er sensur ofte kontraproduktivt. Ifølge en undersøkelse som ble utført på millioner av kommentarer på fire ulike nettsider, blant annet CNNs, responderte kommentatorer som ble nedstemt med å skrive enda flere kommentarer av enda dårligere kvalitet enn de foregående. Det er da også forståelig, da det verste som kan skje i vår tidsalder, er ikke å bli sett.

Med én gang et fenomen havner på pensum, faller kredibiliteten drastisk, og hipsterne finner på noe nytt som de voksne ennå ikke har rukket å dekode.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here