Ute i kommentarfeltene

Reading the Comments er en akademisk tilnærming til hvorfor vi trenger anmeldelser av bananskrellere.

Birgitte Bjornoy
Email: bbjornoy@gmail.com
Publisert: 16.09.2015

Joseph M. Reagle jr. Reading the Comments. Likers, Haters and Manipulators at the Bottom of the Web. MIT Press, 2015

I en utgivelse som kan klassifiseres som en blanding av faglitteratur og populærvitenskap, innleder førsteamanuensis Joseph Reagle ved Northeastern University med å stadfeste at han er en datanerd (selv hunden hans har en Facebook-konto) og at han er en såkalt maximizer. Begge disse egenskapene farger forsvaret for internettets skitne og uryddige «nedre deler», der Reagle mener man både kan finne «intimate serendipty» og «filtered sludge». Han hevder at det finnes to hovedkategorier av konsumenter: «the satisficer» og «the maximizer». Jeg ville, på tross av mitt sunnmørske blod, utvilsomt ha definert meg som en «satisficer», så jeg må anstrenge meg for å forstå at enkelte synes det er viktig å bruke timevis på å lese anmeldelser av digitalkameraer for gjøre det optimale valget. Det som imidlertid er sikkert, er at Reagle nettopp på grunn av sitt behov for optimalisering har inngående kjennskap til alle former for anmeldelser og rangeringer som omgir oss i vår digitaliserte hverdag. Medieforskeren minner oss på at kommentering på internett er mye mer enn sinte nettroll på VGs kommentarfelter og anmeldere av Harry Potter-fanfiction på Goodreads. Å «like» noe på Facebook eller Instagram er en form for kommentar, det samme er bruken av datingapplikasjoner som Tinder eller reiseappen TripAdvisor. Ifølge denne definisjonen er det grunn til å anta at rundt 95 prosent av oss er internettkommentatorer (altså omtrent like mange som har internettilgang i Norge).

I overkant kul. Reading the Comments er en fagbok i den forstand at den er utpreget pedagogisk i tonen, noen ganger på grensen til moraliserende. Hvert kapittel avsluttes med et tydelig, men nyansert standpunkt, og forfatteren holder leseren i hånden mens han forsiktig leder henne gjennom blant annet de sosiale medienes og kommentarfeltenes historie, forskjellen på en anmelder og en kritiker, den enorme industrien som vokser i alle kriker og kroker av internettets hvite, grå og mørkere soner, og titalls akronymer og uttrykk, som LOLZ, FREEZE PEACH og bully battles. Dette er en vanskelig øvelse. Sosiale medier er ekstremt trendsensitive og omskiftelige, og trendene styres av de unge. Med én gang et fenomen havner på pensum, faller kredibiliteten drastisk, og hipsterne finner på noe nytt som de voksne ennå ikke har rukket å dekode. Den komplekse navigeringen i kulhetens landskap gjenspeiles både i Reagles språk og de mediemogulene han siterer. De prøver å være «innenfor», og må derfor vise at de kan snakke de unges språk. Mens mektige forretningsmenn bruker banneord i offentlige uttalelser, kommer Reagles forsøk på å nå ut til de unge til syne gjennom måten han refererer til historiske personer på. Han bruker Montaigne som eksempel på verdens første blogger, og trekker inn Nietzsche med sitatet «What doesn’t kill you make you stronger». Hvis han først skal trekke inn Montaigne og Nietzsche, hvorfor kan han ikke gjøre det på en mindre overfladisk måte? Han kunne for eksempel diskutert bekjennelsestradisjonen mer inngående, eller analysert vår tids estetisering av virkeligheten gjennom Nietzsches diskusjon av kunsten som verdiskapende i sekulære samfunn. Selv om medieforskeren har et nyansert og rikt språk og til tider svært gode analyser, oppleves det litt som om jeg blir tvangsfôret med P3. Dette er baksiden av en trendsensitiv og ungdomsdyrkende kultur – de eldre blir redde for sin egen tyngde.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer