Utdrag fra et essay om San Francisco

Jeg har begynt å lure på om […] jeg er overflatisk og lettlurt. Jeg begynner å mislike byen, og jeg begynner å mislike meg selv. Jeg synes synd på byen, som er blitt kjøpt opp av de bemidlede, og synes synd på meg selv, som er så lettkjøpt. Som lengter sånn etter å komme inn i det gode selskap.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Plutselig er det stille. Merkverdig stille. Foreldrene mine har reist tilbake til Wisconsin, broren min har reist til LA, søsteren min har begynt i ny jobb. Daniel går i barnehagen og Inger arbeider med doktorgraden.

Og jeg? Jeg reiser til San Francisco. Med bil fra Kensington. Eller med tog fra El Cerrito. Til Montgomery Station, Civic Center, 16th Street and Mission.

Hver dag reiser jeg til San Francisco, hver dag vandrer jeg på måfå. Til fots eller på sykkel, fra det ene nabolaget til det andre. Jeg flanerer omkring og utforsker byen. Observerer det som skjer rundt meg: lytter til samtaler, gransker ansikter, stirrer undrende opp mot husfasader. Jeg vil finne ut av hva som gjør San Francisco så spesiell, hvorfor byen gjør meg lett til sinns.

Jeg velger ut bydeler mer eller mindre tilfeldig, ut fra ting jeg har hørt eller lest, eller fordi jeg har gode minner fra tidligere besøk til byen. For eksempel North Beach, det italienske kvarteret og Beat-generasjonens høysete. Jeg spiser italiensk mat i passe pikareske omgivelser, drikker god espresso tilberedt av meksikanske innvandrere. Jeg drar til Caffe Trieste og setter meg ved siden av mynttelefonen, stedet hvor Francis Ford Coppola skrev manuset til Gudfaren. Og sist men ikke minst besøker jeg City Lights, Bokhandelen og Forlaget. Jeg vandrer rundt i lokalene, kjenner lukten av gamle bøker i neseborene, ser opp på bildene av Allen Ginsberg, Jack Kerouac, Gregory Corso, Ken Kesey …

Til å begynne med føler jeg meg beruset, jeg synes North Beach er en fabelaktig turistattraksjon. Jeg er lys til sinns, slik jeg bare er når jeg er i San Francisco. Men etter hvert begynner skuffelsen å melde seg. Jeg vet ikke hvorfor den kommer over meg, forstår ikke hvorfor jeg føler meg skuffet. Kanskje er det fordi det som beruser meg ikke lenger finnes. Eller rettere, finnes, men da kun som rester og spor. Det er lite som er igjen av Beat-generasjonen, bortsett fra gründeren av City Lights, Lawrence Ferlinghetti, som er blitt tunghørt og bitter med årene. Ikke finnes det italienere her heller, bortsett fra en og annen gammel krok som sitter på kafé og spiller kabal. Bydelen er dessuten blitt kraftig opprustet de siste årene – gentrifisert, som det heter på fint – det merker man særlig på husene, som er utstyrt med nye vinduer, skinnende balkonger og avanserte callingsystemer.

Jeg bestemmer meg for å dra til andre, mindre berømte bydeler. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg er på jakt etter; jeg klarer ikke å peke det ut eller sirkle det inn. Det eneste jeg vet er at byen gjør meg lett til sinns, og jeg lurer på hvorfor. Ikke at det er livet om å gjøre, det er det slettes ikke. Det er ikke så farlig om jeg får vite det eller ikke. Men jeg har lyst til å vite det, har lyst til å vite hvorfor San Francisco gjør meg lett til sinns, om ikke annet fordi det kanskje sier noe om meg selv: hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være.

Derfor drar jeg til Nob Hill, Cow Hollow, Ashbury Heights, South Park, fra den ene bydelen til den andre. Jeg vandrer forbi de karakteristiske små husene med sine overdådige farger på jakt etter et svar. Og mens jeg vandrer blir jeg enda lettere til sinns, jeg lar meg overvelde av byens skjønnhet, lar denne skjønnheten ta bolig i meg. Så overveldet og besatt blir jeg at jeg etter hvert mister språket. Jeg klarer ikke å uttrykke mitt eget møte med byen, klarer ikke å beskrive det. Likevel nedtegner jeg mulige ansatser til en reiseskildring, jeg skriver dem ned i en liten svart dagbok, i håp om at de før eller siden vil føre til noe: at de er kimen til en tanke, begynnelsen på en setning eller et avsnitt.

Men ikke noe av det jeg skriver kommer i nærheten av å sammenfatte mitt møte med byen. Det eneste jeg produserer under mine vandringer er en rekke svulstigheter, sterkt påvirket av filmer jeg har sett og bøker jeg har lest. Bøker som Malteserfalken av Dashiell Hammett. Filmer som Bullitt med Steve McQueen i hovedrollen. … On the RoadThe ConversationStreets of San FranciscoAll Tomorrow’s Parties … Og mens jeg skriver blir byen forvandlet til en fiktiv størrelse, et uutgrunnelig symbol. Hver gang jeg tror jeg endelig har forstått byen, at jeg har utforsket den til bunns, oppdager jeg nye sider ved den. Jeg avdekker nye myter, kommer på sporet av nye virkeligheter. Til slutt er det som om San Francisco er innhyllet i tåke. Byen er hvit og konturløs, et blankt ark. Et tomt dokument blafrende på en pc-skjerm. Et blekt lerret. Tabula rasa.

Etter hvert som jeg vandrer, etter hvert som jeg skriver, blir jeg mer og mer mistenksom overfor byen. Jeg begynner å lete etter skjulte hensikter, dunkle motiver, de dubiøse årsakene til at gir meg hen. Og plutselig fremstår San Francisco som en femme fatale i en klassisk film noir. Tiltrekkende på en utstudert måte. Vakker, men hul. En øm strateg. Jeg har latt meg blende av hennes skjønnhet, innbiller jeg meg, latt meg overvelde av de pene husene og de trange smugene. Men så begynner jeg å tenke på andre byer jeg har besøkt, byer som er minst like vakre, men ikke på langt nær så fortryllende, byer som Montreal og Dubrovnik. Jeg innser at det ikke bare er skjønnheten som gjør meg lett til sinns, at det finnes andre grunner til at jeg føler meg hjemme her.

Skepsisen vil likevel ikke gi seg. Jeg begynner å lure på om jeg er blitt blendet av forestillingen om San Francisco. At jeg er så beruset av den at jeg ikke lenger klarer å se byen for det den er. Plutselig fremstår San Francisco som et reklameslagord som ikke holder det den lover. En skygge, en fantasme. Et begrep tømt for mening. Jeg blir mer og mer overbevist etter hvert som jeg vandrer – fra Hayes Valley til Haight og videre til the Castro – gjennom bydeler fulle av stilige kaféer og dyre restauranter, befolket av mennesker med spraglete hår, piercinger og platinakort. Og jeg innbiller meg at San Francisco er en by som kaster glans over de pengesterke, og gir dem en aura av autentisitet. En by som får kjedelige mennesker til å virke fargerike, og borgerlige mennesker til å virke radikale.

Leter jeg imidlertid etter kilden til radikaliteten og autentisiteten, finner jeg den ikke; jeg finner ingen saksofonspillende beatniks eller grånende hippier som spiller gitar, finner ingen pittoreske sjømenn med lumske hensikter eller illsinte sosialister med revolusjon i blikket. Stort sett finner jeg mennesker med ren hud og nye klær, som har kommet hit fra forsteder i det ganske land – steder som Lake Forest, Illinois; Cedarburg, Wisconsin; Grosse Point, Michigan – for å ta del i en virkelighet som ikke lenger finnes. Og jeg innbiller meg at San Francisco er en skygge av det den har vært. At den er en utstilling over en fargerik men forlengst avsluttet historie. En fornøyelsespark for urbanister. Bohemenes Disneyland.

Skepsisen er nå så stor at den farger alt jeg ser. Likevel føler jeg meg lett til sinns mens jeg beveger meg forbi de viktorianske fasadene; likevel føler jeg meg hjemme her. Jeg vet bare ikke hvorfor.

Jeg har begynt å lure på om at det er fordi jeg er overflatisk og lettlurt. Jeg begynner å mislike byen, og jeg begynner å mislike meg selv. Jeg synes synd på byen, som er blitt kjøpt opp av de bemidlede, og synes synd på meg selv, som er så lettkjøpt. Som lengter sånn etter å komme inn i det gode selskap. For det er det jeg gjør, innbiller jeg meg; jeg lengter etter å komme inn i det gode selskap, lengter etter å bo godt. Derfor lar jeg meg blende av byens skjønnhet og velstand, fordi jeg vil ta del i den selv. Jeg ønsker selv å flytte inn i en av de flotte villaene i Ashbury Heights og Eureka Valley. Restaurere den i gammel stil, med hjelp av byens beste håndverkere. Utvide garasjen, bygge gjesterom på loftet, invitere venner og bekjente på grillfest. Stelle rosehagen utenfor mens jeg har samtaler om clairvoyance med min buddhistrepublikanernabo.

Det er dette jeg tenker om meg selv, mens jeg vandrer i åsene bak Haight Street: at jeg er blitt en forfengelig, lettkjøpt skitstøvel. – Helt til jeg plutselig, ved en feiltagelse, havner i Western Addition, bydelen som ligger klemt mellom Hayes Valley, Haight Ashbury og Japantown. (1)

Egentlig har jeg ikke villet dra til Western Addition, i hvert fall ikke den delen jeg nå befinner meg i. Tvert imot har jeg forsøkt å holde meg så langt unna Western Addition som overhodet mulig, fordi det visstnok, ifølge Fodor’s reiseguide, skal være farlig. Og det kan det kanskje være. Det er sikkert farlig å vandre alene gjennom bydelen, etter solnedgang, med en trillebår full av penger. Men selv opplever jeg menneskene i Western Addition som påfallende lite truende. Tvert imot er de ganske hyggelige. De er kanskje litt mindre imøtekommende enn folk i de andre bydelene – og hakket mer glad i å henge på gatehjørnene – men ellers er de som folk flest. (2)

Det er her, i Western Addition – like nedenfor Alamo Park, ved hjørnet av Grove og Fillmore – at jeg avdekker det spesielle ved San Francisco. Det trenger mot meg fra alle kanter, fra menneskene og bilene, fra trærne og asfalten og de viktorianske husfasadene. Det trenger mot meg, virvler rundt meg, krymper sammen til en utstrakt epifani: Plutselig er det som om kroppen ikke lenger adlyder meg, ikke lenger tilhører meg. Jeg blir stående stille på hjørnet av Grove og Fillmore og betrakte ettermiddagslyset som legger et skinnende slør over blokkene, parkene og gateskiltene. Det er som om fargene slites løs fra hverandre, og forsterkes, som de bittesmå prikkene i et gammelt avistrykk. Lydene glir sammen og blir ett: bussen som settes i gir, hunden som later vannet bak eiketreet, mannen som kjefter på sin sønn fordi han glemte å sette på nødbremsen. Likevel fremstår de som atskilte størrelser, like bemerkelsesverdige og unike som lydsporene i et filmsoundtrack.

Det kommer til å gå lang tid før jeg evner å gestalte denne erfaringen, sette ord på hva den betyr. Men jeg er overbevist om at jeg har funnet det jeg har lett etter. Jeg vet hvorfor jeg føler meg hjemme her; vet hvorfor sinnet åpner seg i San Francisco. (3)

(1) Det vil si en liten flik av Western Addition som ligger øst for Alamo Square.

(2) Eller kanskje ikke «hyggelig» er det rette ordet. Kanskje ordet «oppmerksom» er mer passende. (En gang, da Inger og jeg holdt på å krysse Fillmore Street – da vi forsøkte å springe over den tett trafikkerte gaten, med Daniel i barnevogna, men måtte snu fordi lyset ble rødt – ble vi irettesatt av en gammel svart mann med hatt og stokk. «Ain’t no hurry in the world that’s worth that child’s life», sa han til oss med hes røst. «Keep safe, now.»)

(3) Det har ikke noe med velstandsnivået eller bohemfortiden å gjøre. Først om noen måneder vil jeg klare å sette ord på det.

---
DEL

Legg igjen et svar