Utdanning på Sørs premisser

Norsk bistand går allerede til universiteter i Sør. SAIH skyter feil når de kritiserer NUFU-programmet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Eirik Gulseth fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SIAH), inviterer i Ny Tid 22.10.2004 til debatt om høyere utdannings rolle i kampen mot fattigdom. Gulseth mener at manglende norsk satsing på høyere utdanning i bistandspolitikken, mens universitetene forfaller i sør, er feil strategi. Etter vår oppfatning har Gulseth et godt poeng, men han baserer seg på to premisser i sitt resonnement som er mangelfulle og urimelige. Dette gjelder beskrivelsen av den faktiske innsatsen Norge gjør med bistandsmidler for å støtte høgre utdanning i Sør og hans beskrivelse av NUFU-programmet som program for hjerneflukt.

Paradigmeskifte

UNESCOs verdenskonferanse for høyere utdanning i 1998 var et internasjonalt paradigmeskifte for verdenssamfunnets analyse av høgre utdanning (HU) sin rolle for utvikling. Konferansen slo fast at HU var en nøkkelfaktor for utvikling både som fellesgode og som en menneskerettighet. En arbeidsgruppe nedsatt av UNESCO og verdensbanken la i 2000 frem en rapport som konkluderte med at uten mer og bedre høgre utdanning, vil utviklingsland ha store problemer med å dra nytte av den globale kunnskapsbaserte økonomien. Verdensbankens rapport fra 2002 la vekt på at HU bidro til fattigdomsreduksjon gjennom sitt bidrag til økonomisk vekst, gjennom sitt bidrag til økonomisk omfordeling og til å gi nye sosiale grupper samfunnsmakt. Studien mente at det var tvilsomt om noe utviklingsland kunne gjøre betydelige fremskritt i arbeidet for å ny Millenniumsmålene for utdanning – grunnskole for alle – og eliminering av kvinnediskriminering i grunn- og videregående skole, uten et sterkt system for HU.

På 1990-tallet var verdenssamfunnets mobilisering for utdanning for alle nesten ensidig rettet inn mot grunnutdanning. Kampen mot analfabetisme ble og blir fortsatt i dag regnet som et særlig effektivt middel for å løfte mennesker opp fra et liv i uverdig fattigdom. Norge har vært blant de landene som på 1990-tallet mente at landene i Sør også trengte gode videregående skoler og universitet for å sikre kvalitet i grunnskolen i fattige land: Uten god lærerutdanning – ingen gode lærere. Uten gode universitet – ingen gode lærere til lærerhøgskolene.

Regjeringen med utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har gitt en klar prioritering av norsk innsats for å nå FNs mål om å utrydde fattigdom. Norges hovedsatsning skal være utdanning. Regjeringens viktige handlingsplan «Utdanning – jobb nummer 1» har imidlertid i begrenset grad tematisert hvordan Norge vil støtte alle nivåene i utdanningssystemet i et helhetlig perspektiv. Så langt er vi enige med Gulseth.

Langsiktig og likeverdig

Vi vil imidlertid imøtegå Gulseth på to punkt – hans beskrivelse av den faktiske innsatsen Norge gjør med bistandsmidler innen HU og hans beskrivelse av NUFU der han gir inntrykk av at denne samarbeidsordningen ikke gir støtte til institusjoner for høyere utdanning i sør:

» – Det kan virke som om det er viktigere å sørge for norsk forskning og at norske studiesteder og forskningsinstitusjoner får elever fra sør, heller enn at det skal satses på å bygge opp studiestedene og forskningsinstitusjonene i sør.»

Etter vår mening bruker Norge innenfor det bilaterale samarbeidet i dag tre sett virkemidler for å styrke landene i Sør sin kapasitet for forskningsbasert høyere utdanning:

I flere av Norges samarbeidsland bevilger ambassadene av sine landmidler for å støtte lokal basert forskning, reformarbeid og kapasitetsutvidelse ved universitet og høgskoler. Dette gjelder bl.a. for Malawi, Tanzania, Uganda og Sør-Afrika. Det andre virkemiddelet er stipendordninger som gir personer fra Sør tilbud om videre- eller etterutdannelse i Norge. Kvoteprogrammet og Norads stipendprogram er de to viktigste ordningene. Studentene oppnår gjennomgående gode faglige resultater og hjerneflukten er begrenset. Det tredje virkemiddelet ble sterkt anbefalt av UNESCOs konferanse i 1998 – internasjonalt samarbeid og partnerskap:

Utenriksdepartementet ser på NUFU-programmet som viktig for å styrke høgre utdanning og forskning i Sør. NUFU står for Universitets- og høyskolerådets program for forskning og utvikling, og tildeler støtte til forskningssamarbeid mellom universiteter i Norge og i utviklingsland. Samarbeidet skal være langsiktig, være basert på likeverdig partnerskap og ha en institusjonell forankring ved den enkelte forskerens universitet.

Mest vekt på behov i Sør

Programmet har siden oppstarten i 1991 gitt stipendmidler til master- og doktorgradsstudenter i Sør bl.a. for å styrke kompetansen for undervisningspersonalet ved Sør-universitetene. Vel 2/3 av midlene i samarbeidsprogrammet kommer Sør-partnerne til nytte. Programstyret vurderer bare fellesøknader med partnere i Sør og i Norge. Universitet og høgskoler i Norge prioriterer blant sine beste fagmiljøer som ønsker å samarbeide med fagfeller i Sør. Tilsvarende prioriterer Sør-institusjonene blant søknader som er framsendt fra vedkommende institusjon. De kapasitetsbyggingsprosjektene som institusjonen mener er viktigst for å bygge lokal og relevant kapasitet for undervisning og forskning blir prioritert lokalt. Universitetene i Sør får på denne måten et viktig eierforhold til de prioriteringer som blir gjort.

NUFUs styre har i tildeling av NUFU-prosjekter for 2001-2006 valgt å gi dobbelt så stor vekt til Sør-institusjonenes prioriteringer som til de norske institusjonenes prioriteringer. Det er således større sannsynlighet for å få penger til et prosjekt som er rangert som nummer to ved Makerere University i Uganda og nummer fem ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) enn om et tilsvarende prosjekt var sterkt ønsket i Norge, men lavere prioritert i Sør. NUFU-programmet er også internasjonalt kjent for sine langsiktige forpliktelser. Vel vitende om at det tar tid å bygge opp bærekraftige fagmiljø ved universitet og høgskoler i Sør, har de fleste NUFU-prosjekter fått støtte i to perioder, til sammen 10 år. NUFU-samarbeidet er bare delvis finansiert av UD og Norad. Samarbeidsinstitusjonene må selv bidra med lønnsmidler og infrastruktur i prosjektene. Dette gjør NUFU-samarbeidet kvalitativt forskjellig fra ordinær bistand.

God omtale

NUFU-programmet har fått meget god omtale i en uavhengig internasjonal evaluering etter vel 10 års drift. Programmet får også meget god omtale ved samarbeidsinstitusjonene i Sør. På det årlige konsultative møtet som universitetet i Dar es Salaam avholdt i september i år var Norad og NUFU-programmet blant de første samarbeidspartnerne som ble nevnt i takketalen til Tanzanias visepresident Dr. Ali M. Shein.

Undervisningen i NUFU-samarbeidet foregår i hovedsak ved Sør-institusjonene. Alle kandidater kommer fra Sør. Fra 1996-2002 gav NUFU-programmet støtte til 278 Ph.D. kandidater og 658 Masterkandidater. Hele 3254 vitenskapelige arbeider ble produsert – 573 publisert i internasjonale vitenskaplige tidsskrift. Samarbeidsprosjekter er en god ordning både for Sør-institusjonene og for norske institusjoner, men kandidatene som har fått økt formalisert kompetanse gjennom NUFU -samarbeidet, kommer fra Sør-institusjonene.

SAIH mener Norge bør bruke bistandsmidler til direkte støtte til utdanningsinstitusjoner i Sør. Etter vår oppfatning er NUFU-programmet et godt eksempel på nettopp slik satsing. Andre modeller kan selvsagt også være aktuelle. I november samler NUFUs styre sentrale samarbeidsuniversitet i Afrika for å spørre dem om råd for videreutvikling av utdannings- og forskningssamarbeid. Denne samlingen skal gi tilbakemeldinger fra institusjonene i Sør om deres prioriteringer og ønsker for det framtidig samarbeidet.

---
DEL

Legg igjen et svar