Utdanning er ikke butikk

Denne uka la det såkalte «Ryssdal-utvalget» fram sin utredning om organiseringen av de høyere utdanningsinstitusjonene. Utvalget har blitt beskrevet som Kristin Clemets omkamp etter at stortingsflertallet, med daværende undervisningsminister Trond Giske i spissen, sa nei til Mjøs-utvalgets forslag til organisasjonsform for utdanningsinstitusjonene. Tilsynelatende er det, sett utenfra, marginale forskjeller på mindretallets og flertallets forslag, til […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne uka la det såkalte «Ryssdal-utvalget» fram sin utredning om organiseringen av de høyere utdanningsinstitusjonene. Utvalget har blitt beskrevet som Kristin Clemets omkamp etter at stortingsflertallet, med daværende undervisningsminister Trond Giske i spissen, sa nei til Mjøs-utvalgets forslag til organisasjonsform for utdanningsinstitusjonene.

Tilsynelatende er det, sett utenfra, marginale forskjeller på mindretallets og flertallets forslag, til tross for at i det minste mindretallet mener forskjellene er betydelige. Flertallet ønsker å gjøre institusjonene til selveiende stiftelser, mens mindretallet ønsker å beholde dem som forvaltningsorganer, men med større frihet enn i dag. Mindretallet vektlegger at staten må ta et overordnet ansvar gjennom eierskap til institusjonene, mens flertallet vektlegger at staten har gode muligheter til å styre dem gjennom å knytte betingelser til økonomiske bevilgninger.

Interessant nok innebærer flertallets argumentasjon at – hvis de har rett – institusjonenes frihet slett ikke trenger å bli større av at de blir «fristilt». Ifølge Dagsavisen er det da også slik mange oppsummerer en tilsvarende reform i Danmark: Fordi det uansett er det offentlige som skyter inn mesteparten av pengene, blir uavhengigheten og friheten lite reell.

Derimot er det uomtvistelig slik at Clemets hensikt med reformen – det hun har bedt utredet – er en likestilling mellom private og offentlige institusjoner. Dersom universitetene blir selveiende stiftelser, innebærer det også et betydelig ansvar for egen økonomi. Dermed risikerer man raskt at institusjonsledelsene får større «frihet» til å skaffe eksterne inntekter, uten at friheten til å bestemme over egen virksomhet øker. Tvert imot: For å sikre økonomien, er det fare for at man må jakte på finansiering fra næringsliv og andre pengesterke aktører. Det betyr at man forsker mer på det noen er villig til å betale for, men mindre på det ingen har økonomisk interesse av.

På denne måten framstår «fristillingen» av de høyere utdanningsinstitusjonene som klassisk clemetsk nytale, på linje med «friskoler», hvor konsekvensene blir stikk motsatt av det uttalte målet. Og på denne måten kan konsekvensene bli en markedsøkonomisk svinebinding av akademiske miljøer. Det har verken institusjonene eller samfunnet råd til.

---
DEL

Legg igjen et svar