Utblåsning på lederplass

For oss som steller med bærekraftig energipolitikk er Ny Tids leder 9. april trist lesning. Innleggene om energipolitikk på landsmøtet var jamt over allsidige, konstruktive og saklige, og det kom fram at det var svakheter ved både flertalls- og mindretallsinnstillingene fra landsstyret. Dessverre valgte redaksjonskomiteen ikke å gjøre noe forsøk på å reflektere denne debatten […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For oss som steller med bærekraftig energipolitikk er Ny Tids leder 9. april trist lesning. Innleggene om energipolitikk på landsmøtet var jamt over allsidige, konstruktive og saklige, og det kom fram at det var svakheter ved både flertalls- og mindretallsinnstillingene fra landsstyret. Dessverre valgte redaksjonskomiteen ikke å gjøre noe forsøk på å reflektere denne debatten gjennom presiseringer i formuleringene – dermed fikk vi et svakere vedtak og en dårligere forhandlingsposisjon enn vi kunne hatt, og et ganske stort mindretall (30-40 prosent).

For den som har fulgt debatten og gått inn i de faglige problemstillingene, er ikke dette overraskende, og det er desto mer forstemmende når lederartikkelen kombinerer en forbløffende mangel på faglig innsikt med en like forbløffende påståelighet. Det aller groveste er når «gassfundamentalistene» anklages for «miljøsabotasje» fordi de går inn for elektrifisering av sokkelen med CO2-deponering uten samtidig å ville bygge nye gasskraftverk. Hvis noe kan kalles «miljøsabotasje» i denne sammenhengen, må det være å utvikle og ta i bruk deponeringsteknologi uten å elektrifisere sokkelen – dette ligger nå an til å bli resultatet. Vi snakker om utslipp på 12.2 millioner tonn CO2 fra olje- og gassvirksomheten i 2003, mens de totale utslippene fra transport samme år var 15.7 mill tonn.

Det er full enighet om å satse på teknologiutvikling og -eksport for CO2-deponering, og alle som har studert energisystemer, vet at norsk gass vil gjøre svært mye bedre nytte for seg i et spisslast-kraftverk som støtter et kullkraftverk på kontinentet, der CO2 fra begge deponeres, enn i et norsk grunnlastverk. Miljømessig vil det være mye riktigere å importere strøm produsert på denne måten, der vi på grunn av lokal fjernvarmeutnytting kan ha over 80 prosent virkningsgrad, enn å drive et gasskraftverk som med deponering vil operere med virkningsgrader godt under 50 prosent.

Tydeligvis har det gått mange hus forbi, men omstendighetene gir oss nå en historisk sjanse til å gå over til ny fornybar energi. Kyoto-avtalen, historisk høye olje- og gasspriser og historisk lavt rentenivå, gjør at det aldri har vært enklere. Dette er gasslobbyen også pinlig klar over, derfor opplever vi nå salgsframstøtene for «CO2-fri» gasskraft. På en ganske uforklarlig måte har den fått med seg normalt stødige naturvernere. Det finnes jo en høyst aktuell, framtidsretta og miljøvennlig anvendelse av gass til energiformål: Produksjon av hydrogen for transportformål med CO2-deponering. Vi har en fersk utredning fra Hydrogenutvalget om dette. Og denne anvendelsen konkurrerer ikke i dag med ny fornybar energi.

Det finnes en enkel måte å sikre at SVs vedtak ikke får store, uheldige bivirkninger: å forby subsidiering av energiproduksjon basert på ikke-fornybare ressurser. Det vil si at vi kan betale så mye det trengs for å utvikle deponeringsteknologien og få den på plass ved aktuelle gasskraftverk, men driften, inklusive deponering, må gasskraftverkene helt og holdent finansiere gjennom kraftprisene. På disse vilkårene har gasskraft i Norge aldri vært lønnsomt, og det er et stort spørsmål om det noensinne vil bli det.

Trond Ydersbond er medlem av Akershus SV

---
DEL

Legg igjen et svar