Ut av virkelighetens ørken

Den tredje Matrix-filmen er her – med voldsomme actionscener og en passe dose kliss. Men trilogien utgir seg også for å ha et politisk-filosofisk budskap. Hva kan nå det være?

KEANU REEVES and HUGO WEAVING in a scene from Warner Bros. Pictures' and Village Roadshow Pictures' provocative futuristic action thriller THE MATRIX RELOADED. ©2003 WARNER BROS. - U.S.
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Endelig en underholdningsfilm med føde for hjernen, tenkte mange da Matrix så dagens lys i 1999. Regissørbrødrene Larry og Andy Warchowski hadde klart å pakke filosofiske betraktninger inn i en actionspekket og visuelt slående ramme. Hovedpersonen Neo blir presentert for et valg: Spise den blå pillen og samtidig sluke det blendverket maskinene har spunnet rundt oss for å holde menneskene i sjakk, eller ta den røde pillen og tilslutte seg motstandskampen i et forsøk på å befri menneskene fra maskinenes åk.

Han velger det siste, og vi kan ønskes velkommen til «The dessert of the real» – en fremtidig og uhyrlig verden hvor maskinene hersker og bruker menneskene som energikilde.

Det var ikke få som fant denne tanken besnærende, og filmen har da også hatt formidabel suksess. Matrix-bølgen har bredt om seg, og Matrix-kulten har fått global utbredelse. Den har til og med antatt nyreligiøse former i avkroker på nettet. Så stor var suksessen at brødrene valgte å lage to oppfølgere som spiller videre på det samme universet.

Frelseren

Neo blir frelseren som skal oppfylle en profeti om frigjøring gjennom enkeltmenneskenes handlinger i den første filmen. Han blir en slags Messias. Det er med andre ord bibelreferanser i hopetall i her, men ikke bare det. Når Neo velger dem røde pillen blir også noen filosofiske problemstillinger satt på dagsorden: Hva om virkeligheten slik vi kjenner den bare er et blendverk, og vi egentlig blir utnyttet på det groveste av en voldsom overmakt?

For det første innbefatter dette Descartes klassiske radikale tvil, en av de mest berømte formuleringene av det filosofene kaller skeptisismens problem. Nemlig hvordan vi kan være sikre på at vi ikke drømmer og at den verden vi kjenner er en illusjon. Kan det ikke hende at en ond demon har bedratt oss? Hvordan kan vi eventuelt vite at dette ikke er tilfelle?

For det andre innebærer dette en problematisering av begreper om frigjøring og den frie vilje, som vi må anta skiller oss fra maskinene menneskene kjemper mot i filmen. Så har da også de filosofiske betraktningene blitt opphav til en mengde artikler og til og med bøker som tar for seg forholdet mellom filmen og filosofien (for en smakebit se www.whatisthematrix.warnerbros.com).

At populærkulturen kan ha en slik funksjon er et gode. Når den røde pillen, og «The dessert of the real» har gått inn i vårt kulturelle reportoar når også andre felter av livet og samfunnet skal analyseres er også bra, noe ikke minst Slavoj Zizeks artikkel i etterkant av 11. september kalt «Welcome to the dessert of the real» er et eksempel på.

Den frie viljen

Dette med den frie viljen er også tema i oppfølgeren Matrix Reloaded som kom tidligere i år. Fremtidige valg har du allerede gjort. Når du vet årsakene til at du valgte som du gjorde, kan du også forutsi fremtidige handlinger, er mantraet til figurene man møter – Orakelet vi kjenner fra den første filmen, Merovingeren og Arkitekten som står bak «The Matrix». (Nå viser det seg at Arkitekten selv er et program i den verdenen han har skapt. Det er ikke til å bli riktig klok på.)

I disse ordene ligger det et forsøk på overskride et dilemma som har plaget filosofene i århundrer: Har vi en fri vilje, eller er våre handlinger forutbestemt?

Utenfor «The Matrix» foregår det en kamp om å redde byen Zion, menneskenes siste frie tilholdssted, fra utslettelsen. Men i tillegg til dette har den andre filmen også et annet element som er interessant i en mer politisk sammenheng. For på tross av at Neo gjør alt det profetien forteller han skal gjøre, går et på det punkt opp for ham at han ikke er den første som har forsøkt å redde Zion. Derimot er han den syvende i rekken av «frelsere» som alle har gått igjennom det samme. Opprøret er med andre ord bare en del av et annet kontrollsystem – også den nyervervede friheten utenfor «The Matrix» viser seg å være et ledd i maskinenes plan for å holde menneskene i sjakk. Og opprør blir en umulighet, skulle man tro.

Revolusjonen

Men nå kommer altså den siste filmen, med den lovende tittelen Matrix Revolution. Det er leit å si det, men noen virkelig revolusjon blir det likevel ikke. Den norske anmelderstanden har nesten enstemmig dømt Matrix Revolution nord og ned denne uken. De mener foreksempel at filmen er uforståelig og at filmuniverset ikke holder lenger. Det er rett at den første filmen hadde en lettere tilgjengelig filosofisk side, og at filmene gradvis har blitt mer klissete og dyrkingen av Neo (The One) som en frelserskikkelse er over alle støvleskaft. Men mindre tilgjengelig eller ikke, det er et filosofisk innhold også i denne filmen, og det er synd at anmelderne ikke kritiserer filmen på de premissene. Da kunne Matrix-serien virkelig blitt et eksempel til etterfølgelse for intelligent populærkultur.

Vi må tilbake til slutten av film to, hvor Neo tilsynelatende får krefter til å manipulere virkeligheten også utenfor «The Matrix» idet han stopper fire stygge og fryktinngytende metallmonstre som er i ferd med å knuse ham og skipet hans, for å få et bedre tak på dette filosofiske elementet i den siste filmen.

Matrix Reloaded er preget av et spill med overgangen fra verden utenfor «The Matrix» til verden innenfor. Og det er altså bare innenfor at Neo og de andre frigjorte har de kreftene de har, fordi de der er de eneste som kan operere med en fri vilje, og manipulere det på alle måter determinerte universet dataprogrammet «The Matrix» utgjør. Som kjent er nuller og ettall det språket datamaskiner liker å snakke. Spørsmålet som antydes i den andre filmen, men som behandles i større bredde i den tredje, er et bevisthetsfilosofisk spørsmål om forholdet mellom mentale og fysiske størrelser: Kan alt i prinsippet reduseres til fysiske prosesser av årsak og virkning? Filmens svar må være ja.

Inkonsistent

Men her er ikke Matrix-trilogien tro mot sine egne premisser. For hva skjer i så fall med den frie viljen og menneskenes ansvarlighet for sine handlinger? Forsvinner ikke de i en slik determinisme?

Det er nemlig slik at filmen insisterer på menneskets evne til å overskride det forutbestemte, altså en ontologisk dualisme, samtidig som handlingselementer er umulige dersom vi ikke forutsetter at sjel/legme-skillet er en illusjon, og at mentale prosesser, så som frie valg, følelser og lignende i prinsippet lar seg redusere til fysikk – eller i dataspråket, nuller og ettall – som er den logikken maskinene er i stand til å håndtere.

Til sist kollapser også det klare skillet mellom menneske og maskin, når de presumptivt formålsrasjonelle maskinene viser seg å være tillitsverdige, selv når det strider mot deres klare interesse, gitt de preferansene – å knuse Zion og menneskenes motstand – som har vært drivkraften deres gjennom hele filmen.

Agentene som har forfulgt Neo og de andre gjennom «The Matrix» i tre filmer er i ferd med å bli systemets verste fiende, fordi det har ervervet evnen til å kopiere seg selv og slette andre programmer. Neo forhandler frem en avtale som innebærer fred og frihet for menneskene, mot at han knuser agent Smith en gang for alle. Det klarer han, ved samtidig å utslette seg selv (frelsergjerningen er fullført). Men hvorfor skulle nå maskinene utføre sin del av avtalen, å skåne Zion, som står på nippet til å bli knust av maskinene? Det finnes det ikke noe godt svar på.

Det som begynte som en intellektuelt stimulerende og overraskende filmserie, truer med å ende som en blanding av voldsorgie og spesialeffektrunking. Det vaier for mange filosofiske tråder i vinden. La oss håpe det ikke frister Warchowski-brødrene til å lage enda en film. Denne kua er tom for melk nå, selv om melken tiltider har smakt svært godt.

---
DEL

Legg igjen et svar