Ut av U.S.S.R.

Da Sovjet kollapset fikk innbyggerne den etterlengtede reisefriheten. Det blir det gode fortellinger av.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Omslaget rundt Wladimir Kaminers første bok på norsk får en til å tenke på historien om Mathias Rust; en ung tysker som i 1987 fløy sitt Cessna fra Tyskland, over Polen og inn i Russland uten å bli oppdaget – før han landet på Den røde plass i Moskva, vel å merke. Også i Reisen til Trulala handler det om å realisere reisedrømmene sine, men i denne samlingen korte fortellinger med delvis overlappende persongalleri går de fleste turene fra øst mot vest.

Fra og med senhøsten 1989 fikk Øst-Europas befolkning større reisefrihet. Og det er de reisekåte, men bare halvveis reiseflinke, russernes møte med Vesten i årene etter murens fall, som er tema for boken.

Vi møter et vennepar på et hybelhus i Berlin som drømmer om Paris, men aldri kommer seg dit. I neste fortelling haiker de to til Danmark og dumper ned i Christiania etter å ha møtt en gjeng landsmenn som sultestreiker foran det danske parlamentet i håp om å få asyl. Skjønt sultestreiker og sultestreiker – de spiser suppe i det lille teltet de har satt opp på torget.

Trulala, som i følge tittelen er reisemålet, møter vi i fortellingen «Savnet på krim»: Der skal den tyske kunstneren Joseph Beuys ha styrtet under andre verdenskrig. Det har det blitt en legende ut av. I fortellingen reiser en ung tysker for å forsøke å finne restene av flyet. Han møter en lokalbefolkning i Trulala, som de sier «betyr noe slik som «trygghetens sted» på gammeltatarisk». De forsøker å selge ham både vrakrester og «hermetikkbokser med kjøtt fra Beys-vesken». Det er selvfølgelig humbug, noe som blir klart i det tyskeren møter en russisk sosiolog i gang med doktorgradsavhandlingen sin – «Bedrageri som overlevelsesmulighet»: «Sosiologen hadde allerede oppdaget tre forskjellige bosetninger… som alle profitterte på Beys-legenden.»

Tilsvarende fantastisk er historien om Sovjetstatens belønning til trofaste borgere – de fikk en tur til utlandet. Men man kunne jo ikke risikere at folk skulle korrumperes av den vestlige livsstilen: «Derfor bestemte regjeringen seg for en billigere og dessuten mindre spennende løsning: Den lot bygge opp et eget utland på den sørrussiske steppen, i nærheten av Stavropol, med en ordentlig by og mange innbyggere. Om sommeren gjorde den tjeneste som Paris, og senere, når skyene trakk opp og det begynte å regne om høsten, kunne byen raskt bygges om til London.»

Disse anekdotene om sovjetrussisk galskap er klangbunnen hos Kaminer. Når verdener kolliderer, og tragikomikken truer, er det likevel de små menneskene som står mitt oppe i det hele som gir Reisen til Trulala et melodiøst preg.

Og selv om noen av tekstene er i lengste laget. Det blir det gode fortellinger av.

---
DEL

Legg igjen et svar