Ut av skyggen

A General Theory of Oblivion trekker Angolas blodige historie fram i lyset.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

José Eduardo Agualusa
A General Theory of Oblivion
Harvill Secker, 2015

 

I 1975 bestemte portugisiske Ludovica Fernandes Mano seg for å kutte kontakten med omverdenen. I 28 år sperret hun seg inne i sin leilighet i Luanda, hvor hun så vidt overlevde ved å spise grønnsaker hun dyrket og duer som fløy inn på balkongen. I lys av Angolas usedvanlig blodige historie, kan dette nesten virke som en rasjonell beslutning.

Journalist og forfatter José Eduardo Agualusa har brukt historien om Ludo som springbrett for sin siste roman. Fra Ludos perspektiv ser vi en frigjøringskrig fulgt av en borgerkrig som varte helt til 2002, i stor grad fordi Angola ble brukt som gissel i den kalde krigen.

oblivion-picA General Theory of Oblivion følger også andre personer og deres omskiftelige liv i krigens kaos: en journalist som blir utsatt for drapsforsøk, en krigsfange som blir rik ved en tilfeldighet og en marxist som blir sikkerhetsagent, for å nevne noen. De forskjellige personene gir en kontekst som både er brutal og komisk, men det er Ludos historie som er litterært mest interessant. Agualusa er tydelig inspirert av den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee og hans syn på litteraturen som en rival til historien, fremfor et supplement. Bak dette synet ligger den focaultske antakelsen om at historien skrives av dem med definisjonsmakt – en makt som må utfordres av marginale stemmer.

Å spare på adjektiver. Som Coetzees protagonister i bøker som Life & Times of Michael K. og Foe lever Ludo en skyggetilværelse. Sammen med hunden Phantom prøver hun å holde seg i live bak en murvegg hun har bygd for å isolere seg. Hun brenner det meste av bøker og møbler for å lage mat, og når hun har skrevet ut alle dagbøkene, går hun løs på veggene. Å skrive blir nødvendig for ikke å forsvinne helt. «I save on food, on water, on fire, and on adjectives,» skriver Ludo. Verden som hun i utgangspunktet har opplevd som skremmende, blir stadig mer fremmed og uhåndterlig: «I am foreign to everything, like a bird that has fallen into the current of the river.»

Ludos fremmed- og mistenkeliggjøring av andre mennesker fører til at hun også mister troen på rasjonaliteten. Når hverken kolonimakten eller det nye marxistpartiet (MPLA) er til å stole på, blir det vanskelig å skille mellom riktig og galt, sant og usant: «I get things wrong, as I read, and in those mistakes, sometimes, I find incredible things that are right.» Hun skriver også at hun ikke tror på Gud eller menneskeheten, men på noe som hverken er knyttet til intelligensen eller fantasien, noe hun kaller «unreason». I Ludos situasjon blir språket ekstremt viktig, fordi det er dét som forankrer henne i verden. Samtidig er denne forankringen truet av språkets flyktige karakter – det er avhengig av en viss konsensus for å fungere. Ludo faller ut av denne konsensusen: «This Portugese they are speaking is no longer mine.»

I Agualusas verk er det ikke mange glimt av håp i alle skyggene som formørker tilværelsen. Tittelen – A General Theory of Oblivion – peker ikke i retning av våre opplysningsidealer. For Ludo er løsningen å forsøke å glemme, fordi det gjør for vondt å huske. En av bokens mange paradokser er imidlertid at den selv er et tidsdokument. Den sørger for at vi ikke glemmer.

Post-postkolonial litteratur. Den postkoloniale litteraturen har blitt anklaget for være for politisk, noe som henger sammen med at det i de tidligere koloniene har vært en lav toleranse for ambivalens i moralske spørsmål (mange husker sikkert debatten mellom Nadine Gordimer og J.M. Coetzee). At det blir slik er ikke så vanskelig å forstå, spesielt ikke hvis ambivalensen kommer fra noen som i kraft av sin etnisitet forbindes med den tidligere kolonimakten. Tallene taler for seg selv: Da Angola ble frigjort i 1975, var 88 prosent av befolkningen analfabeter, og blant landets 6,4 millioner innbyggere fantes det 14 leger (for flere nedslående tall, se Jeremy Hardings »Apartheid’s Last Stand» i London Review of Books). Kolonimaktene hadde trukket ut alle de ressursene de kunne, mens landets innbyggere satt igjen med noe som knapt kunne kalles rester.

Da Angola ble frigjort i 1975, var 88 prosent av befolkningen analfabeter, og blant landets 6,4 millioner innbyggere fantes det 14 leger.

Men som Coetzee påpeker, bør litteraturen spille en annen rolle enn historieskrivningen og politikken. Mens politikkens krav til gjennomføring gir lite rom for tvil, nyanser og ambivalens, kan litteraturen bidra til å holde disse motstemmene i live. Fortellinger som A General Theory of Oblivion bidrar til å holde diktaturet på avstand, ved å forhindre en ensretting i tankegangen. Selv om både rasisme og skjeve globale maktstrukturer fortsatt er et problem, er det tross alt et håp i at det går an å bli kritikerrost og prisnominert med en bok som denne. Romanen unnskylder ingen form for maktmisbruk, enten den kommer fra portugisere, angolanere, sosialister eller kapitalister, og den er en oppfordring om å gi alle mennesker en stemme – også dem som lever i skyggen.

---
DEL