Bestill sommerutgaven her

Ut av min selvopptatthet

Det godes suverenitet
Forfatter: Iris Murdoch
Forlag: Oversetter Ketil Røed
Cappelen Damm Akademisk (Norge)
MORALFILOSOFI / Det har vist seg ekstremt vanskelig å få filosofien til å innordne seg det samfunnet til enhver tid anser som fornuftig, rimelig og passende.

Den britiske forfatteren og filosofen Iris Murdoch (1919–1999) kritiserer i essaysamlingen Det godes suverenitet to hovedretninger i den moderne moralfilosofien: den eksistensialistiske og den analytiske. Begge tar utgangspunkt i Immanuel Kant, som ifølge Murdoch «avskaffet Gud og innsatte mennesket som Gud i hans sted». Vi lever fortsatt i tidsalderen for denne «kantianske menneske-guden», som hun også kaller «Satan» og «Lucifer».

Å handle moralsk betyr for Kant å la seg styre av viljen til å følge sin egen fornuft. I utgangspunktet høres jo dette bra ut, særlig hvis alternativet er blindt å adlyde ytre autoriteter. Men Kants fornuftige, viljestyrte menneske har ifølge Murdoch likevel demoniske og monstrøse trekk, noe som blir særlig tydelig i filosofien etter Kant, for eksempel hos de eksistensialistiske filosofene Nietzsche og Heidegger. Ja, hun stiller seg også spørsmålet: «Kanskje Heidegger er Satan i egen person?» – en kommentar som kan sies å være forut for sin tid, sett i lys av den nye runden i debatten om Heideggers forhold til nazismen etter publiseringen av de såkalte svarte heftene. Heidegger som nazistisk universitetsrektor i 1933 kan da tolkes som det perverse endepunktet for den bevegelsen Kants autonome moralske subjekt igangsatte.

«Kanskje Heidegger er Satan i egen person?»

Men heller ikke den analytiske tradisjonen i moralfilosofien – som står særlig sterkt i den engelskspråklige verden – kan med sin empiristiske snusfornuft og overdrevne vektlegging av språklig analyse, klarhet og presisjon takle de moralske problemene vi står overfor. Stilt overfor en djevelsk eksistensialisme på den ene siden og en overflatisk analytisk empirisme på den andre prøver Murdoch å finne et alternativ med utgangspunkt i Platons begrep om det gode.

Filosofisk mystisisme

«Det gode» er for Murdoch ikke et abstrakt og livsfjernt begrep, men et udefinerbart samlingspunkt for ethvert menneske som vil handle moralsk. Men hvordan kan noe vi ikke kan vite hva er, ha en samlende funksjon? Er ikke dette en form for filosofisk mystisisme? Jo, mener Murdoch, og sånn må det være, for «moralens bakgrunn er egentlig en type mystikk» – i betydningen «en udogmatisk, vesentlig uformulert tro på det Godes virkelighet». Det gode fører til at vi mister oss selv, til det hun kaller «unselfing», slik at vi kan få øye på «virkeligheten». Det gode er løsrevet fra enhver hensiktsmessighet, på samme måte som erfaringer av skjønnhet i kunst og natur. Denne mangelen på hensiktsmessighet har sitt motstykke i umuligheten av å si hva det gode er. Konkret kan det gode vise seg gjennom en så enkel erfaring som at jeg er irritert fordi noen har såret meg, men plutselig ser en falk som kretser rundt på himmelen. Da kan alt forandre seg på et øyeblikk. Falken har ingen hensikt, den bare er, og nettopp derfor river den meg ut av min selvopptatthet. Når jeg nå tenker tilbake på min sårede stolthet, fremstår den som mindre viktig. Det gode er altså en veldig konkret størrelse, og selv det å beundre en potteplante hjemme i stua kan ha denne funksjonen.

Martin Heidegger

Skjønnhetserfaringer er tett forbundet med moralske erfaringer nettopp fordi de styrer oppmerksomheten vår bort fra oss selv, og får oss til å se virkeligheten. Virkeligheten er det vi oppdager når vi styrer oppmerksomheten bort fra oss selv. Murdoch illustrerer dette med svigermoren som ser ned på svigerdatteren som en vulgær og udannet ung kvinne, men som samtidig selv er så dannet at hun ikke viser dette på noen måte. Samtidig innser svigermoren at hun handler moralsk uriktig ved å se ned på svigerdatteren, og løser problemet ved å bearbeide sine egne holdninger og øve seg på å betrakte svigerdatterens handlinger i et positiv lys. Etter en del trening går det hele av seg selv, og den vulgære, støyende og umodne svigerdatteren er nå forvandlet til en spontan, livlig og herlig ungdommelig svigerdatter. Svigermoren har nå kommet ut av sin selvopptatte skyggeverden og oppdaget den moralske virkeligheten.

Murdochs bok fremsetter en tankevekkende kritikk av de eksistensialistiske og analytiske tradisjonene i moderne moralfilosofi. Men hvor er dramaet og lidenskapen, galskapen og demonien? Murdoch fremstår som en av de mange som brente seg på det forrige århundrets antiliberale politiske eksperimenter (hun var i unge år medlem av det britiske kommunistpartiet). Murdoch finner løsningen i en dramatisk nedskalering av filosofiens ambisjoner – hun vil bekjempe den filosofiske demonien. Men hva om filosofien er vesentlig demonisk? Satan var en opprører, og det har vist seg ekstremt vanskelig å få filosofien – akkurat som Satan – til å innordne seg det samfunnet til enhver tid anser som fornuftig, rimelig og passende. Sokrates, som i Platons dialoger forfektet det godes idé, ble dømt av det athenske demokratiet til å tømme giftbegeret. Kanskje er Sokrates’ død det beste uttrykket for filosofiens vesen. Og hvis vi må velge mellom Gud og Satan, blir det antagelig sistnevnte.

Avatar photo
Lars Holm-Hansen
Filosof og forlagsjef i forlaget Eksistenz.

Du vil kanskje også like