Ut av mental tvangstrøye

Bistandsindustrien hjelper mer på vår egen samvittighet enn den sikrer rettferdig utvikling.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 10.09.2010: Bistand. Denne uka kunne Reuters rapportere om den enorme interessen for Nigerias nye stolthet: «Lekki Free Zone», multi-milliardsatsingen utenfor hovedstaden Lagos.

På 3000 hektar bygger her kinesiske investorer, som eier 60 prosent, og Nigeria-regjeringen opp et stort, moderne handelssentrum. Hensikten er å gjøre det lettere for utenlandske investorer og handelsmenn å opprette firmaer i Afrikas mest folkerike land.

Det finnes sikkert mange innvendinger mot slike frihandelssoner i Afrika, spesielt sett fra enkelte på venstresiden i Europa, men ett synes klart: Dette er noe som afrikanere flest ønsker velkommen.

Her er det nemlig ikke tidligere koloniherrer som kommer fra Europa og forteller dem hvordan de skal bruke bistands- og gavepengene de kommer med. Nei, her blir nigerianere og andre afrikanere behandlet som folk flest, altså som likeverdige handelspartnere.

Dermed ikke sagt at ikke også afrikanere kan bli utnyttet. Men om ikke annet så slipper nigerianerne nedverdigelsen ved å motta gaver, altså smuler, fra de rikes bord. Og det Kina nå gjør i det sørlige Nigeria, ligner påfallende på hva landet har gjort i det sørlige Kina: Altså å opprette handelssoner, som har bidratt til å heve levestandarden betydelig for både nordmenn og kinesere flest de senere årene.

Er ikke dette bedre enn å fortsette med en ny-kolonialistisk bistandstankegang, som etter 50-60 år ikke synes å ha utviklet seg nevneverdig?

Bjørnson-debatt

Bjørnsonfestivalen, i Molde forrige uke, ble slik spørsmål reist, med utgangspunkt i boka «Krisekaravanen» (Arneberg forlag) av den nederlandske journalisten Linda Polman.

Boka ligner på Dambisa Moyos bok «Dead Aid» fra i fjor, Polman tar dog mest tar for seg krisehjelpen og de uheldige konsekvenser den kan få på grunn av at giverne ikke synes å ta lokalbefolkningen nok på alvor.Polman viser hvordan bistand er blitt en storindustri som omsetter for nesten ett tusen milliarder kroner – hvert år.

I Polman-debatten, der ugandisknorske Nyongo Amundsen, Tomm Kristiansen, UDs Hege Hertzberg og Line Baugstø deltok (og hvor Ny Tid-redaktøren var debattleder, red. anm.), kom det fram ti forslag som kan være med på å gjøre norske bistandsdebatt bedre.

10 punkter

For det er ikke snakk om å bistå eller handle mindre, slik enkelte populister vil, men snarere å gjøre mer – siden dagens urettferdige handel gjøre det mer riktig å snakke om i-hjelp enn u-hjelp.

De ti punktene for vår hjemlige debatt er:

1. Arbeid for å få til en godkjenningsordning for å drive bistand.

2. Bedre selvkritikk og evaluering av prosjekter som Norge er med i.

3. Støtte opp om de hjelpetrengendes egen kreativitet og selvrespekt, som i mikrofinans.

4. Mer fokus på likeverdig handel, fair trade, og en gradvis overgang fra bistand.

5. Økt fokus på mikrofinans, som en mulig bro til mer handel.

6. Mer kritisk journalistikk, inkludert mot bistandsorganisasjoner, men også mot mediene selv og deres mangel på å trekke fram positive nyheter og gradvis utvikling. Også lesere og tv-seere bør aktivt etterspørre flere historier om det som går bra.

7. «Si nei.» Man må ikke gi til alle hele tiden, men innse at penger i noen tilfeller kan gjøre mer skade enn gagn.

8. Forstå bedre hvordan Kina og India opererer – kanskje Norge også kan lære av dem.

9. Få på plass skatteregimer så landene selv får inn penger til det de trenger. I dag kommer utenlandske firma og setter for ofte profitten i skatteparadis.

10. Mer debatt med flere nyanser og konstruktiv kritikk, med «godviljens perspektiv».

Ny debatt

Det blir sagt at utviklingsminister Erik Solheim er opptatt av en fornying av debatten. Samt at han anbefaler å lese Polmans bok. Og at han som SV-er arbeider for økte investeringer i Afrika.

Nå er det bare for Solheim å ta ett skritt til og invitere til en større debatt om hvordan Norge kan komme seg ut av bistandsdebattens mentale tvangstrøye.

---
DEL