Usynlig allvitenhet

George Orwells 1984 er fremdeles relevant, men «Big Brother» er en foreldet og misvisende metafor for dagens overvåking, ifølge forfatter David Lyon. Han hevder «Big Data» er et mer oppdatert språklig bilde.

Hans-Georg Kohler
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.

The Culture of Surveillance

David Lyon

Polity Press

England

David Lyons bok The Culture of Surveillance kaster oss rett inn i nåtidens mangefasetterte og komplekse overvåkingsscenografi. Hvem overvåker hvem, hva overvåkes og hvordan? På mange vis møter vi oss selv i svingdøren, som sirkulerer oss tilbake til overvåkingens urkilde: vår egen grenseløse digitale nysgjerrighet rettet mot medmennesker og oss selv, godt hjulpet av teknologifirmaenes nyvinninger. Orwells allestedsnærværende overvåkingsskjerm datt ned fra veggen og smatt inn i våre hender, krympet til en elegant iPhone. Overvåkingen har bokstavelig talt forflyttet seg under huden – og er i ferd med å innta menneskekroppen.

Selvfølgelig har den offentlige og private videokameraovervåkingen i samfunnet blitt utvidet til de fleste tenkelige felt (blant annet ansiktsgjenkjenning), men den essensielle utforskningen foregår nå for det meste i sosiale medier og i algoritmenes digitale datalagringsanlegg. Overvåkingen har nådd en altomfattende dimensjon, den har blitt det normale: Menigkvinne og menigmann deltar og bidrar i overvåkingen som aldri før – frivillig og ufrivillig. Allmennheten er blitt den fremste leverandøren av informasjonsdata som benyttes i overvåkingsøyemed. Utviklingen har beveget seg bort fra det fikserte statsovervåkingsøyet til et fragmentert og oppsplittet panoptisk blikk, der millioner av vanlige mennesker legger ut, laster ned, filmer, fotograferer, deler og liker hverandre i en uendelig, global og flytende observasjonsstrøm. Vår aktive deltakelse i overvåkingsmetodene gir snokingen en ny kvalitet; den får en flytende, gassaktig karakter. Surveillance er blitt integrert og normalisert i hverdagen i så å si alle befolkningssjikt: barn, unge og gamle, fattige og rike.

Realityshowene gjorde overvåking til underholdning.

Lyons bok gir oss en grundig innføring og oversikt over alle sider av denne bemerkelsesverdige overvåkingseksplosjonen. Forandringene er kanskje ikke så spektakulære, men desto mer tankevekkende.

Big Data

Spaningen som i det forhenværende DDR tvangsmessig ble tredd nedover hodene på befolkningen ovenfra, skjer nå på frivillig basis direkte fra grasrota: Vi overvåker hverandre kontinuerlig, på Facebook, Instagram, Twitter og SnapChat. Samtidig lagres og sorteres datainformasjonen globalt i nettselskapenes datalagringsfabrikker (Apple, Google, Microsoft, Amazon, Facebook). Datamengden analyseres og kategoriseres ved hjelp av intelligente algoritmer. Kunnskapen selges videre til et sultent internasjonalt marked.

Markedets kommersielle aktører foredler datainformasjonen, bedømmer, selekterer, rater og returnerer målrettet informasjon til brukerne. Valgene og holdningene våre påvirkes kontinuerlig, mens nettaktørene vet alt om hva vi søker etter og hvor vi surfer, hva vi kjøper eller selger. Et eksempel fra Lyons bok forteller om selskapet Uber, som i 2015 satte i gang en ny datainnsamlingsteknikk som selv etter at kjøreturen var over, fortsatte innsamlingen av taxikundenes data. Lyon siterer Mark Andrejevics sarkastiske utsagn i boken: «Vi samler ikke data om deg fordi du er mistenkt, men fordi du kan hjelpe oss med identifiseringen av hvem de virkelig mistenkte er.»

Edward Snowdens avsløringer av NSAs tilgang til kundedata fra telefonselskaper og deres samarbeid med regjeringsinstitusjoner utløste et internasjonalt sjokk. Megaovervåkingen fører utvilsomt til undergraving av demokratiske prosesser, påpeker Lyon. Institusjonenes og teknologiselskapenes sosiale utsortering via rating medfører at ulike samfunnsgrupper behandles ulikt og til dels urettferdig.

Fryktkulturen etter 9/11 har gitt overvåkingskulturen eventyrlige vekstforhold.

Forfatteren trekker blant andre Zygmunt Bauman, Jaques Lacan, Gilles Deleuze, Pierre Bourdieu og Michel Foucault inn i overvåkingsdiskursen. Foucault skriver i Overvåking og straff: «Vedkommende som utsettes for synlighet, og selv er klar over denne (overvåkingen), overtar maktens tvangsmidler og retter dem mot seg selv; han internaliserer maktforholdet idet han utøver begge roller samtidig (er overvåker og overvåket); han formes til selve prinsippet i sin egen underkastelse.» Virkelig inte-
ressant blir det når man som leser setter de ulike underkastelsesmekanismene fra boken opp mot hverandre: Orwells fremtidsfiksjon mot Lyons analyserende fakta, boken The Circle av Dave Eggers (som Lyon stadig henviser til) opp mot Orwells 1984.

Romanen The Circle forteller om en nær fremtid der et stort online-konsern overtar tjenestene til Google, Apple og Facebook og får full tilgang til selskapenes kundeinformasjon. Gjennom totalkontrollen av kundenes interaktive handlinger undergraves privatsfæren. Forstandssjefen Eamon Baily pålegger alle sine medarbeidere å anvende et videokamera i klinkekulestørrelse som kan tas med og festes hvor som helst. Kameraet sender kontinuerlig livestream til nettet. Prosjektet SeeChange muliggjør at alle kan se alt hele tiden – det medfører at tyranner og terrorister vil være sjanseløse, påstår han. Forstandssjefen krever et samfunn som er «fullstendig gjennomsiktig».

Narsissisme

Lyon tar for seg sannhetsgehalten i et utsagn som svever som et mantra over vår samtid: «Dersom du ikke har noe å skjule, har du ingenting å frykte.» Stemmer dette? Vel, vi går fortsatt med klærne på fysisk, men digitalt sett er vi avkledde og stakkarslig nakne, ja, nesten mer gjennomsiktige enn en glassrute. Informasjonen du avgir når du blir skannet på vei til flyet, når du handler i supermarkedet, passerer bomringen eller betaler med kredittkort, avgjør om du er en «god» eller «dårlig», «attraktiv» eller «uinteressant» samfunnsborger i selskapenes ranking og markedsstrategi. Vi forføres og blindes av informasjonsteknikkens smarte eleganse, samtidig som overvåkingen for lengst er blitt usynlig inkorporert gjennom chips og sensorer i våre allestedsnærværende digitale dingser. Det mest overraskende er at vi mer enn gjerne er med på overvåkingen selv; vi elsker og heier frem superteknologien. Hvorfor?

Lyon beskriver hvordan fjernsyns- og radiokulturen i det 20. århundre banet vei for internettkulturen i det 21. Realityshow som Big Brother alminneliggjorde kikkingen inn i det «private» rom. Interaktive nettspill bidro ytterliggere til «legaliseringen». Overvåking ble underholdning. Med smarttelefonen i neven tok vi det siste og endelige skrittet inn i vår egen overvåkingssamtid.

Fra å være overvåkingsobjektet, er vi blitt til overvåkingssubjektet. Vi regisserer overvåkingen selv med livekamera på Facebook; er online med vår egen private nyhetskanal hvor som helst, når som helst. Instagram- og Fb-venner følger ivrig med på livestrømmingen og applauderer eller vender tommelen ned. I denne forbindelse peker Lyon på den utbredte narsissismen overvåkingen skaper blant folk. Vi skrifter våre synder på sosiale medier, blottlegger våre tanker og følelser. Nettet har erstattet kirken og presten.

Urovekkende trygghet

Digital åpenhet er blitt til en dyd, mens det å skjerme privatlivet er noe som mistenkeliggjøres. Samtidig har det skjedd en fundamental forandring i samfunnet: Før var vi redde for det panoptiske blikket som ble rettet mot oss, i dag er vi begeistret: Marerittfølelsen «du er aldri alene»ga oss tidligere, får vi nå av «du er alene». Angsten for å være innestengt har skiftet til angsten for å være utelukket. Datainformasjonen du leverer bestemmer om du er «innenfor» eller «utenfor».

Overvåkingsskjermen ramlet ned fra veggen og inn i våre hender, i form av en smartphone.

Her ligger kanskje det viktigste innholdsmessige snittpunktet mellom romanen 1984 og The Culture of Surveillance: Total overvåking gir en urovekkende trygghet. Overvåkingsindustrien har nådd så langt at vi må spørre: Har vi rett til våre egne tanker, eller er de farlige for samfunnet og oss selv? Fryktkulturen etter 9/11 har gitt overvåkingskulturen eventyrlige vekstforhold. Derfor trenger vi mer – og fremfor alt en enda mer effektiv – overvåking, insisterer overvåkingskapitalismen.

David Lyon er fortsatt optimist. Han mener overvåkingen lar seg styre, forutsatt at totalitære samfunnstendenser og diverse makthavere kontrolleres gjennom folks demokratiske skjønn og aktive digitale medvirkning i politiske prosesser. Vi avgjør selv vår digitale online-fremtid. Uten å være altfor dystopisk: Jeg har mine tvil. Eller skal vi lytte til Gilles Deleuze, som i teksten Postscriptum om kontrollsamfunnet skriver: «Det er hverken grunn til frykt eller håp, vi trenger bare nye våpen.»

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.