Usosialt igjen

Vi kan ikke si vi er særlig overrasket, men skuffet er vi over at Bondevik-regjeringen for fjerde år på rad legger fram et statsbudsjettforslag som omfordeler fra fattig til rik, og fra offentlig til privat. Kristelig Folkeparti forsøker desperat å framstille det slik at de har fått betydelige gjennomslag for sin politikk i budsjettet. Og […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi kan ikke si vi er særlig overrasket, men skuffet er vi over at Bondevik-regjeringen for fjerde år på rad legger fram et statsbudsjettforslag som omfordeler fra fattig til rik, og fra offentlig til privat.

Kristelig Folkeparti forsøker desperat å framstille det slik at de har fått betydelige gjennomslag for sin politikk i budsjettet. Og vi skal gi dem rett i at det finnes en rekke enkeltforslag som må betraktes som en seier for KrF: Økt bistand og økt skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner er bare eksempler. Problemet er imidlertid at dette er for småplukk å regne sammenliknet med den tunge bevegelsen av det norske samfunn i retning av større forskjeller, mindre sosialt ansvar og mindre fellesskap som Høyre presser igjennom. Hvordan det skal se ut når Frp har satt sitt stempel på budsjettet, våger vi nesten ikke å tenke på.

På grensen til komisk er det at regjeringen foreslår å bruke 66 milliarder av oljefondet. Finansminister Per-Kristian Foss, og hans yngre medarbeider i finanskomiteen Jan Tore Sanner, har i en årrekke forsøkt å plagiere Arbeiderpartiets og Jens Stoltenbergs ansvarlige mine i budsjettsaker. Det har altså ikke manglet på angrep både på SV, og i sin tid mellompartiene, for en «uansvarlig» politikk. Men det er med Foss som finansminister alle rammer satt av handlingsregelen sprenges. Dessverre er det ikke komisk, bare på grensen: Pengene deles ut i form av skattelettelser, og det aller meste går til de som har mest fra før.

Nå er vi av den oppfatning at samfunnet er lite tjent med et aktivitetsnivå hvor prisene nærmer seg deflasjon, og hvor 100.000 mennesker går arbeidsløse – i tillegg til den uregistrerte ledigheten og til alle som er undersysselsatt. At regjeringen i seg selv velger å sprøyte penger inn i økonomien er ikke bare negativt.

Men vi har lite tro på at skattelettelser til de rikeste er det som skal til, det være seg for å få fart på økonomien eller få ned sysselsettingen. Hvis lettelsene går med til økt forbruk av importerte luksusvarer, er lite oppnådd. Derimot vet vi at det står en mengde uløste oppgaver i offentlig sektor. Mange av dem kunne vært løst dersom man satte kvalifisert personell som enten er ledige eller undersysselsatt i arbeid. Mange andre krever mindre kvalifikasjoner, og kunne bidratt til at ledige med dårligere arbeidsevne kunne kommet i jobb.

Mest begredelig er det nok likevel at regjeringen igjen øker egenandelene på medisiner, og dermed rammer de som har det svært tøft fra før. Dette kommer på toppen av de kutt regjeringen har gjennomført år etter år, og som rammer trygdede, syke, arbeidsledige. Det er uverdig, og det produserer fattigdom.

Regjeringen går også inn for å utsette barnehageforliket, og unnskylder seg med at prisene ikke skulle ytterligere ned før man hadde oppnådd tilnærmet full barnehagedekning. Det er kanskje den mest kreative konstruksjonen i statsbudsjettet: Ved å ikke nå målet om full barnehagedekning, kan regjeringen skyve forpliktelsen til å sette ned prisene foran seg. Dersom en av «parkdresskameratene» Ap, SV eller Frp lar seg lure av den, vil det være svært skuffende.

Vi kan, med det budsjettet som er lagt fram, ikke si annet enn at vi ser fram til den dagen Kjell Magne Bondevik og hans Høyre- og Frp-dominerte regjering får avløsning.

---
DEL

Legg igjen et svar