USAs høyreside med Rom som forbilde

Stadig flere innen USAs høyreorienterte elite nevner Romerrikket når de snakker om supermaktens plass i verden. Som noe å strekke seg etter – eller aller helst overgå. Retorikken fra det sene 1800-tallet er hentet frem.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen måneder før attentatene 11. september satte den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr. fram en hypotese om at «på tross av fristelsene supermaktposisjonen fører med seg» som en følge av at USA nå er eneste supermakt – vil ikke USA ende som et imperium, fordi ingen nasjon er i stand til å «påta seg rollen som verdens dommer eller verdenspoliti,» og alene løse det 21. århundrets utfordringer når det gjelder miljø, befolkningsvekst og politikk.

Som så mange andre intellektuelle, stolte Schlesinger på «det amerikanske demokratiets selvregulerende evne» og beslutningstakernes rasjonelle holdninger.

Uten ønske

I samme ånd nevner Charles William Maynes, en innflytelsesrik amerikansk utenrikspolitisk kommentator, at «Amerika er et land med kapasitet til å bli et imperium, men uten ønske om å bli det.» I dag må vi innse at under George W. Bush er den imperialistiske drømmen i ferd med å bli virkelighet. Denne drømmen minner om det som hendte på slutten av 1800-tallet da USA hev seg ut i kampen om koloniene ved å ta de første lange skritt mot en verdensomspennende ekspansjon i Karibia, Asia og Stillehavsområdet. På den tiden ble Jeffersons og Lincolns land grepet av en imperialistisk feber. Journalister, forretningsfolk, banker og politikere sloss om hvem som var mest ivrige i å underlegge seg verden.

«De økonomiske lederne rettet blikket mot industriell dominans i verden,» og politikerne drømte om «en flott liten krig» (Theodor Roosevelts famøse uttrykk) som kunne tjene som rettferdiggjøring av internasjonal ekspansjon.

– Ingen kan stoppe oss

«Ikke noe annet folk er på høyde med oss når det gjelder erobringer, kolonisering og ekspansjon […] ingenting kan stoppe oss nå,» uttalte senator Henry Cabot Logde, den fremste av de imperialistiske politikerne, i 1895. For Theodor Roosevelt – som når det passet ham var en beundrer av det engelske imperiets poet Rudyard Kipling – var saken grei: «Jeg vil,» sa han «at USA blir den dominerende makten i Stillehavsområdet.» Og han føyde til: «Det amerikanske folk ønsker å utføre en stormakts store verk.»

En journalist ved navn Henry Watterson oppsummerte denne imperialistiske bølgen fra 1890-tallet på en profetisk måte: «Vi er en imperierepublikk som er bestemt til å utøve en bestemmende innflytelse over menneskeheten, og til å forme verdens framtid i sterkere grad enn noen annen nasjonalstat, iberegnet Romerriket, noen gang har gjort.»

Villfarelse

Tradisjonell amerikansk historieskriving har lenge sett på denne Sturm und Drang-imperialismen som en villfarelse i landets ellers demokratiske historie. USA ble dannet og utviklet gjennom frigjøring fra det britiske imperiet og Europas absolutte kongedømmer. Skulle ikke landet da også være vaksinert for alltid mot imperialistisk smitte?

Men ett århundre senere, mens en ny ekspansjonsperiode for det amerikanske imperiet begynner, er Roma blitt den drømmen de amerikanske elitene streber mot. Med utgangspunkt i stillingen som eneste supermakt fra 1991, styrket etter 11. september 2001 gjennom en enestående militær mobilisering og blendet av sin egen styrke, viser USA seg nå åpent som en imperiestat. For første gang siden slutten av 1800-tallet kobles nå maktdemonstrasjoner sammen med utvetydig tale om verdensherredømme.

Roma knuste Kartago

«Faktum er,» skriver Charles Kauthammer, lederskribent i Washington Post og en av de ledende ideologene for det nye høyre i USA, «at siden Romerriket har ikke noe land hatt en slik økonomisk, teknisk, kulturell og militær dominans.»

«Amerika,» skrev han allerede i 1999, «favner over verden som en kjempe […] Siden Roma la Kartago i grus, har ingen annen makt nådd de høyder vi har nådd.» For Robert Kaplan, essayist og rådgiver for George W. Bush i internasjonale spørsmål, «gjorde USAs seier i andre verdenskrig landet til en verdensmakt, på samme måte som den andre puniske krig gjorde Roma til en verdensmakt.»

USA er overlegen

Romerriket er også blitt et obligatorisk referansepunkt for kommentatorer som hører hjemme lenger mot det politiske sentrum. Joseph S. Nye Jr., rektor ved Kennedy School of Government ved Harvard-universistetet, og forsvarsminister under Bill Clinton, begynner sin siste bok slik: «Siden Romerriket har ingen annen nasjon på samme måte stilt andre nasjoner i skyggen.»

Paul Kennedy, en berømt historiker som er kjent for sine teser fra 1980-tallet om USAs imperialistiske «overutvidelse,» går enda lenger: Verken Pax Britannia, Napoleons Frankrike, Philippe den andres Spania eller Karl den stores keiserdømme – ikke en gang Romerriket – kan sammenligne seg med «dagens amerikanske dominans.»

«Man har aldri opplevd,» legger han tørt til, «en så stor forskjell i makt mellom verdens stater.» Kort sagt: Miljøene som er mer eller mindre tett knyttet til myndighetene i USA, er enige om at «USA i dag nyter større overlegenhet enn noe tidligere imperium.» Ved siden av sitt rent beskrivende aspekt vitner referansen til Romerriket, akkurat som den stadige bruken av ordet «imperium,» og at USA er i ferd med å bygge om en ny imperialistisk ideologi.

Storsinnet imperium

«Et argument for et amerikansk imperium» – det er den lett forståelige tittelen på en artikkel av Max Boot, lederskribent i Wall Street Journal: «Det er ingen tilfeldighet at Amerika [i dag har engasjert seg] i militæraksjoner i en rekke land der britiske kolonistyrker kjempet tidligere […] i områder der det har vært nødvendig med vestlig militærintervensjon for å skaffe ro og orden.» I følge Boot «trygler Afghanistan og andre urolige områder [Vesten] om å opprette et utenlandsk opplyst styre etter mønster fra engelsk kolonistyre.»

Dinesh D’Souza, en annen høyreideolog, er forsker ved Hoover Institution. Han gjorde seg bemerket for noen år siden ved å forsvare teorier om afroamerikanernes «naturlige» underlegenhet. Han hevder også – i artikkelen «Hyllest til det amerikanske imperium» – at USA «har blitt et imperium; […] det mest storsinnede av alle imperier som verden har opplevd.»

Imperiets orden

Men disse svovelpredikantene fra det nye høyre er ikke alene. Universitetslærere som Stephen Peter Rosen, direktør ved Olin-instituttet for strategiske studier ved Harvard-universitetet holder samme tone. Med vitenskapelig skråsikkerhet hevder han at «en politisk enhet som råder over knusende overlegen militærmakt, og som bruker denne for å innvirke på andre staters handlinger, er rett og slett et imperium.»

«Målet vårt,» forsetter han, «er ikke å slå en rival, for en slik fins ikke, men å beholde vår stilling som imperium, og å opprettholde imperiets orden.» En orden som i følge en annen professor ved Harvard, «er formet [utelukkende] for å fremme det amerikanske imperiets interesser.» Innenfor denne ordenen «skriver imperiet under på de delene av den juridiske verdensorden som passer imperiet (for eksempel Verdens Handelsorganisasjon), mens det ser bort fra eller saboterer de delene som det ikke liker (Kyoto-protokollen, Den Internasjonale straffedomstolen, ABM-avtalen).»

Radikalt brudd

Ideen om et imperium er et radikalt brudd med den ideen om Amerika som Toqueville skapte, og som amerikanerne selv har pleid å kjenne seg igjen i: Et demokratisk unntak blant moderne nasjoner. Men dette bruddet ser ikke ut til å være problematisk. De som fortsatt har skrupler – og det er stadig færre – henger adjektivene «vennlig» og «mykt» til ordene «imperium» og «hegemoni.» Robert Kagan fra Carnegie Endowment, skriver for eksempel: «Sannheten er at USAs vennlige hegemoni er et gode for en stor del av verdens befolkning. Det er uten tvil en bedre ordning enn alle realistiske alternativer.»

Theodor Roosevelt brukte omtrent de samme ordene for hundre år siden. Han forkastet enhver sammenligning mellom de rovdyrlignende europeiske kolonimaktene på den tiden: «Den enkle sannheten er at vår ekspansjonspolitikk, som vi finner gjennom hele den amerikanske historien […] ikke på noen måte ligner på imperialismen […] Til denne dag har jeg ikke møtt en eneste imperialist i dette landet.»

Nølende imperialist

Mer direkte erklærer Sebastian Mallaby seg som «nølende imperialist.» Mallaby er lederskribent i Washington Post, en avis som ble berømt gjennom Watergate-skandalen og ved sin – riktignok noe sene – motstand mot Vietnam-krigen, men som etter 11. september er blitt et talerør for imperiet. I det seriøse tidsskriftet Foreign Affairs fra april i år, hevder han at dagens manglende verdensorden krever at USA fører en imperiepolitikk.

I den tredje verden, som i følge Mallaby er preget av statsbankerotter, ukontrollert befolkningsvekst, lokal vold og sosial desintegrering, er det bare en nyimperialistisk politikk som er fornuftig. Naturligvis er han lite villig til å investere amerikanske dollar for å bygge opp igjen stater som har spilt fallitt, eller til at landet hans skal engasjere seg i humanitære aksjoner. Men han nøler ikke et øyeblikk med å anbefale at USA bruker sin militærmakt i alle verdenshjørner til å knuse «sivilisasjonens fiender» og «ondskapens krefter.» Og ordbruken hans – de stadige referansene til kampen mellom «sivilisasjon» og «barbari» – avslører en helt tradisjonell imperialistisk tankegang.

Sikkerhet gjennom våpenmakt

Vi vet ikke akkurat hvor mye Bush husker av den undervisningen som gis ved prestisjetunge institusjoner som Yale og Harvard, men etter 11. september har han faktisk blitt det nye amerikanske imperiets Cæsar. Cæsar som, ifølge Ciceros ord, «vant fullstendige seire i svært viktige kamper mot de mest krigerske folkeferd […] og lykkes i å skremme og overvinne dem, trenge dem tilbake og venne dem til å lyde det romerske folkets autoritet.» Ønsker Bush og det nye amerikanske høyre å trygge imperiets sikkerhet og rikdom gjennom krig, ved å legge under seg ulydige folk i den tredje verden, ved å styrte «bøllestatene» og kanskje holde de «fallerte» gamle kolonimaktene under tilsyn?

USA prøver å oppnå sikkerhet gjennom våpenmakt framfor gjennom samarbeid. Derfor handler landet alene eller med skiftende samarbeidspartnere, ensidig og ut fra snevre nasjonale interesser. Istedenfor å angripe de økonomiske og sosiale årsakene til den permanente reproduksjonen av vold i landene i Sør, er USA i ferd med å destabilisere dem ytterligere gjennom militær innblanding. At USA søker kontroll og ikke territoriale erobringer forandrer ingen ting: Både «vennlige» og «nølende» imperialister er imperialister så gode som noen.

Kontroll over vasallstatene

Hvis landene i den tredje verden må underlegge seg USA og gå inn i en ny periode med kolonistyre eller halvveis selvstyre, må Europa ta til takke med en underordnet rolle i kolonisystemet. I den amerikanske visjonen, som er et resultat av landets status som eneste supermakt fra 1991, er Europa på langt nær noen selvstendig strategisk makt, men et avhengig område som verken har vilje eller kapasitet til å forsvare sitt paradis, og som avhenger av USAs vilje til å føre krig.

Europa skal altså bli en del av en ny imperialistisk og vertikal arbeidsdeling der «amerikanerne fører krig, mens franskmenn, briter og tyskere forsvarer grensene og hollendere, sveitsere og skandinaver fungerer som humanitært hjelpemannskap.»

Europa eksisterer ikke

For tiden har «amerikanerne så liten tillit til sine allierte, […] med unntak av britene, at de utelukker dem fra alle aktiviteter bortsett fra de mest underordnede politioppdrag.» Zbigniew Brzezinski, som var oppfinneren av «jihad» mot de sovjetiske styrkene i Afghanistan, uttalte allerede for flere år siden en lignende idé. Ifølge ham, og en rekke andre amerikanske strateger, bør USAs mål «være å holde vasallstatene sine i et avhengighetsforhold, sikre at avhengige stater forblir lydige og beskyttet, og sikre at barbarstatene ikke forenes.»

Som vanlig sier Charles Krauthammer tingene enda mer direkte: «Amerika har vunnet den kalde krigen, stukket Polen og Tsjekkia i lomma, og deretter pulverisert Serbia og Afghanistan. En passant har USA bevist at Europa ikke eksisterer.» Denne forakten er en vesentlig grunn til den transatlantiske spenningen siden 11. september.

Når USA har valgt å bli et imperium, dømmer dette valget USA til å bruke den tid landet har igjen av sitt hegemoni – lang eller kort – til å bygge murer rundt Vesten. Som alle andre imperier vil USA utelukkende være opptatt av «en eneste tanke: Hvordan unngå å forsvinne, hvordan unngå å dø, hvordan forlenge sin eksistens,» for å låne et uttrykk av den sørafrikanske forfatteren John Michael Coetzee.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar