USAs venstrefløy på ville veier

Amerikanske identitetspolitikere har ingen strategi og ønsker heller ingen. De vil bare uttrykke seg og i økende grad radikalisere seg.
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 01.03.2018
The Once and Future Liberal. After Identity Politics
Forfatter: Mark Lilla
Harper Collins, USA

Dette hofteskuddet har idéhistoriker og skribent Mark Lilla, professor ved Columbia University, fyrt av. Han mener dette er hovedproblemet for demokratene i trumpismens tidsalder. Nå lider en samlet venstreside i vestlige demokratier under splittelse. Det er «vi mot oss» over en lav sko, og høyreekstremisme profiterer på dette. Ille nok, men riktig ille blir konsekvensene slik de utspiller seg i verdensmakten USA.

Hva gjør vi nå? Årlig offentliggjør London-instituttet «Economist Intelligence Unit» en såkalt demokrati-indeks. Basert på 60 kriterier vurderer forskere hvert år tilstanden til demokratier i 167 land. I 2016 rutsjet USA ned på skalaen fra «fullt demokrati» til et såkalt flawed democracy, et skadet demokrati. Alle som gjerne hadde sett en president fra demokratenes fløy, spør og spør – hva skjer, og hva gjør vi nå?!

Topartisystemet hjelper ikke. Alle Amerikas potensielle velgere må fanges opp og konsolideres i ett av to partier. Det stiller spesielt høye krav til en samlende strategi, om man vil hindre å miste stemmer til motparten. En slik strategi må man lete etter hos demokratene, sier Mark Lilla, og han mener denne mangelen har historiske røtter i to epoker, Roosevelt-perioden med New Deal og Ronald Reagans seg-selv-nok-regime. Et nøkkelbegrep i analysen bærer navnet identitetspolitikk.

Identitetspolitikk. I korthet – Lilla definerer identitetspolitikk som kulturelle strømninger: De manifesterer seg blant marginale grupper, aktivister av ymse slag, som alle slåss for temaer knyttet til dem selv og deres identitet. Disse kampene kan de lykkes eller mislykkes med, men de er i essens upolitiske. De forener ikke borgere av ulik avstamning og kultur på et lokalt eller nasjonalt nivå. Forkjemperne sitter ikke i kommunestyrer, de søker ikke politiske embeter, de lager ikke lover, og de bryr seg lite om solidaritet med grupper de ikke identifiserer seg med. De har menigheter, ikke valgurner. De er i bunn og grunn misjonærer. Mark Lilla: «Misjonering er å bringe sannhet til makten. Politikk handler om å vinne makten for å forsvare sannheten.»

Det Mark Lilla vil, er å motivere motløse demokrater til å bli aktive statsborgere med bevissthet om hva og hvem som bygger et inkluderende samfunn på tvers av sosiale, økonomiske og kulturelle motsetninger. 

Mark Lillas analyse fokuserer på borgerens samfunnsmessige ansvar og begrepet citizen: «Hva som enn kan bli sagt om de legitime bekymringene til Trump-velgerne, har de ingen unnskyldning for å ha stemt på ham. På bakgrunn av hans klart manglende kvalifikasjoner for et høyt embete vil en stemme for Trump si å forråde borgerrollen, ikke å utøve den.» I Roosevelt-æraen, fastholder Lilla, var Amerika et annet land. Stikkord var ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød, frihet fra frykt. Under Ronald Reagans katekisme forandret det seg langsomt, men sikkert mot et samfunn der stikkord var frihet til egen rikdom, frihet fra fellesskapet (bortsett fra familie, venner og kirken), frihet fra formynderstaten. De konservative hadde fått det som plommen i egget. De liberale, ofte representert ved en velutdannet elite, beveget seg stadig lenger inn i en boble, der identitetspolitikkens kampsaker dominerte, enten det gjaldt kvinnesak, sex, miljø, rase eller minoriteter. Konsekvensen var at demokratenes aktører vaket i kulissene, mens hovedscenen var befolket av en stor masse tradisjonelle slitere med shitty jobs og en økende følelse av ikke å henge med eller av å bli snakket til av de der oppe. Spoler vi raskt frem til Obama, er det lett å forstå at han kunne oppleves som personifiseringen av all den fremmedgjøringen demokratene fikk til å ulme blant alle dem de ikke sloss for. Faktum er at under Obama, mannen mange av oss så sårt savner, og som talkshow-veteranen David Letterman i et ferskt TV-intervju insisterte på å titulere Mr. President, krympet antallet demokrater i amerikansk lokalforvaltning betraktelig.

Motkritikk. Mark Lilla er den hyperskolerte intellektuelle som ble polemiker og dermed plutselig rakk langt utover sitt student-auditorium. Etter presidentvalget i november 2016 skrev han et innlegg i New York Times, «The End of Identity Liberalism», som ble årets mest leste artikkel. Lillas kritikk utløste et ras av motkritikk, oftere fra hans politiske meningsfeller enn fra hans fiender, blant annet på grunn av hans skepsis overfor bevegelser som Black Lives Matter. Ønsket han virkelig å propagere for hvitt overherredømme? Surmaget tolkning, avverger Lilla. «Vi trenger bare ikke flere demonstrasjonstog. Vi trenger flere borgermestere. Vi trenger å vinne valg! Amerikansk liberalisme er grepet av moralsk panikk angående rasemessig, kjønnsmessig og seksuell identitet. Det har forkvaklet liberalismens budskap og hindret det i å bli en samlende kraft i stand til å regjere.»

Mark Lilla virker lite opptatt av sitt eget image, der han stirrer med steinansikt inn i kameraet bak sine Harry Potter-brilleglass. Angrepene tar han med ro; noen av tweetsene med størst underholdningsverdi har han samlet i sitt arkiv. I intervjuer beskriver han sin bok ikke som en akademisk tekst, men som en intervensjon, som ved et psykologisk nødstilfelle, der man setter seg ned med et familiemedlem som har blitt alkoholiker: «Amerikansk liberalisme har blitt avhengig av en tapende politisk strategi, og vinduet for effektive inngrep er i ferd med å lukke seg.» Majoriteten av amerikanere, mener Lilla, har i årtier gjort det krystallklart at de ikke lenger faller for liberalistenes budskap: «Selv når de stemmer for demokratene, kjenner de seg ikke igjen i måten de snakker og skriver på – spesielt om dem – måten de driver valgkamp på, måten de regjerer på.» Republikaneren Abraham Lincoln formulerte en universell sannhet, like aktuell ved gladiatorkampene i antikkens Colosseum som i dagens ville Amerika: «Folkets følelser er alt. Har du dem med deg, kan intet feile; mot dem kan intet seire …»

Aktive statsborgere. Amerikanere på venstresiden har unektelig aktivert seg i månedsvis. De gir hverandre peptalks ustoppelig på Facebook; de ringer ned politikere. En veritabel vekkelse på grasrotnivå. Det ser ut til å ha hatt begrenset effekt. En etter en fra den opprinnelige Trump-administrasjonen har måttet ta sin hatt og gå. Det har makthaverne klart helt på egen hånd. Det Mark Lilla vil, er å motivere motløse demokrater til å bli aktive statsborgere med bevissthet om hva og hvem som bygger et inkluderende samfunn på tvers av sosiale, økonomiske og kulturelle motsetninger. For «bare når vi har slike borgere, kan vi håpe at de vil bli liberale. Og bare da kan vi håpe å styre landet i riktig retning. Om vi vil bort fra Donald Trump og alt han representerer, er det her vi må begynne.»

Kommentarer