USA mister kontrollen i Irak

USA har fått en krig på to fronter. Nå prøver de fortvilet å redde stumpene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvis det er én person som har grunn til å hovere nå, må det være general Eric Shinseki. Den tidligere amerikanske hærsjefen sa allerede i februar i fjor at okkupasjonen av Irak ville kreve «mange hundre tusen soldater.» Det fikk både forsvarsminister Donald Rumsfeld og lakeien hans, Paul Wolfowitz, til å se rødt. Shinseki ble mer eller mindre tvunget til å gå av, og en lang militær karriere var i praksis over.

Over ett år etter vurderer Pentagon å sende titusener flere soldater til Irak. Antall pansrede kjøretøy er på vei opp; fra to hundre i fjor høst til over fire tusen innen utgangen av september i år. Et titalls tanks av typen M1-A1 er på vei eller har allerede blitt fraktet inn fra baser i Tyskland. Soldater skal ikke lenger kjøre rundt i lettpansrede Humvees, men i 19 tonn tunge, åtte-hjulede festninger som kan rulle ubesværet over de fleste typer eksplosiver.

Kjedelige militære data? Absolutt ikke. Bestillingen av «hardware» viser at i hvert fall generalene skjønner hvilken vei det bærer…

En krig på to fronter

USA har fått den krigen de ikke hadde regnet med. De har også fått den krigen de ikke fikk da de invaderte Irak i mars i fjor.

Den; krigen altså, flyter rundt som et konstant mareritt for amerikanerne. Ikke før har de roet ned situasjonen på ett sted, så popper det opp militære angrep og opprør på et annet.

Dels er det en klassisk krig, slik det tidvis er i Fallujah. Dels er det stille før stormen, som i Najaf der amerikanerne har lagt en jernring rundt tilhengerne av shiaenes «enfant terrible:» Moktada al-Sadr.

Det skulle ikke mer enn to dråper til for å få begeret til å renne over i begynnelsen av april. Det ene var drapene på fire amerikanske sivile hvis døde kropper ble lemlestet på det groveste den siste dagen i mars. Åsted: Fallujah, og amerikanerne var snare til å sverge hevn.

Etterpå kom det fram at de fire «sivile» ikke var sivile i det hele tatt, men Blackwater-ansatte sikkerhetsfolk med fortid i de amerikanske elitestyrkene. Men den paramilitære dimensjonen mildnet ikke sjokket da bildene gikk sin seiersgang i nesten alle verdens nyhetskanaler.

Det andre som skjedde – omtrent samtidig – var at Coalition Provisional Authority stengte Moktada al-Sadrs militante ukeavis Al Hawza, med den følge at opprøret flammet fra Bagdad i nord til Basra i sør. Rasende shiaer i al-Sadrs Mahdi-hær stormet flere byer i shia-beltet og var nær ved å okkupere Sadr City i Bagdad. Men den verste støkken for amerikanerne var at al-Sadr sendte både deler av okkupasjonsstyrken og det såkalte Iraqi Civil Defense Corps på flukt. Og ikke nok med det: deler av ICDC gikk regelrett over til fienden etter å ha blitt trent, væpnet og satt i tjeneste av amerikanerne.

Det ga et alvorlig skudd for baugen til ideen om en gradvis overgang til rent irakiske sikkerhetsstyrker. Og det er grunnen til at amerikanerne har snudd trill rundt flere ganger i forhold til den uavklarte situasjonen i Fallujah: skal man storme byen, skal man forhandle med opprørerne, skal man prøve å roe det hele ned ved å ha felles amerikansk-irakiske patruljer, eller skal man rett og slett overlate hele smørja til en tidligere general i Saddam Husseins republikanergarde?

Først kom beskjeden om at amerikanske soldater skulle storme Fallujah. Så gikk de bort fra det og sa de heller ville patruljere byen sammen med irakiske sikkerhetsstyrker. Så falt den ideen også, og baath-general Jasim Mohamed Saleh fikk det ærefulle oppdrag å gå inn i Fallujah med en liten gruppe irakiske soldater. Så kom kritikken, fordi Saleh var mistenkt for å ha spilt en rolle i knusingen av shia-opprøret i 1991. Dermed valgte man istedet Muhammed Latif, som i motsetning til Saleh ikke hører hjemme i Fallujah og dermed heller ikke har legitimitet der.

«Det verste,» tordner den republikanske senatoren John McCain, «er at vi ikke opptrer bestemt. Og det er den største unnlatelsessynden i enhver krig.»

Fra nederlag til nederlag

Krigen er som kriger flest, og minner ikke om Vietnam, men om Tsjetsjenia i tusende potens.

Det politisk betente å si om den, er at den har tatt livet av mer enn 150 amerikanske soldater siden begynnelsen av april. Det moralsk betente er at den også har tatt livet av et hundretalls sivile, hvorav en av fem er kvinner og barn.

Men det store spørsmålet er hvordan den vil affisere avviklingen av okkupasjonsstyret, som president George W. Bush sier ligger fast. Den 30. juni vil okkupasjonsstyrken opphøre å eksistere, Coalition Provisional Authority vil bli rigget ned, aristokraten L. Paul Bremer III vil antakelig bli sendt hjem og interimrådet vil bli takket for sin innsats.

De siste månedene har amerikanerne snudd trill rundt på alt de mente tidligere. Bremer har gått fra nederlag til nederlag, og ville antakelig blitt sparket hvis det ikke hadde vært sånn at han bare har noen uker igjen uansett.

Først måtte han endre basisreglene for valgene og utarbeidelsen av den nye grunnloven, etter massiv motstand fra shiaene i sør – anført av stor-ayatollah Ali al-Sistani. Så måtte amerikanerne krype til korset og invitere FN med på ferden. Dernest kom snuoperasjonen i forhold til baath-partiet og den irakiske hæren. Det første Bremer gjorde da han overtok etter Jay Garner var å sparke tusenvis av lærere og statsbyråkrater som hadde den minste lille tilknytning til regimet. Hæren ble gitt avskjed i unåde, og hundretusener av soldater, offiserer og generaler ble satt på gata uten lønn eller håp om framtidig sysselsetting.

I dag er de på vei tilbake igjen. Ett år etter Bremers stupdykking ned i den irakiske virkeligheten er fasiten den at utrenskningene skapte nettopp det fruktbare jordsmonnet for revolt som man nå ser i Fallujah. Amerikansk etterretning mener nå at det er Saddams gamle anti-terrorstyrker, elitesoldater og etterretningstjeneste som står bak de koordinerte og høyst profesjonelle militære angrepene mot okkupasjonsstyrken i sunni-triangelet. Det er en snuoperasjon det også; vekk fra påstanden om at det er utlendinger, terrorister, islamister og kriminelle som fører krigen på irakisk jord.

Krigen er med andre ord hjemmeavlet, og man høster som man sår. Derfor har Bremer de siste dagene gjort det klart at de «byråkratiske hindringene som møter gamle offiserer, lærere og statsansatte fra baath-partiet vil bli avviklet.» Det er ingen omlegging av praksis, bare en justering av reglene, heter det fra Det Hvite Hus. Noe som selvfølgelig bare er pisspreik.

Sannheten er at amerikanerne prøver å redde det som reddes kan. Men det er for lite og det er for seint. Som med mange store reformer gjennom tidene, kommer også disse små-reformene for seint til sitt møte med historien. Da sunni-muslimene begynte å murre i fjor, bestemte CPA at avsatte offiserer skulle få lønn likevel. Når de nå har begynt å krige, skal de få tilbake jobbene sine.

Situasjonen hadde kanskje vært en annen hvis de hadde fått tilbake jobbene sine med én gang. Kanskje.

Eksil-irakere skal ut

Det er ren amatørisme, og USAs ledere burde lest litt imperialisme-historie før de kastet seg over Irak. Eller kanskje de heller burde lest litt etterkrigshistorie.

Sannheten er, om man nå liker det eller ikke, at det knapt fins den krig som ikke har søkt å bygge bro tilbake til det gamle regimets profesjonelle og byråkratiske innmat. Det gjorde man i nazi-Tyskland, og det gjorde man i Japan da man beholdt keiser Hirohito.

I Irak rigget man ned absolutt alt. Kastet det overbord, i en voldsom idealistisk og ideologisk motivert revolusjon.

Irak kan derfor ikke puttes på linje med hva som skjedde i 1945, men mer på linje med hva som skjedde i 1789 og i 1917 – da alt gikk fryktelig galt.

Og som om ikke det var nok, skal man rigge ned alt en gang til den 30. juni. Og hvem skal styre da?

Det som er klart, er hvem som ikke skal styre. Ahmad Chalabi fra Iraqi National Congress, Pentagons maskott før og etter invasjonen, vil bli fjernet sammen med de andre medlemmene av interimrådet. Istedet skal det stables på beina noe helt nytt; en slags regjering – foreløpig den også – som er mindre dominert av eksil-irakere.

Foreløpig vet man ikke hvem som skal sitte i denne regjeringen, eller rådet, eller hva det nå blir. Det er FNs Lakhdar Brahimi som jobber med den biten, og han har sagt han skal ha noe klart i slutten av mai.

Lakhdar Brahimi og Ahmad Chalabi er i dag bitre fiender, ikke minst fordi Brahimi har gjort det helt klart at Chalabi skal ut – nesten koste hva det koste vil. Samtidig er Chalabi i harnisk over at amerikanerne vil tillate gamle baathparti-medlemmer å vende tilbake.

Den nye regjeringen vil bli supplert med en president og to visepresidenter. Men de endelige valgene som skal gi irakerne reelt selvstyre, vil ikke bli avholdt før i januar 2005. Inntil da, vil amerikanerne fortsette å styre landet. Ikke gjennom CPA, men via den nye amerikanske ambassaden i Bagdad under ledelse av John Negroponte.

Det er i hvert fall planen. Men realiteten er at amerikanerne kan komme til å styre Irak mye lenger enn det.

Bildene fra Abu Ghraib

Krigen gjør de politiske overveielsene til et spill for galleriet. Det er ganske uinteressant hvem som sitter i Bagdad og later som de bestemmer så lenge de reelle herskerne sitter i Washington og krigen dessuten pågår for fullt.

Det meste er i ferd med å spinne ut av kontroll i Irak. Rasjonelle vurderinger av styrkeforhold og politiske motiver har blitt forbikjørt av utviklingen på slagmarken.

For eksempel er det helt sikkert slik at Moktada al-Sadr har begrenset støtte blant shiaene i sør, som heller lytter til den moderate Ali al-Sistani. Man kan også tenke seg at han slapp opprøret løs i den hensikt å posisjonere seg i forkant av 30. juni.

Men rasjonalitet og kyniske kalkyler spiller liten rolle hvis folket reiser seg i rasende protest. Og i al-Sadrs tilfelle snakker man om en hær – Mahdi-hæren – som i løpet av «no time» okkuperte tre byer i sør og dermed tok innersvingen på den tallmessig overlegne okkupasjonsstyrken. Der Ali al-Sistani tidligere har demonstrert at han kan trekke folket ut på gatene, har al-Sadr vist at han kan slippe løs mobben hvis han føler for det.

Samme type spørsmål kan sendes nordover. Hvor stor støtte har sunni-geriljaen i sin egen befolkning? Ingen vet. Derimot har man kunnskap om det viktigste: krigen sprer seg til stadig større områder, flere og flere deltar i den, og sunnier og shiaer har begynt å samarbeide.

Det siste er avgjørende for hvorvidt det hele utvikler seg til to kriger: kamp mot okkupasjonsmakten og borgerkrig, eller om de ulike folkegruppene vil samle seg mot den felles fienden.

Men det har ingen relevans for hvorvidt det blir krig eller ikke. Krigen har kommet for å bli, selv om den vil ebbe og flomme; rase og stilne om hverandre de neste årene.

Amerikanerne vet det selv også. Forsvarsminister Donald Rumsfeld sier nå at det ikke vil bli aktuelt å trekke styrker ut av Irak, slik planen var. Han sier også at generalene vil få flere soldater hvis de skulle spørre om det.

Den endelige beskjeden om dette kom etter at USA viste sitt sanne ansikt i Abu Ghraib-fengselet. USA er nervøse for reaksjonene, og med all grunn. Å tvinge irakiske fanger til å onanere, simulere sex-scener og ligge nakne oppå hverandre er nok ikke noe man gjør i et muslimsk land.

Det gjenstår å se hvordan bildene av disse uhyrlighetene vil slå ut i Irak. Men det destruktive potensialet er enormt.

Vil det også kunne felle George W. Bush? Slett ikke umulig, hvis skandalen viser seg å være allmenn og ikke spesifikk.

Angriper logistikken

Knappe fem dager inn i den siste krigen viste tallene at 460 irakere var drept i kamphandlinger, hvorav 280 i Fallujah. Antall drepte amerikanske soldater i april: 152. Antall drepte soldater siden krigen startet: 754.

Det er ille. Men andre ting er verre. Opprørere angriper forsyningslinjene på hovedveiene inn til Bagdad, med den følge at mat, militært utstyr, drivstoff og reservedeler ikke når fram til okkupasjonsstyrkene.

De angriper med andre ord logistikken; akilleshælen til enhver hær som opererer i et krigsteater. Det tyder dessuten på militær spisskompetanse blant opprørerne, noe som styrker mistanken mot Saddams gamle elitestyrker.

Krigen fører til at firmaer og entreprenører trekker seg ut og drar hjem, som tyske Siemens og amerikanske General Electric nylig gjorde. Det truer gjenoppbyggingen av den sivile infrastrukturen.

Terrorister, islamister, eks-soldater eller andre fortsetter å bombe oljeinstallasjoner, politistasjoner, amerikanske hovedkvarter, hoteller og hva som nå måtte være tilgjengelig. Medlemmer av Iraqi Civil Defense Corps og offiserer i den nye irakiske hæren fortsetter å desertere eller gå over til fienden.

Tenk det; at amerikanerne trener og væpner medlemmene av den gryende motstandsbevegelsen! Det er to hundre tusen personer som i siste instans – hvis krigen tar mer form av en klassisk kamp mot okkupasjonen – kan gå over til sine egne.

USA gjør venner til sympatisører av opprøret, og sympatisører til aktivister, skriver The Economist. Men har de noen exit-strategi?

Sikkert. Exit-strategien er å smøre ansvaret tynt utover en rekke aktører, slik de prøvde da de ramset opp alle statene som bidro til krigen i fjor. Med FN som formell sjef over okkupasjonsstyrken og irakerne i skinn-posisjon, er USA ute. Det er på papiret, selvfølgelig, og det vil fortsatt være amerikanere som slåss i Irak. Men de vil slåss under FN-flagget, og kommandoen vil være Natos.

Det eneste som mangler nå, er en resolusjon i sikkerhetsrådet. Men vil FN være villig til å påta seg rollen?

Nølende kaster de seg inn i hengemyra Irak, der skrekkscenariene står i kø…

Hvis det er én mann som har grunn til å hovere, er det Eric Shinseki. Men han gjør nok ikke det.

---
DEL

Legg igjen et svar