USA den verste i klassen

USA vil ha frihandel, heter det. Men det er jo bare tull.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I forkant av WTO-toppmøtet i Cancun dro den amerikanske finansministeren John Snow til Beijing. Oppdraget var å få kinesiske ledere til å justere verdien på den nasjonale valutaen yuan.

Man kan spørre seg hva amerikanerne har med den kinesiske valutapolitikken å gjøre. Men faktum er at kineserne har et svært handelsoverskudd med USA. I fjor lå det på 103 milliarder dollar. Det betyr, enkelt sagt, at kineserne selger varer til amerikanerne for 103 milliarder dollar mer enn de kjøper av dem. Og det betyr også at Kina har gått forbi Japan på lista over land som har de største bilaterale handelsoverskuddene med USA.

I den politiske retorikkens verden ville dette vært frihandel; bejublet av de sterkeste og de rikeste økonomiene på denne klode. Så ikke for USA. I Washington blir konkurransen fra Kina sett på som handelsvridende og prisdumpende. Det betyr at amerikanerne kan kjøre rått mot kinesiske produkter, fordi selv WTO-reglene åpner for beskyttelse av egne markeder dersom de blir utsatt for utilbørlig konkurranse.

Derfor har USA satt tak på import av kinesiske tekstiler, stikk i strid med frihandelstanken. Når importkvotene faller i 2008, som USA måtte godta da Kina gikk inn i WTO, vil det komme andre tiltak som likeledes vil sette tak på importen av kinesiske tekstiler.

Fordi kinesiske tekstiler, og alle andre kinesiske varer, er så billige, har amerikanerne pøst på med krav overfor myndighetene i Beijing. Kina må gi opp fastkursen mot dollar som har gitt kineserne ytterligere handelsfortrinn den siste tiden. De må la bedrifter og privatpersoner disponere utenlandsk valuta på en friere måte, slik at det blir lettere for dem å kjøpe andre lands varer. De må kutte skattesubsidier til eksportindustrien, og de må – ikke minst – pøse inn penger i den amerikanske økonomien.

Hvis Kina gjør alt dette, og dermed bidrar til lavere renter i USA samtidig som de dekker opp deler av det rekordstore handelsunderskuddet, vil amerikanerne kanskje la være å gå til full økonomisk krig mot kineserne.

Men frihandel er det knapt tale om.

Flere barrierer

De siste to årene har det ikke blitt færre, men flere handelsbarrierer i og rundt USA. Under president George W. Bush har både stålindustrien og jordbruket nytt godt av subsidier og tariffer som beskytter hjemmemarkedet.

Fornuftig nok, sikkert, hadde det ikke vært for at USA i alle andre sammenhenger og fora taler varmt for at andre land må åpne sine markeder.

Ståltariffene på mellom åtte og 30 prosent kom våren 2002, etter krav fra «Big Steel» som møtte økende konkurranse på hjemmebane etter finanskrisa i Asia, Russland og Latin-Amerika. Utenlandske stålprodusenter fikk mindre salg i krise-områdene, og rettet eksporten inn mot USA.

USAs mottiltak rammet stålindustrien i land som Kina, Japan, Russland, Brasil, Sør-Korea, Ukraina og EU. Det var tiltak som Bush hadde lovet allerede under valgkampen to år før, og som fikk «Big Steel» – dens arbeidere og ledere – til å sikre ham seieren i viktige industristater.

Å ta vare på sårbar, amerikansk industri og produksjon har vært George W. Bush´ kjennemerke som president. Derfor gjorde han det samme med jordbruket i fjor, da han strødde ut 40 milliarder dollar ekstra i jordbrukssubsidier.

Det skjedde samtidig som Robert Zoellick, USAs handelsrepresentant, lovet utviklingslandene at subsidiene ville bli kuttet med åtte milliarder dollar hvis – og bare hvis – europeerne kuttet enda mer.

Når alt kommer til alt, er USAs holdning følgende: enten så får amerikanske jordbrukere eksportere helt fritt til resten av verden, eller så vil de samme jordbrukerne fortsatt nye godt av gigantiske støtteordninger.

Siden EU-landene ikke vil kutte så mye i sine subsidier som USA krever; og siden de heller ikke vil importere genetisk modifisert mat, så vil det amerikanske, industrialiserte jordbruket fortsatt nyte godt av disse ordningene.

Systemet fungerer slik at amerikanske storfarmer – ti ganger så store som dem i Europa – får brorparten av subsidiene. I 1995 fikk den øverste tidelen 55 prosent av de samlede subsidier. I 2002 var tallet steget til 65 prosent.

Disse subsidiene skaper en svær overproduksjon, som bøndene bare kan kvitte seg med ved å dumpe den i andre lands markeder, mange i utviklingsland. De nasjonale bøndene i disse landene har derfor en dobbelt konkurranse: ikke bare blir de nektet å eksportere sine produkter til den rike verden. De blir også slått ut lokalt, ved at amerikanerne – og andre – kan selge sine varer til en lav pris fordi de kommer med statsstøtte hjemmefra.

Pengestøtte til Bush

Mens EU er i ferd med å legge om sine støtteordninger slik at de ikke rammer utviklingsland, fører amerikanske subsidier direkte til overproduksjon og dumping i andre land.

En av tre jorder i USA blir plantet for eksport, skryter man av «over there.» Det er en av få sektorer hvor USA faktisk har et handelsoverskudd. Det er derfor ikke så rart at både jordbrukerne selv og regjeringen gjerne vil beholde disse subsidiene. Og George W. Bush må ta hensyn til at amerikanske farmere har skiftet sin lojalitet til republikanerne, som altså ga bøndene 40 friske milliarder i fjor.

Pengestøtten fra agrobusiness til politiske partier økte fra 37 millioner dollar i 1992 til 53 millioner i 2003, samtidig som andelen til republikanerne økte fra 56 til 72 prosent.

Tekstiler, stål og jordbruk er bare tre sektorer i USA der massive subsidier, tariffer, kvoter og barrierer hindrer frihandel med andre land. Og det er verdt å merke seg, at hvis USA skulle ha innfridd sine løfter om åtte milliarder dollar i kutt i jordbrukssubsidiene; ja, så ville det bare vært en femdel av den økningen i subsidiene som George W. Bush innførte i fjor.

Det er forskjell på frihandel, og det å åpne andre lands markeder for egne produkter. Det første er det ingen som vil ha. Det andre vil alle ha, så lenge de slipper å åpne sine egne.

---
DEL

Legg igjen et svar