USA bruker lupe på rapporten fra Irak

Selvfølgelig måtte det bli krangel. Og det har det blitt – om hvem som egentlig skal ha tilgang til den voluminøse rapporten fra Bagdad.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Våpeninspektørene hadde knapt fått rapporten i hende før den havnet på skrivebordet til president George W. Bush. Det var Colombias FN-ambassadør, i egenskap av å lede sikkerhetsrådet, som overrakte de 12.000 sidene til USA. Det skjedde til tross for rådets eget vedtak om ikke å sirkulere rapporten før inspektørene hadde evaluert den.

Det skapte turbulens i resten av sikkerhetsrådet. Ikke minst var Syria rasende; over forskjellsbehandlingen og det faktum at bare de fem faste medlemmene skal få tilgang til opplysningene fra Irak – i hvert fall i første omgang.

De fem faste – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina – er alle atommakter. De står derfor last og brast om følgende argument: det er for farlig å gi en rapport som kan inneholde sensitive opplysninger om atomvåpen-produksjon til stater som ikke har slike våpen. Dessuten er det bare de landene som sjøl har atomvåpen som kan evaluere de tekniske spesifikasjonene i rapporten.

Det betyr, i klartekst, at det er opp til USA å vurdere om Irak har oppfylt kravene i FN-resolusjon 1441. Nå starter den nitide granskningen for å finne den lille unnlatelsen som kan legitimere en krig. Onsdag forsøkte de å finne den, ved å vise til at en irakisk general hadde brukt presens i sin omtale av Iraks atomvåpen-program. Det er ikke godt nok, selv ikke for USA.

Litt «clintonesque»

Bush junior er frustrert. Det skjer for lite, og det skjer for sakte. Han befinner seg i en situasjon hvor han hele tiden må vente på andre; på Irak, på våpeninspektørene, på sikkerhetsrådet. Det er en tilstand han finner lite tilfredsstillende, for å si det mildt.

Hvis det er én ting Bush frykter, så er det å havne i samme dilemma som sin forgjenger Bill Clinton. Bush junior har bare forakt til overs for en utenrikspolitikk han konsekvent omtaler som «clintonesque.» Det er et USA som ikke kjører ut en offensiv stormaktspolitikk, som går på defensiven når amerikanske interesser er truet, og som er mer opptatt av å bygge nasjoner enn å vise militære muskler.

Og som, da han likevel valgte krigen; Clinton altså, sendte krysser-raketter inn i Afghanistan etter bombingen av to ambassader i 1998, i en altfor pen og pyntelig krig – uten å følge opp med «boots on the ground;» det vil si soldater.

Det paradoksale for George W. Bush er at han akkurat nå befinner seg i nøyaktig samme posisjon. USA nøler. Venter. Kommer liksom aldri i gang med den militære offensiven presidenten lenge har varslet, men som flere etter hvert har begynt å tvile på.

Derfor har ikke Bush tenkt til å vente lenger nå. Da rapporten ble lagt fram på søndag, var det USA som grabbet originalen mens de andre måtte nøye seg med kopier. Nå har han satt igang et svært team som skal vurdere denne rapporten, med fasiten allerede lagt på bordet: den konstituerer et brudd på resolusjon 1441, enten fordi den oppgir at Irak har masseødeleggelsesvåpen de ikke tidligere har fortalt om, eller fordi de fortsatt står hardnakket på at de ikke har slike våpen.

Det første betyr at president Saddam Hussein ljuger så det renner, hele tiden, og at han bare sier sannheten når det passer – som nå. Det andre innebærer at Saddam Hussein fortsatt ljuger.

Det er gode grunner for krig, uansett hvordan rapporten og behandlingen av den i sikkerhetsrådet faller ut. Det interessante nå, er hvordan Bush vil håndtere krigserklæringen mot Irak. Vil han gå til sikkerhetsrådet en gang til?

Klima for Irak – litt

Det avhenger av hva som står i rapporten. Det er det ingen som vet, pr. dags dato, annet enn USA, våpeninspektør-sjef Hans Blix og de fem faste medlemmene.

Men noe synes likevel klart: Irak fastholder at de ikke har ulovlige massevåpen. Derimot har de en del lovlige våpen – raketter med kort rekkevidde, for eksempel – som de har bestemt seg for å gjennomgå i detalj i den skriftlige rapporten, åpenbart, fordi rapporten er på hele 12.000 sider.

Det er ikke småtteri, og man kan mistenke irakerne for bevisst å drive en filibuster-taktikk der absolutt alt er ramset opp; fra sprøytemidler i jordbruket til medisinlagre på sykehusene. Det er en demonstrasjon fra Bagdads side, en slags fandenivoldsk holdning om at nå skal jamen sikkerhetsrådet få det de har bedt om, fra a til å, men uten at landet av den grunn oppgir et eneste ulovlig program – om de har noen.

Det er et klima i verden nå, som taler litt til Iraks fordel, etter at våpeninspektørene ikke har funnet noe annet enn et fåtalls granater med sennepsgass, og etter at Irak har vært velvilligheten selv gjennom et par uker. Det fins ikke den dør som ikke nå blir åpnet for inspektørene, og ikke det anlegg som ikke blir gjort tilgjengelig for dem.

Det har fått mange til å stusse, selv innad i sikkerhetsrådet: kanskje Irak ikke har noen ulovlige våpen?

Det er mulig at de ikke har det. Men det fins intet i våpeninspeksjonene så langt som kan føre til den konklusjonen. Gruppa, under ledelse av Hans Blix, har valgt en defensiv strategi i forhold til regimet i Bagdad, hovedsakelig fordi de ikke har hatt alle inspektørene på plass, og ei heller teknologi for å oppdage våpnene – før nå.

Bare et par-tre av de stedene britisk etterretning mener er gjenoppbygd – slik det kom fram av to rapporter fra IISS (International Institute for Strategic Studies) og den britiske regjeringen tidligere i høst – er inspisert. Det gjelder først og fremst Al-Muthanna, et svært anlegg for produksjon av kjemiske våpen på 80-tallet. Det var her inspektørene fant mellom ti og tyve granater som inneholdt sennepsgass i begynnelsen av desember. Disse stammer antakelig fra en beholdning på 550 slike våpen, som de forrige inspektørene var i gang med å destruere da de ble kalt tilbake av FN.

De er dermed ikke ny-produsert, og var «godt sikret,» skal man tro våpeninspektørene.

Ingen ny kunnskap

Etter to uker har våpeninspeksjonene ikke bidratt til ny kunnskap om en eventuell irakisk produksjon og lagring av kjemiske, biologiske eller nukleære våpen. Det er rett og slett for tidlig. Men det er interessant å kikke nærmere på noen av de anleggene de har besøkt så langt:

  • n Khan Bani Saad, et anlegg som forsket på luftspredning av kjemiske stoffer. Her fant inspektørene et dusintalls helikoptre uten blader, men ellers ingenting.
  • n Al-Taji, som tidligere produserte deler til fly og raketter. Intet ulovlig ble funnet her.
  • n Balad, en militær base som huser spesialstyrker beregnet for kjemisk krigføring – dersom Irak blir angrepet. Det har ikke kommet noe fra våpeninspektørene som tyder på at dette er i strid med FN-resolusjonene.
  • n Al-Milad og Oum Al-Marik, som tidligere utviklet Al-Hussein-rakettene, den irakiske versjonen av Scud-raketter. Ingen andre opplysninger er gitt om disse anleggene.
  • n Al-Furat, som amerikanerne mener er under gjenoppbygging. Dette ble uttrykkelig benektet overfor inspektørene, uten at flere opplysninger er gitt.
  • n Al-Dawrah, et tidligere anlegg for forskning på munn- og klovsyke som også utviklet biologiske våpen. Al-Dawrah er ett av de stedene som britene mener kan være under gjenoppbygging, men inspektørene fant ingen aktivitet her.
  • n Dhu Al-Figar og komplekset Al-Nasser, hvor irakerne tidligere har prøvd å anrike uran. Det var «fullstendig forlatt,» ifølge inspektørene.
  • n Al-Tahadi, som idag produserer vannpumper og sementblandere, ifølge Bagdad. Andre opplysninger er ikke gitt.
  • n Al-Rafah, som tidligere testet raketter. Heller ikke her er det gitt noen opplysninger.
  • n Sajood, ett av de åtte presidentpalassene. Inspektørene fant ingenting.
  • n Akashat, der irakerne har en uran-gruve. Det er ikke klart hva inspektørene fant.
  • n Al-Tuwaitha, tidligere brukt til å anrike uran. Ingen nye opplysninger.
  • n Amariyah serum- og vaksineinstitutt. Ditto mangel på opplysninger.
  • n Fallujah 2, en klorin og fenol-bedrift.

For å nevne noen.

På et generelt plan har våpeninspektørene formidlet et inntrykk av at de ikke har funnet noe graverende. Det kan tyde på at alle disse anleggene var «rene.» (Kilde: Le Monde, 3. desember 2002. International Herald Tribune, 11. desember.)

Gjenoppbygde anlegg?

Men det er ikke bare disse anleggene USA setter spørsmålstegn ved. Både britene og amerikanerne hevder de sitter på satellittbilder som viser at følgende anlegg er i virksomhet igjen:

  • n Fallujah 2, hvor det kan foregå kjemisk produksjon.
  • n Ibn Sina, som er et kjemisk forskningssenter.
  • n Al-Qa’qa’, også et kjemisk forskningskompleks.
  • n Al-Sharqat, ditto.
  • n Et anlegg for produksjon av lakserolje hvis bønne-masse kan brukes i framstillingen av den biologiske agenten risin, heter det noe overraskende.
  • n Amariyah, et anlegg for produksjon av vaksiner i Abu Ghraib hvor det er bygget på lagerkapasitet.
  • n Al Dawrah, som kan være gjenoppbygd.

Pluss at USA har sin egen liste som inspektørene ikke har fått tilgang til. Den skal inneholde både nye og gamle anlegg.

Tre av disse anleggene er altså inspisert så langt. Men ingen av dem er undersøkt ved hjelp av den type teknologisk måleutstyr som kan spotte ulovlige stoffer gjennom betong og murer. Derfor kan man heller ikke si noe om hvorvidt irakerne har flyttet produksjonen ut av disse lokalene i forkant av inspeksjonene. Alle disse anleggene vil derfor bli gjenstand for grundigere undersøkelser i ukene som kommer.

Mangel på fagfolk – det har tatt tid å få alle på plass – mangel på avansert, teknologisk utstyr og, ikke minst, mangel på egne transportmidler har gjort at inspektørene så langt har konsentrert seg om områdene rundt Bagdad.

Før den 21. februar skal våpeninspektørene ha besøkt alle de aktuelle stedene. Først da vil man få et bilde av hva irakerne driver med for tiden, hvis de driver med noe.

Det store spørsmålet er imidlertid om Saddam Hussein har valgt å ta i bruk igjen disse anleggene, som ville stå først på lista hvis inspektørene noengang kom tilbake. USA tror ikke det. Der i gården snakker man både om helt nye og mobile laboratorier, som kan forflyttes hvis inspektørene kommer for nær. Og det snakkes om bunkere under privathus og sykehus, der det foregår litt av hvert av ulovlig våpenproduksjon, ifølge Washington.

Det man kan si med sikkerhet etter inspeksjonene så langt, er at USA later til å forflytte perspektivet etter som inspektørene ikke finner noenting de stedene amerikanerne har ment våpenproduksjon pågår. Før var det satellittbildene over de gamle anleggene som var i fokus. I dag er det nesten bare snakk om mobile fabrikker.

Misfornøyd USA

USA har vært særs misfornøyd med våpeninspeksjonene så langt. De er misfornøyd med det faktum at inspektørene har strøket irakerne med hårene, ikke mot, og de er misfornøyd med den myke oppstarten.

I bunn og grunn er amerikanerne misfornøyd med at våpeninspektørene i det hele tatt er på plass, fordi de regner med at selv ett hundre mann ikke vil klare å lokalisere våpnene.

For USA er det ett punkt i resolusjon 1441 som gjelder, og det er det punktet som sier at inspektørene skal ha uhindret tilgang til alle forskere og ansatte i program som kan ha tilknytning til ulovlig våpenproduksjon.

George W. Bush har derfor presset på for å få inspektørene til å sende disse forskerne og ansatte ut av landet, slik at de fritt kan debriefes av vestlige eksperter – les amerikanske og/eller britiske. Hans Blix har svart at det ikke er FNs oppgave å kidnappe sivilt eller militært personell, og der står saken.

Det er ikke underlig at USA pusher hardt for en tøffere linje og maksimal utnytting av resolusjonen. De vet nemlig det som alle andre vet; at det ikke er fra inspektørene man får den viktigste informasjonen om ulovligheter, men fra avhoppede personer som har hevdet overfor USA at Irak både forsker på, produserer og lagrer ulovlige våpen.

Det er denne informasjonen USA sitter på og som de antakelig deler med britene, men ikke med andre. Satellittbilder, avhør av avhoppere, vanlig etterretning … alt dette er etterretning som amerikanerne fester lit til, og som de fester mer lit til enn våpeninspektørenes rapporter.

Og disse kildene, og bildene, skal ha bekreftet at Irak har et ulovlig våpenprogram gående.

Det står i sterk kontrast til uttalelser fra tidligere våpeninspektør Scott Ritter – amerikansk, han også – som mener Irak eliminerte mellom 90 og 95 prosent av sine abc-våpen på 90-tallet, og som – og dette er helt sikkert, sier Ritter – ikke har bygget opp denne kapasiteten igjen.

Det betyr, ifølge Ritter, at det fortsatt befinner seg noen våpen i Irak, men at disse våpnene ikke utgjør noen trussel for verdenssamfunnet.

Snart klare for krig

Våpen eller ikke våpen; bevis eller ikke bevis: USA er snart klare for krigen mot Irak, og fortsatt tyder alt på at den kommer på nyåret.

USA har en tre-skritts-strategi for en krig mot Irak, skriver International Herald Tribune. Første skritt var å be om, og få, en fullstendig liste over alle sivile og militære programmer som kan linkes til produksjon av abc-våpen. Denne lista er nå levert.

Skritt nummer to er å kontre opplysningene i denne lista med utvalgte biter og brokker av den etterretningen amerikanerne sitter på, for å vise at lista er løgn fra ende til annen.

Tredje skritt er å få verden til å enes om at irakerne ved denne lista ikke har godtgjort at de faktisk har destruert resten av de våpnene inspektørene fant – eller mistenkte fantes – i forrige runde.

Når de har gjort det, er USA klare for krigen. Fortsatt mangler det noen forhandlinger med Tyrkia, Oman, Qatar og andre om hvilke base- og andre rettigheter USA vil kunne regne med, og fortsatt er ikke alt på plass hva angår Nato-statenes bidrag.

Men mandag denne uka kom meldingen om at USA er bortimot klare til å lansere et første angrep på Irak. Omlag 60.000 soldater, 200 krigsfly og fire hangarskip er allerede i regionen, og general Tommy Franks – som skal lede krigen – er på plass i Qatar med sine ett tusen mann – for å gjennomføre en data-simulert øvelseskrig der Irak absolutt er målet…

---
DEL

Legg igjen et svar