USA på Rand-en

Ayn Rands ekstremindividualistiske utopi er for lengst blitt en realitet i USA, med Donald Trump og Rex Tillerson i førersetet. Hennes kultfigur Howard Roark er det ideologiske forbildet til nøkkelmedlemmer av Trump-administrasjonen og mange av de øvrige amerikanske politiske lederne.

Hva er trumpisme-kulturen? Hva er det som best karakteriserer retorikken, handlingene og personligheten til en figur som er så blendende innbilsk, så patologisk selvforelsket og så politisk udugelig at han har sjokkert mange av oss til lamslått vantro? Etter hvert som roller byttes i presidentens administrasjon, begynner vi å få et klarere inntrykk. I fjor, i et intervju med Trump for USA Today, skriver spaltisten Kirsten Powers:

«Trump beskrev seg selv som en fan av Ayn Rand. Om Rands roman Kildens utspring (The Fountainhead) sa han: ’Den handler om business [og] skjønnhet [og] liv og indre følelser (sic). Den boken handler om … alt.’ Han identifiserte seg med Howard Roark, romanens idealistiske hovedperson som tegner skyskrapere og raser mot establishmentet. Da jeg pekte på at Kildens utspring på en måte dreier seg om gruppetenkningens tyranni, satte Trump seg opp og sa: ’Det er dét som foregår her.’»

Republikanernes filosof. Det kommer ikke som noen overraskelse at Ayn Rands ideologiske kultfigur gjennomsyrer de kulturelle forestillingene til nøkkelmedlemmer av Trump-administrasjonen og mange av lederne i Representantenes hus og Senatet, som begge er republikanskkontrollerte. Utenriksminister Rex Tillerson har sagt at Rands siste roman De som beveger verden (Atlas Shrugged) er hans favorittbok. Det er forståelig at den tidligere sjefen for ExxonMobil identifiserer seg med den koalisjonen av industriherrer i Rands dystopiske roman som slåss mot offentlige reguleringer og forsvarer en laissez-faire-kapitalisme. CIA-direktør Mike Pompeo er også begeistret for boken: «en av de første seriøse bøkene jeg leste som,virkelig gjorde noe med meg». Andrew Puzder, som en stund lå an til arbeidsministerposten, hevder at han leser Rands romaner om og om igjen. Sjefen for CKE Restaurants, som er imot heving av minstelønnen, døpte kjedens moderselskap «Roark Capital Group» til ære for hovedpersonen i Kildens utspring, og oppmuntrer sine barn til å lese Rands romaner.

Da Paul Ryan kjempet for å bli republikanernes visepresidentkandidat under Mitt Romney i 2012, modererte han sin tidligere entusiasme for Ayn Rand, men representanthusspeakeren hadde tidligere slått fast at om han skulle gi én tenker æren for å ha gått inn i politikken, måtte det bli Ayn Rand: «Dette er en kamp for individualisme mot kollektivisme.» Ryan har gitt eksemplarer av Atlas Shrugged som julegaver, og Rands romaner er obligatorisk lesning for hans stabsmedlemmer.

Sett filmen. Rands innflytelse på forestillingsverdenen til konservative amerikanere har dype røtter. Adam Curtis’ dokumentarserie All Watched Over by Machines of Loving Grace (2011) følger ekspansjonen til neoliberal økonomi tilbake til Alan Greenspans deltakelse i lesegrupper som tilhørte Rands objektivismebevegelse på 1950-tallet. Men Trumps anerkjennelse av Rand er ikke en del av de neoliberale, kvasifilosofiske bestrebelsene til Greenspan-generasjonen. Det som er urovekkende, er i stedet at Trump identifiserer seg med Kildens utsprings Howard Roark. Om Rand igjen har dukket opp som en ideologisk autoritet i Det hvite hus, henger det etter all sannsynlighet sammen med Trumps ustoppelige forfengelighet. Det er faktisk lite trolig at Trump, som aldri har vært kjent som noen leser, har vært igjennom så mye som én av de drøyt 700 sidene i romanen; det er langt mer sannsynlig at han kjenner verket fordi han har sett filmversjonen.

Kildens utspring er en nøkkel til forståelse av trumpismens kultur: En outsider med hang til skyskrapere raser mot den offentlige vilje og «mainstreammedia».

Bare av den grunn er det bryet verdt å se nærmere på den lojale adapsjonen i Warner Bros.-produksjonen fra 1949 for å få hjelp til å definere det karakteristiske ved trumpismens kultur. Kildens utspring er mer enn et verdifullt blikk inn i det romantiske indre livet til amerikansk konservatisme; filmen er både en fantasi og et veikart som på overbevisende måte tegner konturene av ikke bare det som er denne regjeringens aspirasjoner, men også hvordan de ble valgt og hvilken vei som førte dem hit.

Full kontroll. Warner Bros. fikk opsjon på rettighetene til Kildens utspring i 1943, samme år som romanen kom ut, men ikke før Rand hadde sikret seg at hun selv både skulle skrive filmmanuset og ha full redaksjonell kontroll over prosessen. Med sedvanlig foruroligende effektivitet komprimerte Rand den 754 sider lange romanen til et finpusset manusutkast på noen uker, og sommeren 1944 ble Mervyn LeRoy valgt som regissør. Etter press fra propagandainstitusjonen War Board (Rands litterære produksjon var upassende antisovjetisk for de siste månedene av andre verdenskrig, men passelig antikommunistisk umiddelbart etterpå), ble prosjektet utsatt til 1948, nå med King Vidor i spissen i stedet for LeRoy. Rand Gary Cooper fikk deretter Howard Roark på plass som sin arkitekt, med studioets velsignelse. Prosjektets gjenoppstandelse kan muligens ha hatt noe å gjøre med Coopers og Rands medlemskap i The Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals. Uken etter at Cooper hadde undertegnet kontrakten med Warner Bros., reiste han til Washington D.C. for å være et vennligsinnet vitne i The House on Un-American Activities Committee (HUAC). En relativt ukjent teaterskuespillerinne, Patricia Neal, ble valgt til den kvinnelige hovedrollen, og opptakene tok til da Cooper kom tilbake fra Washington.

Misforstått geni. Filmen er et besynderlig, uhåndterlig lappeteppe av drama uten følelser, ideologisk propaganda og utilsiktet humor. Den er tilsynelatende et melodrama, men byr på en skuffende kvartett av endimensjonale hovedkarakterer. I sentrum står Howard Roark – en visjonær modernist, kompromissløs individualist, skviset ut av establishmentet – og hans kamp for anerkjennelse i noe som virker være et kollektivistisk amerikansk samfunn i 1920- og 1930-årene. Den som står i veien for Roark, er Peter Keating (Kent Smith), en svak, kompromissvillig, populistisk arkitekt, og Roarks nemesis Ellsworth Toohey (Robert Douglas), den «sosialistiske» arkitekturanmelderen i den folkelige tabloidavisen The Banner. Toohey er smaksdommer og individets fiende – hindringen for Roarks avansement på karrierestigen – spilt av Douglas på høystemt vis. Patricia Neal spiller Dominique Francon, nok en arkitekturanmelder som også jobber for The Banner, og Roarks forsvarer og gjenstand for hans varme følelser. Ved siden av Francon er Gail Wynand (Raymond Massey), den self-made multimilliardær-eieren av The Bannon. Han er Rands eksempel på en mislykket individualist, og tjener som filmens tragiske helt.

Kildens utspring åpner med en lang montasje der Roarks modernistiske planer blir latterliggjort av kollektivistene: Han blir kastet ut av arkitektskolen og nektes store oppdrag av ansiktsløse byråkrater som håner ham for hans estetisk avvikende meninger. Dette er en situasjon som nokså uelegant blir gjentatt hele veien. Ute av stand til å skaffe seg oppdrag, delvis fordi Tooheys beske kritikk har jaget ham ut av markedet, blir Roark steinbruddsarbeider heller enn å tegne bygninger som appellerer til den vulgære smak. Steinbruddet, som eies av Dominique Francons far, er stedet der Roark og Francon starter sine romantiske forviklinger (som speiles av en off-set-affære mellom Cooper og Neal). Fra dypet av steinbruddet og etter sine sprell med Francon, får han plutselig i oppdrag å bygge et høyhus. Dermed begynner Roarks ferd mot randiansk storhet som ustoppelig kunstner: «Jeg bygger ikke for å få kunder, jeg har kunder for å få bygge!» tordner Roark til kollektivistene.

Lloyd Wright. Det er lett å se hvorfor Kildens utspring kan sees som en nøkkeltekst til forståelse av trumpismens kultur. En outsider med hang til å bygge skyskrapere feires fordi han raser mot den offentlige vilje og «mainstreammedia» Rand sa tydelig at Roark er en svakt kamuflert hyllest til Frank Lloyd Wright. I sine intense forberedelser til å skrive romanen drev Rand research i arkitekturbransjen, og utviklet en livslang beundring for yrket. Hun var praktikant ved kontoret til Ely Jacques Kahn i fire måneder, og startet i 1937 en brevveksling med Lloyd Wright som med enkelte avbrekk varte i 20 år. Hennes dyrking av USAs store moderne arkitekt gjentas direkte i filmens voldsomme tilbedelse av Howard Roark. Da Rand ba om å få møte Lloyd Wright, uttrykte hun ønsket om å oppleve «inspirasjonen av å se foran meg et levende mirakel – for mannen jeg skriver om er et mirakel jeg ønsker å gjøre levende».

Slik blir Kildens utspring en tilnærmet biografisk film sydd inn i et stykke objektivistisk propaganda. Roark, som Lloyd Wright, studerer under en billedstormer, blir uglesett av sine kolleger, får søksmål mot seg, blir ignorert av arkitektmiljøet i store deler av sin karriere og vedvarende trakassert av pressen. Wright hadde en mengde reservasjoner mot romanen og den påtenkte filmen, og ga uttrykk for ulike politiske ståsteder i løpet av sitt yrkesliv, men ikke desto mindre fortalte han Rand at romanen hennes var «den beste fremvisning av demokratiets prinsipper som noen gang har vært fiksjonalisert».

Ekstraordinære. Rands innflytelse på Kildens utspring er enestående i historien om litterære adapsjoner i Hollywood. Hun var på settet hver dag produksjonen pågikk, for å forsikre seg om at Vidor ikke avvek med et ord fra manuset hennes. Jack Warner spøkte med at han var redd Rand ville sprenge studioet i lufta dersom Vidor ikke adlød hennes befalinger.

Å se Kildens utspring når en kjenner Rands rolle som manusforfatter, co-regissør og sjefsideolog, endrer opplevelsen radikalt. Ved første øyekast er den «klassisk Hollywood»: Gary Coopers magre figur er dramatisk lyssatt i slående relieff mot Manhattans arkitektur, mens Max Steiners lydspor tidvis svulmer dramatisk. Men idet karakterene begynner å snakke, oppdager vi at Rand har full kontroll. Fortelling viker for bombastisk foredrag som ofte tvinger skuespillerne til å levere utsagn fortere enn rytmen i scenene gjør det naturlig. Coopers, Neals og Douglas’ karakterer er overstiliserte og overmenneskelige inntil det absurde, og utgjør en statisk menneskelig arkitektur der de står som statuer og spytter ut Rand-filosofiske slagord i stedet for dialogreplikker. Rands karakterer representerer ikke alminnelige mennesker; alle som én er bisart ekstraordinære og ekstraordinært bisarre, og tyranniserer hverandre med dystre monologer om menneskets vesen.

Innprenting. Rand sikret seg at samtlige av de 114 minuttene filmen varer, ble en leksjon i de flaue læresetningene i hennes objektivisme-filosofi, best eksemplifisert når Howard Roark blir bedt om å tegne et enormt boligprosjekt på vegne av den talentløse Keating. Det er typisk for Rands hat mot «massemennesket» at Roarks design kompromitteres ved at Keating gjør noen siste tilføyelser på oppfordring fra eiendomsutviklerne, til Roarks totale vemmelse. Roark handler slik en mann med hans stratosfæriske selvopptatthet er nødt til: Han sniker seg inn på byggeplassen og sprenger hele prosjektet i lufta. Vi når filmens klimaks idet Roark stilles for retten.

Som om det ikke var nok formaninger om individets behov den foregående halvannen timen, sørget Rand for at filmens høydepunkt inneholder en seks minutter lang tale om menneskets natur. Dette var, i 1949, den lengste monologen i Hollywoods historie. Roarks forsvarstale slutter slik: «Jeg kom hit for å si at jeg ikke anerkjenner noens rett til ett eneste minutt av mitt liv. Heller ikke til noe av min energi, eller til noe av det jeg har oppnådd. Uansett hvem som retter et slikt krav, hvor mange de er eller hvor store deres behov er. Verden går under i en orgie av selvoppofrelse. Jeg kom hit for å bli hørt, i navnet til hver uavhengig mann som fremdeles finnes i verden. Jeg ønsket å fastslå mine betingelser. Jeg bryr meg ikke om å arbeide eller leve etter noen andre. Mine betingelser er en manns rett til å eksistere for sin egen del.»

Ekstremindividualisme. For Rand, en russisk-jødisk emigrant som kom til USA i 1926 og hadde mistet alt da farens forretning ble tatt av bolsjevikstaten, var dette like mye et forsøk på å kreve tilbake sin fortid som et omriss av en filosofi. Det er likevel fascinerende at essensen av en så innflytelsesrik ideologi på den amerikanske høyresiden befinner seg i sentrum av filmhistorien. Det er ikke bare den knallharde særegenheten i Rands livssyn (den eneste setningen i Roarks forsvarstale som ikke ble med i den ferdige filmen – «Jeg ønsket å komme hit og si at jeg er en mann som ikke eksisterer for andre» – ble strøket fordi den ble ansett for å være for drøy). Det er en visjon av mannlig individualisme som – slik Adam Curtis har dokumentert – lå til grunn for den sosiale visjonen tilhengere som Ted Turner og Alan Greenspan brukte da de skapte en politikk for business og økonomi. Greenspan har bemerket at Rand lærte ham om «mennesker, deres verdier, hvordan de arbeider, hva de gjør og hvorfor de gjør det». Dette er et interessant perspektiv i lys av Roarks forsvarstale. Om ikke annet, så etablerer Kildens utspring iscenesettelsen av USAs monetære politikk etter krigen.

Seksuell energi. Den voldelige seksuelle energien som styrer Cooper og Neals forhold kommer også tydelig til syne i filmen. Den kulminerer en kveld Roark seg inn i rommet hennes, kaster henne på golvet, og begår det Rand selv kalte «voldtekt etter inngravert invitasjon».

Rands skildring av seksuelle relasjoner får en understrøm av autentisitet i Cooper og Neals affære i det virkelige liv. Cooper var 47 år gammel, Neal 22, og en ekte tiltrekning manifesteres i denne scenen. Ellers er det randianske bildet av sex utelukkende basert på underkastelse – en selvfornedrende, men nødvendig handling, en selvets kapitulasjon. Senere i filmen møtes Francon og Roark igjen i et selskap, der de stilltiende vender tilbake til det som hendte. Francon erklærer: «Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett … bygningen din. Det er tingene vi beundrer eller ønsker oss som slavebinder oss, og jeg har ikke lett for å underkaste meg.» Til det svarer Roark: «Det kommer an på styrken til motstanderen Deres, frøken Francon.»

Falliske bilder fortsetter gjennom hele Kildens utspring. Filmens sluttscene viser Roark, nå frikjent for sin terrorhandling, som bygger den høyeste skyskraperen på Manhattan – hans eget Trump Tower. Francon, som er blitt Mrs. Roark, kommer opp med byggeheisen og ser Roark stå stolt på toppen av skaperverket sitt. En randiansk verden er en verden som tjener menn, og i denne verdenen er Roark en struttende ereksjon.

Fiasko. Kritikernes mottakelse av filmen var dårligere enn studioet hadde forventet; den fikk blandede, men stort sett negative anmeldelser. Cue Magazine fastslo at Kildens utspring var «en hysterisk blanding av galskap og bedrag – av krampaktig alvor og lumsk kynisme […] Noen av scenene er minneverdige, mange er latterlige». Bosley Crowther i The New York Times beskrev filmen som «ordrik, innviklet og pretensiøs […] en underligere mengde kostbart tøv har vi ikke sett på lenge».

Kildens utspring skuffet også i billettlukene, og festen etter den første visningen var som et gravøl. Den kreative ubalansen i filmproduksjonen gjorde at ingen var fornøyde da den ble sluppet. Rand mente at art director Edward Carreres bygninger og design var «forferdelig feil», og at estetikken var «skammelig dårlig». Hennes skildring av arkitektur – som hun betraktet som en holistisk union mellom kunst og sosial design – slo feil fordi filmens bygninger straks ble sterkt kritisert. Designeren George Nelson kalte dem «den dummeste parodi på moderne arkitektur som hittil har funnet veien til filmen» og viste til at flere av filmens bygninger var ingeniørtekniske umuligheter. En alvorligere innvending var bildet av arkitekten som et sosialt uansvarlig individ, villig til å ødelegge planlagte prosjekter etter et kreativt innfall.

Grunnleggende spørsmål om melder seg når en ser filmen: Hvorfor skulle et kollektivistisk samfunn ha Manhattans kapitalistiske skyskraper-skyline som sin bakgrunn? Hvorfor skulle det huse Gail Wynand, den profitthungrige demagogen som driver en tabloidavis? Dette er kjennetegn på Rands egen filosofi, ikke på et samfunn som styres av gruppebeslutninger. Hvorfor er objektivismens strålende arkitektur så lik den vi finner hos kommunitaristen Le Corbusier?

Kildens utspring er ingen advarsel om en mulig politisk virkelighet basert på ultraindividualisme, men på nostalgi.   

Underdog-narrativ. Ifølge Internet Movie Database har den nåværende amerikanske presidenten vært med i tolv filmer, ti fjernsynsserier og tre Playboy-videoer. I elleve av disse har Donald Trump stått frem som seg selv: den karismatiske, selverklærte milliardæren. Dette er en slående annerledes rolle i den offentlige sfæren enn skuespillerpolitikere som Ronald Reagan og Arnold Schwarzenegger. Trumps personlighet har ingen avstand mellom virkelighet, fiksjon og pornografi. Trump trives med sin tvetydighet, ettersom den fører til at hver eneste ytring fra hans side blir sitert.

Men er Trump tilhenger av Ayn Rand? Nei. Jennifer Burns, Rands ferskeste biograf, nekter for det.Trump er en hybrid, ustabil og grunnleggende vag libertarianer. som i dag rir han på en ekstremt høyrevridd bølge. Men er Kildens utspring trumpistisk? I likhet med de fleste ting Trump vender sin kortvarige oppmerksomhet mot, eksisterer Kildens utspring et sted mellom camp og tyranni, begge utilsiktet morsomme og uhyggelige. Som selvopptatte verdensbyggere blomstrer både Roark og Trump i det høyrevridde underdog-narrativet. «Vi klarte det! Takk til alle mine storartede supportere, vi vant nettopp valget offisielt (på tross av alle de vridde og unøyaktige mediene)», tvitret Trump umiddelbart etter valgseieren. Dette er individualistens narrativ: Seieren er alltid en seier mot alle odds, og de innser aldri at de i virkeligheten er The Establishment. (For mer om dette: De britiske dokumentarfilmene You’ve Been Trumped (2011) og A Dangerous Game (2014) viser makten til Trumps utviklingsgruppe der Trump, i underdogens ånd, prøver å rasere landsbyer i Skottland og Kroatia for å få plass til sin flere av sine luksushoteller.)

Visjon og virkelighet. Kildens utspring gir oss en ufiltrert innsikt i den viktigste politiske fantasien til amerikanske konservatister. Filmen viser en visjon det er viktig at vi gjør oss kjent med, for å kunne konfrontere et politisk språk som benytter fiksjon – særlig på skjerm og lerret – mer enn noen gang tidligere. Tenk over ordene til avdøde Mark Fisher, som i Capitalist Realism. Is There No Alternative? (2009) advarer sine lesere mot den blindheten vi har overfor det nåtidige: «Det er verdt å minne om at det som i dag kalles realistisk, selv en gang var ’umulig’ … Og omvendt, det som en gang var absolutt mulig, blir nå dømt som urealistisk.» Dette er nettopp en slik logikken som er i spill i Kildens utspring.

Rands verden er ikke en dystopisk individualismevisjon som vi står i fare for å gli inn i. Den varige virkningen av filmen er langt mer skremmende – den langsomme og kalde erkjennelsen av at dette universet er innhentet for lengst. Kildens utsprings idealer har fått sin plass i historien, og Rands manus er et desperat ønske om en verden slik den faktisk er blitt i dag. Filmen er ingen advarsel om en mulig politisk virkelighet basert på ultraindividualisme, men på nostalgi, skrevet og produsert i en tid hvor globale ideologier lå i krig med hverandre. I våre dager er Kildens utspring blitt en ideologisk vare konservative ser blidt på og gir bort som julegave. Rands beretning er plassert i et univers der det finnes politiske alternativer, og det burde uroe enhver som ser filmen at den trange verdenen til Howard Roark fort kan ekspandere til et langt mer omfattende politisk landskap enn det vi lever i nå.

Artikkelen er tidligere trykket i engelske Cineaste.

---
DEL