USA og Russlands spill om Syria

USA har lenge bombet terrororganisasjonen ISIS’ baser i Syria, men reagerer kraftig når Russland nå har begynt å gjøre det samme.

Røyk stiger fra Druze-området i Hadar i Syria. Al-Nusra skal utføre offensive operasjoner i området. Foto: AFP PHOTP / JALAA MAREY
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Amerikanerne hevder at russerne ikke bare bomber ISIS, men også sivilister og moderate opprørsgrupper som har fått trening fra CIA. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov hevder på sin side at Russland bare bomber ISIS, al-Nusra (som er al-Qaidas filial i Syria) og «andre grupper som FN og Russland har utpekt som terrorgrupper». Syrias president Bashar al-Assad har på sin side oppfordret kurderne og de moderate opprørerne om å slå seg sammen med den syriske hæren i kampen mot ISIS og al-Nusra.

Ulikheter mellom ISIS og Nusra. Ny Tid har spurt Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit om det vil være mulig å danne en slik allianse mot ISIS og al-Nusra. Hellestveit mener at både al-Nusra og regimet må inkluderes i en fremtidig fredsløsning.
«IS og Nusra er forskjellige,» sier hun. «Mens ISIS har en regional ambisjon og ingen interesse av Syria som stat, slåss Nusrafronten for å velte regimet i Damaskus, og for et nytt islamsk regime i Syria. De består også primært av syrere. Nusra og ISIS kan derfor ikke behandles på like fot i dette spørsmålet,» mener Hellestveit. «Å ekskludere alle sunnimuslimske arabiske grupper med ulike former og grader av radikaliserte ideologier, anser jeg for å være et slag i luften dersom det er våpenhviler og fredsprosesser man ønsker seg.»
I et intervju med avisen Al-Monitor 2. oktober sier imidlertid kurderlederen Salih Muslim følgende: «Al-Nusra og Ahrar al-Sham skiller seg ikke fra ISIS. De er terroristorganisasjoner, alle sammen, og de har den samme ekstreme mentaliteten.» Muslim beklager seg over Russlands støtte til regimet, men sier at de er villige til å slåss sammen med alle som kjemper mot ISIS, og at han kan akseptere at Assad fortsetter som president i en overgangsperiode. Han legger også til: «Russland er den viktigste støttespilleren for fredsplanen til FNs Syria-utsending Steffan de Mistura. Men Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia motsetter seg fredsplanen. Hvis USA vil arbeide for en løsning, må de legge press på disse statene.»
Qatar og Saudi-Arabia har vært de viktigste leverandørene av våpen til opprørerne i Syria siden 2012, mens Tyrkia har latt opprørerne etablere baser i landet og fritt krysse den syrisk-tyrkiske grensa. Regimet har på sin side mottatt militær støtte fra Russland, Iran og den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah.

Uenighet om Russlands støtte til regimet. Storbritannias statsminister David Cameron anklager Russland for å «støtte opp om menneskeslakteren Assad». Det er utvilsomt riktig at Russland helt siden opprøret begynte har gitt våpenstøtte til Syria, og lagt ned veto mot sikkerhetsrådsresolusjoner som åpnet for at USA kunne intervenere militært på opprørernes side. Allerede på en pressekonferanse i desember 2012 hevdet imidlertid Vladimir Putin at Russland «ikke er bekymret for hva som skjer med Assad-regimet». Russland var ifølge Putin snarere bekymret for hva som skulle skje etterpå: «Vi er tilhengere av en løsning som vil redde landet og regionen fra å falle fra hverandre, fra en borgerkrig som aldri tar slutt.»
I april 2012 var Haytham Manna, leder for den ikke-voldelige Koordinasjonskomiteen for demokratisk endring, på besøk i Moskva. Han uttalte da til Al Arabiya at den russiske regjeringen ikke hadde som mål å opprettholde diktaturet i Syria: «De snakker om nødvendigheten av demokratiske forandringer, og det er viktig for oss.» Så sent som august i år uttrykte også Khaled Khoja fra den vestligstøttede Nasjonalkoalisjonen at Russlands hovedfokus ikke var å bevare regimet, men Syrias statsstruktur og territorielle integritet. Etter bombetoktene mot opprørskontrollerte områder sier imidlertid Khoja at Russland har «intervenert for å støtte regimet, for å sørge for at drepingen fortsetter».
Cecilie Hellestveit uttrykker på sin side håp om at den økte russiske militære tilstedeværelsen kan bidra til å realisere en akseptabel fredsløsning. «Russisk nærvær er det eneste som kan redusere tungt iransk nærvær, som er noe av det som har gjort det svært krevende for Tyrkia og Saudi-Arabia å akseptere noen løsning i Syria så langt,» mener hun.

USAs våpenstøtte mislykket. En nylig deklassifisert rapport fra USAs militære etterretning viser at amerikanerne allerede i 2012 visste at salafistene, Det muslimske brorskap og al-Qaida var «de ledende kreftene bak opprøret i Syria». Likevel har CIA-agenter siden 2012 deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia inn i Syria, og siden 2013 har USA både trent og levert våpen til syriske opprørere. I et intervju med The Telegraph i fjor tryglet den syriske presten Elias Hanout Vesten om å «slutte å gi våpen til terrorister». Avisen viste til da byen Ghassaniyeh falt til opprørsstyrker i 2012: Et par uker etter at de sekulære opprørerne hadde inntatt byen, kom deres islamistiske allierte etter. De kidnappet og utviste kristne menn, ødela kirken og drepte den lokale presten. Al-Nusra og andre islamistiske opprørsgrupper har begått flere massakrer på religiøse minoriteter i Syria. I juni 2013 drepte opprørere 60 shiamuslimer i Hatla, i november 2013 ble 45 kristne drept i Sadad, i august 2013 ble 190 alawitter drept i Latakia, og i juni 2015 ble 20 drusere drept i Idlib.

I et intervju i fjor tryglet den syriske presten Elias Hanout Vesten om å «slutte å gi våpen til terrorister».

USAs forsøk på å bygge opp sekulære opprørsgrupper har vært mislykkede. I oktober 2014 valgte den CIA-finansierte Hazzembrigaden å oppløse seg selv og slutte seg til Levantfronten, som ledes av islamister fra Ahrar al-Sham. Ved flere tilfeller har betydelige mengder amerikanske våpen blitt erobret av al-Nusra. Under en høring i Kongressen i september beskrev den republikanske senatoren Jeff Sessions USAs forsøk på å bygge opp en moderat opprørshær i Syria som «en total fiasko».

Forhandlingene tilbake til start? Russland har offisielt avvist USAs krav om at Assad må gå av. Men ifølge den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari foreslo Russlands FN-ambassadør i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting:
1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skap dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finn en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene har kommet i gang.
Ahtisaari har fortalt at forslaget ble avvist av USA, Storbritannia og Frankrike «fordi de var overbevist om at Assad ville bli kastet ut av regjeringskontorene i løpet av noen uker», skriver The Guardian.
I en artikkel i Carnegie Endowment fra 2014 skriver Robert Mood, tidligere leder for FNs observatørstyrker i Syria, at hans inntrykk og erfaring fra Syria er at krisen kunne vært løst dersom det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringen hans en «ærerik vei fremover sommeren 2012». Han skriver videre: «Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad, førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører ble lukket. Så utenlandsk press, implisitte trusler og verbal fordømmelse eskalerte antakelig voldsnivået, samtidig som Kofi Annan jobbet for å skape en politisk løsning.»
Når Ny Tid spør Cecilie Hellestveit om krigen ville ha blitt like brutal og langvarig dersom ikke utenforstående land hadde støttet de væpnede opprørerne i Syria, og insistert på president Assads avgang som forutsetning for en forhandlingsløsning, er svaret et klart og tydelig «nei». «Det var særlig utenforståendes signal til syrerne om at de ville støtte dem til siste slutt som bidro til at blodbadet utviklet seg i Syria,» sier Hellestveit. «Syrerne sto opp mot et brutalt og militarisert regime, og de kunne bare gjort det dersom de trodde på støtte utenfra. Det ble de lovet. Og den støtten kom aldri.»
Den 17. august i år vedtok Sikkerhets-
rådet for første gang en enstemmig resolusjon som gikk inn for at det skal etableres en overgangsregjering med representanter fra både regimet og opposisjonen. Resolusjonen inneholdt ingen krav om Bashar al-Assads avgang.


Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt og fast bidragsyter i Ny Tid.

---
DEL