USA etter presidentvalget

Richard Nixon ble valgt til president. Det amerikanske samfunn er i dag inne i den alvorligste krise siden borgerkrigen for 100 år siden. 

Orienterings redaksjon, 16. november 1968

To kriser kommer samtidig: Den innenrikspolitiske krise som først og fremst kjennetegnes av negerrevolten, og den utenrikspolitiske krise som er satt på spissen gjennom Vietnam-krigen.

Det avgjørende problem er om det amerikanske samfunnssystem slik det er i dag, er i stand til å løse denne dobbelte krise, eller om krisen springer ut av selve systemet slik at den bare kan overvinnes ved en omfattende endring av såvel det økonomiske som det politiske system.

Hvis det siste er tilfelle, må en også spørre om de nåværende partier, det demokratiske, det republikanske og Wallaces parti overhodet har noen løsning som peker ut av krisen.

Som en kommentar til dette kan nevnes at den mest fremsynte av de amerikanske presidenter etter krigen John F. Kennedy like før han ble myrdet uttalte til en journalist at han og hans rådgivere var i tvil om de problemer de ønsket å løse, kunne finne sin løsning innen den maktstruktur som hersket innen det amerikanske samfunn.

Negerrevolten. Negerrevolten er bare et sykdomstegn på den innenrikspolitiske krise. På tross av alle lovvedtak for å oppheve rasediskrimineringen, er raseskillet mellom neger og hvit i dag mer markert enn noensinne. På tross av alle lover blir negrene betraktet som mindreverdige mennesker. Og det er karakteristisk at det ikke er negrene i sydstatene som leder negerrevolten, men det er de unge negrene i nordstatene. Mer og mer sprer den oppfatning seg blant de yngre negre at negerproblemet er uløselig innenfor rammen av det politiske og økonomiske system som behersker USA. Negerslummen i byene er blitt ghettoer, uten håp og uten fremtid. I de store byene hersker det en gerilja krigsstemning – ingen føler seg trygg. Negrene utgjør mellom 10 og 20 pst. av den amerikanske befolkning. Den passive og legale motstand som kjennetegnet Luther King er på vei ut og blir erstattet av Black Power – svart makt – som er en kamporganisasjon.

Fattigdom og nevroser. På tross av en økonomisk høykonjunktur, som ikke i liten grad skyldes opprustning og krig, er arbeidsløshetsproblemet fortsatt et alvorlig problem i det amerikanske samfunn. På tross av en årlig gjennomsnittsinntekt pr. innbygger på over 4000 dollar, lever store deler, også hvite, under fattigdomsgrensen.

Det amerikanske samfunn har ikke mestret byenes vekst, de kollektive goder forsømmes, kriminaliteten øker sterkt og de psykiske lidelser er mer utbredt enn noensinne. Hverannen voksen amerikaner lider av søvnløshet. På denne bakgrunn er det ikke underlig at amerikanerne spør seg selv om det er noe grunnleggende galt med deres samfunn, om det er et sykt samfunn – et samfunn i forfall. De herskende maktgrupper ser ut til å miste troen på sin egen misjon, og faller tilbake på programposter som ro og orden – som om politi og vold kan løse de grunnleggende spørsmål.

Det økonomiske liv. Den økonomiske utvikling har ført til at et meget lite antall store industrigiganter dominerer det økonomiske liv. De er sterkere enn noensinne, og arbeider intimt sammen med militærmakten som er utbygget enormt. Det var ingen demokratisk politiker eller sivil politiker som har advart mot denne utvikling som truer med å knekke det tradisjonelle amerikanske demokrati, men en general og republikaner, Eisenhower.

Hvis denne industrielle og militære maktkombinasjon også kan skape en politisk basis, har en den tradisjonelle oppskrift for en utvikling i fascistisk retning.

Spenninger i det tradisjonelle system. Den utenrikspolitiske krise som henger sammen med oppbygningen av det amerikanske økonomiske og militære imperium, springer ut av den økende motstand som denne politikk møter. Den amerikanske velstand er i dag mer avhengig enn noensinne av den økonomiske ekspansjon i andre land, og en stadig større kontroll over verdens råvareressurser. De amerikanske oversjøiske selskaper er i dag den tredje største industrimakt i verden. Det enorme utbytte disse selskaper i dag trekker hjem, og deres kontroll over viktige råvarer i utviklingslandene, er i dag en vesentlig forutsetning for den amerikanske velstand.

Disse spenninger har ført til at den gamle politiske maktstruktur er i ferd med å bryte sammen. Det demokratiske parti som bygget sin makt på alliansen mellom de konservative sydstater og de liberale grupper i nordstatene, er sprukket. En må gå ut fra at Wallaces parti som fikk nærmere 10 millioner stemmer er kommet for å bli. Men også det demokratiske parti i nord er splittet mellom de tradisjonelle partibosser som trumfet gjennom nomineringen av Humphrey, og famlende og usikre radikale elementer som føler at grunnleggende innenriks- og utenrikspolitiske reformer er nødvendig.

Hva betyr Wallace? Hverken Humphrey eller Nixon hadde en løsning på den amerikanske krise. Hos Wallace derimot kan en skimte konturene til en midlertidig løsning, nemlig en fascistisk totalitær løsning hvor vold og polititerror og demagogi skal være midlet til å sveise nasjonene sammen.

Amerikanerne spør seg selv om det er noe grunnleggende galt med deres samfunn, om det er et sykt samfunn – et samfunn i forfall.

Prinsipielt raser Wallace mot «monopolkapitalen», mot sentraldirigeringen fra Washington – det er den lille manns reaksjon mot de mektige politiske og økonomiske krefter, og han raser mot negrene som er årsaken til uro. Wallace har hatt en urovekkende stor tilslutning blant middelklassen og arbeiderne i de store industrisentra i Nord, som føler den samme trussel fra big business og fagforeningsbyråkratiet. Men Wallace vet at hvis han skal ha noen mulighet for å komme til makten, må han alliere seg med big business. I dag er det utvilsomt at storindustrien hovedsakelig støtter det republikanske partiet og til en viss grad demokratene. Men hvis uroen og misnøyen øker i det amerikanske samfunnet, vil de se seg om etter andre politiske ledere som kan forsvare militærapparatet og storindustriens makt.


Spalten med viktige og fremdeles talende tekster fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975) redigeres av Line Fausko. line@nytid.no

---
DEL