Leder: Urix-opplæring

Egypt, Iran, Syria, Israel: Obama tar tak i Midtøsten-regionen. Bare Støre kunne komme etter.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Én ting synes klart, fem måneder etter at Barack Hussein Obama ble innsverget som USAs 44. president: Hvetebrødsdagene er over.

Stadig flere amerikanske medier innser at den ukritiske, Messias-lignende dekningen av Obama – ikke så ulik den George W. Bush nøt godt av etter 11. september-terroren – har sine ulemper. Nå begynner Obama å bli vurdert ut ifra hva han gjør, ikke bare hva han sier.

Det ser vi i kritikken som den siste uka har kommet mot Obamas Iran-politikk. Og i synet på økonomien: Stadig færre amerikanere tror vinterens økonomiske redningspakke på 5000 milliarder kroner vil gjenreise økonomien. Tiltroen har sunket fra 59 til 52 prosent. Hverdagen med den nye presidenten begynner å synke inn.

Likevel har Obama de siste ukene, etter vinterens fokus på hjemlige problemer, tatt viktige skritt for å bedre situasjonen i Vest-Asia og arabiskdominerte land – bedre kjent som Midtøsten. Det startet med en inkluderende tale i Kairo 4. juni. I praksis kan man med den erklære de uvitenskapelige Huntington-teoriene, om «sivilisasjonenes sammenstøt», for døde og maktesløse. Dette var en tale som ingen norsk maktpolitiker ville våget å holde i dag. I Norge ville Obama-uttalelsene vel blitt stemplet som snillistiske, naive og snikislamiserende.

Tirsdag erklærte så USA at landet vil gjenåpne ambassade i Damaskus, Syria. Den ble stengt etter attentatet på den libanesiske politikeren Rafik Al-Hariri i 2005.

Obama tar nå økt grep i regionen, noe utnevnelsen av George J. Mithcell som ny Midtøsten-utsending viser. 25. juni skulle Israels statsminister Benjamin Netanyahu møtt Mitchell i Paris. Men USA skal ha avlyst: «Når dere har gjort leksene vi ga dere om å stanse byggingen i bosetningene, er det bare å si fra. Før det er det ingen vits i å sende Mitchell til Paris for å møte dere,» skal USAs beskjed ha vært. Det er positive toner. Når tør Støre si det samme?

Samme dag gikk Obama også sterkt ut mot regimet i Iran. Han kalte drapet på 27 år gamle Neda, som skjedde da hun gikk ut av bilen lørdag, «hjerteskjærende» og «opprørende». I kontrast har Støre sagt han vil «respektere» valgresultatet i Iran, selv om det er grunnleggende udemokratisk.

Italia, Frankrike og Finland ba denne uka EU finne en felles politikk for hvordan man forholder seg til skadde demokratiaktivister, som flykter til ambassadene i Teheran for ikke å bli tatt av politiet på sykehusene. Tirsdag antydet Støre til VG at han vil nekte den norske ambassaden å ta i mot de skadde:

«Jeg kan si at en ambassades funksjon er å ivareta norske interesser,» uttalte Støre.

Ikke bare er dette en sneversynt forståelse av norske interesser. Etisk sett er det også en grunnleggende problematisk uttalelse.

Det er å håpe at den rødgrønne regjeringen får vist fram en mer globalradikal utenrikspolitikk. Mens vi venter, får vi gjøre som i miljøsaken – lytte til Obama.

Fredsmarsj for Kyi!

20. juli er det 20 år siden nobelprisvinner Aung San Suu Kyi, som fylte 64 år 19. juni, første gang ble satt i husarrest av Burmas militærjunta. Året etter, i 1990, vant hun valget soleklart, noe regimet nektet å godkjenne.

På Ny Tids utgivelsesdato 26. juni, da domstolene har varslet en ny rettssak mot henne, har den folkevalgte kvinnen totalt sittet 13 år og 244 dager i husarrest. Dette er en skam for verdenssamfunnet. Det er pinlig for oss alle at et evneveikt diktatur kan håne menneskeheten og vår tids største personlighet på denne måten.

Alle metoder synes prøvd siden militæret tok makten i 1962: Økonomisk handel, delvis boikott, besøk, prat, dialog. Siden en militær løsning prinsipielt må utelukkes, synes bare én uprøvd vei tilbake: Inspirert av Mahatma Gandhis Saltmarsj av 1930 burde frivillige fra hele verden arrangere en fredsmarsj inn til regimets maktbase, hovedstaden Rangoon.

Bevæpnet med hvite flagg, og eventuelt med Obamas moralske støtte, kunne andre kjente som har kjempet Kyis sak – som Mandela, Havel, Tutu, Bondevik og Brundtland – fronte fredsaktivister fra hele verden. Tusenvis som ikke forlater Rangoon før Kyi er innsatt som Burmas rettmessige leder.

Muligens er det dette språket regimet, og i det minste burmesere flest, forstår: Styrken i den universelle kampen for fornuftens seier. Intet har større kraft enn menneskets tro på friheten.

Selvfølgelig virker alt slikt bare som en utopisk drøm. Men den er i det minste mer til å leve med enn dagens skamfulle mareritt.

Neste Ny Tid

Tradisjonen tro utgir Ny Tid færre utgaver i juli måned. Den neste utgaven av Ny Tid kommer dermed om to uker, 10. juli, mens den påfølgende utgis 24. juli. Vi ønsker alle en riktig god sommer!

---
DEL