Urimelig innstramming

Flere hundre millioner kroner regner Regjeringen med at det offentlige kan spare på å nekte personer bosatt på humanitært grunnlag i Norge å gjenforenes med sine familier, dersom disse menneskene ikke er i arbeid. En entusiastisk statssekretær i kommunaldepartementet, Kristin Ørmen Johnsen, sier til Aftenposten at «mulighetene til fremtidige besparelser er […] store». Tanken er […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Flere hundre millioner kroner regner Regjeringen med at det offentlige kan spare på å nekte personer bosatt på humanitært grunnlag i Norge å gjenforenes med sine familier, dersom disse menneskene ikke er i arbeid. En entusiastisk statssekretær i kommunaldepartementet, Kristin Ørmen Johnsen, sier til Aftenposten at «mulighetene til fremtidige besparelser er […] store». Tanken er nemlig ikke bare at man slipper ansvaret for de personene som kommer til Norge på familiegjenforening, men også at færre skal søke om asyl i kongeriket.

Det er grunn til å peke på at ordningen med opphold på humanitært grunnlag er relativt omfattende i Norge, sammenliknet med andre land, og at mange av de personene som kommer inn under ordningen ville fått politisk asyl hvis de søkte annet steds hen. Hva man har valgt å kalle oppholdet har imidlertid hatt liten praktisk betydning. Nå blir forskjellen betydelig større. Uansett er disse personene gitt opphold fordi norske myndigheter mener at de ikke kan sendes tilbake. Da bør man ikke kunne nekte dem å hente familie hit.

Vi er ikke avvisende til at man i visse sammenhenger kan stille krav, for eksempel om arbeid, til personer som ønsker å nyte godt av offentlige velferdstilbud. Forutsetningen for at dette skal være rimelig, er likevel at kravet kan oppfylles av den enkelte. Og det vet vi med sikkerhet ikke er tilfelle når det gjelder flyktninger og arbeid. Alt tyder på at den viktigste barrieren for at flyktninger og innvandrere skal delta i arbeidslivet ikke er deres egen vilje, men arbeidsgivernes motvilje. Dermed er det ganske begrenset hva den enkelte flyktning kan gjøre for å oppfylle de nye kravene til familiegjenforening.

Mest forstemmende er det likevel at Regjeringens representanter så høylydt jubler over de kommende besparelsene – penger som tydeligvis kan komme godt med når gavepakkene til Frp skal salderes i statsbudsjettforliket. Da avslører Bondevik-regjeringen til fulle at motivet ikke er integrering, men kort og godt å ta fra utsatte grupper for å gi til dem som har mest fra før. Og å legge seg flat for Carl I. Hagen. Det demonstrerer kanskje mer enn noe annet hvem som styrer Regjeringen Bondeviks politikk.

---
DEL

Legg igjen et svar