Urban fattigdom overses

Norsk utenriks- og utviklingspolitikk neglisjerer byenes muligheter og begrensninger. Men slaget om bærekraftig utvikling står faktisk i byer.

erikberg
Erik Berg arbeidet i Utenriksdepartementet/NORAD fra 1978 til 2013. Nå leder han Habitat Norge.

 

I 2014 utkonkurrerte 100 urbane regioner egne stater med hensyn til vekst, inntekt og sysselsetting. I dag skjer 90 prosent av alle investeringer, telefonsamtaler og nettrafikk i byer. I fremtiden, mener mange, blir det byene og ikke nasjonalstatene som vil avgjøre utviklingen og stabiliteten lokalt, nasjonalt og globalt. Aspekter som befolkningstetthet og næringsvirksomhet kan bli kimer til større sosial likhet, økt økonomisk bærekraft og grønn vekst. I et slikt perspektiv vokser ikke byene fort nok, ifølge forskere i Pengefondet (IMF). Men mange byer vokser ikke i det hele tatt.

Dette er utfordringene FNs tredje konferanse om bosetting og bærekraftig byutvikling drøfter i Quito på Ecuador i midten av oktober. Den norske delegasjonen ledes av statssekretærer fra Utenriks- og Kommunaldepartementet. Når statens makt reduseres og vi ifølge forskere som Henrik Thune og Leiv Lunde globalt beveger oss mot et «statsløst» samfunn, må vi spørre: Baseres utviklingen av norsk utenrikspolitikk seg på et utdatert verdensbilde? Også fordi vanlige mennesker som følge av de siste tiårenes globaliserings- og demokratiseringsprosesser primært vender seg til lokale myndigheter og ikke til staten for råd og hjelp – ofte gjennom lokale bevegelser og organisasjoner med nasjonale og internasjonale forgreninger, som tiltar seg makt nedenfra. Byenes vekst i befolkning og makt tvinger frem nye styresettmekanismer der samspillet mellom privat sektor og sivilt samfunn styrkes, og lokal «underkastelse» til nasjonale myndigheter svekkes.

Neglisjert. De siste 50 årene er antall nasjonalstater fordoblet til 193. Samtidig har antallet byer med over 100 000 innbyggere økt ti ganger – til over 4000. Når verdens befolkning i økende grad er bosatt i byer i det globale sør – 90 prosent av dette hundreårets befolkningsvekst skjer her – får det konsekvenser for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Byer blir i større grad egne sosiale, økonomiske og politiske aktører som påvirker, men også er avhengige av regionale og globale omland. Følgelig må utviklingspolitikere og -aktører velge tilnærminger som integrerer urbane perspektiver i arbeidet sitt. Kunnskap om urbaniseringens funksjoner blir premiss for å gjøre de riktige tingene riktig.

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk er byenes muligheter og begrensninger totalt neglisjert. Stortingets utenrikskomité har aldri drøftet implikasjonene av den globale megatrenden urbaniseringen er. Det er perspektivløst også fordi utfordringene verdens byer – inkludert de norske – står overfor, er rimelig identiske. I et foredrag for samfunnsplanleggingsgruppen Civitas i juni presenterte utenriksminister Børge Brende Regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer. Urbane utfordringer er helt utelatt. Dette altså i en kontekst der FN i fjor vedtok 17 bærekraftmål (SDG) med et eget for byer. Hva vektlegger så Brende?

Handel for utvikling. «Vi skal ikke sende passiv bistand – vi skal levere aktive investeringer,» sier Brende. Spørsmålet blir, gitt den globale konkurransen: Hvor da? Før 2050 vil byenes befolkning i Afrika, Asia og Latin-Amerika øke fra to til fem milliarder. I Afrika alene tredobles antall innbyggere. Utfordringen blir å bygge nye og oppgradere gamle samfunn med boliger, vann, sanitet, elektrisitet, skoler, helsestasjoner, veier og jernbane. Investeringsbehovet blir enormt særlig i mellomstore byer; 60 prosent av bygningsmassen som vil være nødvendig i 2030, er ennå ikke oppført. Samtidig bidrar den voksende middelklassens forbruk til økte miljøproblemer og behov for ny kunnskap og teknologi – som Norge har.

Økonomiske interesser tar større roller i byplanlegging og -utvikling. Fattigdommen vokser eksponensielt. Det betyr behov for nye mekanismer som kan generere inntekter og tilrettelegge for mer direkte samarbeid med utenlandske givere og investorer. Norge trenger et urbant diplomati som kan fremme norsk eksport i videste forstand til byer og de økonomiske aktørene her. Men de nylige stortingsmeldingene om handel og næringsutvikling i sør ser ikke disse mulighetene. Også norske kommuner og ordførere kan gjennom sine bilaterale og multilaterale nettverk bidra til slikt fremming.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here