Urban fattigdom overses


Norsk utenriks- og utviklingspolitikk neglisjerer byenes muligheter og begrensninger. Men slaget om bærekraftig utvikling står faktisk i byer.

Erik Berg arbeidet i Utenriksdepartementet/NORAD fra 1978 til 2013. Nå leder han Habitat Norge.
Email: erikberg@gmail.com
Publisert: 2016-11-17

 

I 2014 utkonkurrerte 100 urbane regioner egne stater med hensyn til vekst, inntekt og sysselsetting. I dag skjer 90 prosent av alle investeringer, telefonsamtaler og nettrafikk i byer. I fremtiden, mener mange, blir det byene og ikke nasjonalstatene som vil avgjøre utviklingen og stabiliteten lokalt, nasjonalt og globalt. Aspekter som befolkningstetthet og næringsvirksomhet kan bli kimer til større sosial likhet, økt økonomisk bærekraft og grønn vekst. I et slikt perspektiv vokser ikke byene fort nok, ifølge forskere i Pengefondet (IMF). Men mange byer vokser ikke i det hele tatt.

Dette er utfordringene FNs tredje konferanse om bosetting og bærekraftig byutvikling drøfter i Quito på Ecuador i midten av oktober. Den norske delegasjonen ledes av statssekretærer fra Utenriks- og Kommunaldepartementet. Når statens makt reduseres og vi ifølge forskere som Henrik Thune og Leiv Lunde globalt beveger oss mot et «statsløst» samfunn, må vi spørre: Baseres utviklingen av norsk utenrikspolitikk seg på et utdatert verdensbilde? Også fordi vanlige mennesker som følge av de siste tiårenes globaliserings- og demokratiseringsprosesser primært vender seg til lokale myndigheter og ikke til staten for råd og hjelp – ofte gjennom lokale bevegelser og organisasjoner med nasjonale og internasjonale forgreninger, som tiltar seg makt nedenfra. Byenes vekst i befolkning og makt tvinger frem nye styresettmekanismer der samspillet mellom privat sektor og sivilt samfunn styrkes, og lokal «underkastelse» til nasjonale myndigheter svekkes.

Neglisjert. De siste 50 årene er antall nasjonalstater fordoblet til 193. Samtidig har antallet byer med over 100 000 innbyggere økt ti ganger – til over 4000. Når verdens befolkning i økende grad er bosatt i byer i det globale sør – 90 prosent av dette hundreårets befolkningsvekst skjer her – får det konsekvenser for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Byer blir i større grad egne sosiale, økonomiske og politiske aktører som påvirker, men også er avhengige av regionale og globale omland. Følgelig må utviklingspolitikere og -aktører velge tilnærminger som integrerer urbane perspektiver i arbeidet sitt. Kunnskap om urbaniseringens funksjoner blir premiss for å gjøre de riktige tingene riktig.

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk er byenes muligheter og begrensninger totalt neglisjert. Stortingets utenrikskomité har aldri drøftet implikasjonene av den globale …

Abonnement kr 195/kvartal


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)