I store byer over hele verden har befolkningsveksten ført til økt urban tetthet. Det kan være til stor fordel for innbyggerne, da tjenester og fasiliteter blir mer konsentrerte og byer blir mer funksjonelle. Det gir folk bedre tilgang. Derfor blir offentlig tilgjengelige rom og infra-struktur, som alle kan dele, avgjørende fordi folk i store byer bor tettere enn noen gang. Selv om flere delte rom og tjenester har stort potensial i forhold til å virkeliggjøre bærekraftmålene, er det viktig å merke seg at til tross for dette fortsetter byrom å fungere ekskluderende.
Den delingsøkonomiske bevegelsen har de siste tiårene i betydelig grad påvirket byenes utvikling. Den har derfor fått navnet ‘den urbane delingsøkonomien’, som understreker dens relevans for urbane miljøer. Det kollektive forbruket av varer og tjenester som delingsøkonomien innebærer, har potensial til å bidra til sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Den kan styrke sammenhengen mellom ulike samfunn. Men bekymringer er utbredt. Den delingsøkonomiske bevegelsen har også blitt anklaget for å mangle et sosialt perspektiv og forverre samfunnsmessige ulikheter når den uten videre introduseres i urbane miljøer.
‘Smart by’-tilnærminger tilbyr på den andre siden mange gode svar på daglige behov. Men også de mangler ofte et inkluderende perspektiv. Kanskje særlig i forhold til brukere som ikke er dyktige med digitale løsninger. Betydningen av å arbeide for økt inkludering blir derfor grunnleggende i kampen mot sosiale ulikheter.
Mobilitetspunkter og delingspraksis
I møtet med virkeligheten og med tanke på den enorme veksten i den delingsøkonomiske bevegelsen som urbant fenomen, blir det viktig å forstå i hvilken grad offentlig tilgjengelige delte rom og mobilitet rundt dem, er integrert i mobilitetspunkter både i det globale sør og det globale nord.
Mobilitetspunkter fungerer som sentrale knutepunkter og tiltrekker seg ulike brukere. De tilbyr gode muligheter for å undersøke samspillet mellom overordnet formål og reell bruk av delte rom. Videre innebærer studiet av eksempler fra Det globale sør en interessant mulighet til å studere delingspraksiser der løsninger ofte oppstår som en ‘nødvendighet’. Og folk utvikler følgelig sine egne kreative dynamikker basert på samarbeid. Fra det globale nord fungerer eksempler med mange digitale og teknologiske løsninger derimot ofte som en inspirasjon for land i Det globale sør.
‘Sosial praksis’-teori tilbyr et verdifullt perspektiv. Den erkjenner eksistensen av faktorer som resulterer i menneskelig praksis og inkluderer materielle ressurser, ferdigheter og tankesett. Videre vektlegger den viktigheten av fysiske miljøer og innebærer en kollektiv tilnærming, i motsetning til individfokuserte teorier som for eksempel adferds-planlegging.
Globale sør: Santiago-regionen i Chile
Metropolen Santiago er den tettest befolkede regionen i Chile og huser 40 prosent av landets befolkning (ca. 5,2 millioner mennesker). På grunn av byens utbredelse er det gjort betydelige investeringer i transportsektoren, inkludert moderne metrolinjer. Nylig har en framstått med den største flåten av elektriske busser i Latin-Amerika. På Gini-indeksen registrerer imidlertid Chile høye nivåer av ulikhet. Figur 2 viser fordelingen av ulikhet i byen Santiago, der høyinntektsgrupper er representert i den nordøstlige delen av Santiago, middelsinntektsgrupper i gult, og lavinntektsgrupper i rødt.
Metrolinje 3 og delingspraksis
For å analysere fenomenet delingspraksis basert på brukernes perspektiv, ble det valgt ut områder rundt den nybygde metrolinje 3. Den ble i hovedsak ferdigstilt i 2019. Forutsetningen var at den skulle konseptualiseres med et moderne syn på offentlige rom og intermodalitet. Med tanke på de høye nivåene av ulikhet og samfunnsmessig kompleksitet i regionen, ble fire områder valgt ut basert på to kriterier: sosioøkonomisk nivå og mangfold av brukere. På østsiden er det områder med høy inntekt, mens på nordvestsiden er det områder med lav inntekt. I tillegg har to av disse en høy grad av midlertidig befolkning, mens de to andre har en mer permanent, lokal karakter.
Resultatene viser at på regionnivå gjenspeiler den geografiske fordelingen av ulikhet seg i delingspraksiser hvilket bekrefter de store ulikhetene i byen. Innovativ infrastruktur og andre tjenester som fremmer mobilitet er sterkt konsentrert i østlige og sentrale områder. Videre mangler planleggingsmyndighetene for øyeblikket en metodikk for å utforme offentlige rom rundt metrostasjoner. Det bidrar til høyere nivåer av improvisasjon som igjen fører til større ulikhet.
Fotgjengere og syklister blir gatebildets hovedpersoner.
På kommunenivå er en interessert i å fremme delingspraksiser, spesielt økt mobilitet. Men de erkjenner hindringer når det gjelder infrastruktur, finansiering og regulering. Og ender til syvende og sist med ikke å se dette som en prioritet.
En verdifull praksis som er innarbeidet i samfunnet er bruken av felles drosjer. Det er et populært valg for kvinner da de tilbyr et trygt alternativ særlig for den siste delen av reisen.
På nabolagsnivå var delingspraksis rundt mobilitetspunkter sjeldne. Og utformingen av offentlige rom rundt metro-stasjonene bidro ikke til å fremme slikt. Det skapte det som kan kalles ‘pretensiøse’ eller ‘døde’ rom. De mangler nødvendige tiltak for å aktivere et pulserende offentlig liv. Gjerder bidro i de fleste tilfeller til isolasjon. Til tross for gjeldende forbud var gateselgere til stede i alle de mobilitetspunktene jeg analyserte. Det skapte livlige forhold i disse offentlige rommene.
Det globale nord: Oslo-regionen
Oslos storbyområde er befolkningsmessig også det tetteste i landet og huser 25 prosent av Norges befolkning (ca. 700 000 innbyggere). Regionens utvikling reflekterer en sterk bærekraftstrategi. Den er for eksempel godt utviklet i Nasjonal transportplan. Selv om ulikhetsnivåene er mye lavere i Norge, viste en studie fra 2017 (Norlén) at noen kommuner har høye nivåer. I Oslo-regionen inngår Oslo, Bærum og Drammen blant disse.
Studieområdet som ble analysert i den norske konteksten, er Drammen, spesifikt Strømsø. Det er det viktigste mobilitetspunktet i en kommune som har høy grad av pendling og en togstasjon med hyppige avganger til Oslo.
Den kompakte byutviklingsmodellen oppmuntrer sterkt til flere, ulike delings-
praksiser på regionnivå. Intervjuer avdekker at lokale myndigheter stoler på offentlig–private partnerskap. Det bidrar til at flere utviklingsmål kan oppnås. Et eksempel på slike partnerskap på kommunenivå er Strømsøs mulighetsstudie. Den tar i bruk områdets særlige egenskaper ved å introdusere tettere boligbygging. Og vil endre landskapet, slik at fotgjengere og syklister blir hovedpersoner i gatebildet. Imidlertid innebærer planen høy risiko for gentrifisering, og truer med å forvise innvandrersamfunnene på den østlige siden av Strømsø.
I tillegg har kommunene utfordringer med å regulere elektriske sparkesykler. Selv om det er relevant å merke seg at Oslo kommune innførte noen regler for et par år siden som har bidratt til å bedre forholdene. På nabolagsnivå fant jeg at delingspraksiser var mer integrert. De fleste av de spurte erklærte at de engasjerte seg i delingspraksis når det gjaldt mobilitet og boligrom. På Strømsø uttrykte mange ønsket om flere fellesskapsrom i Globusgåren og i nabolaget.
Å tenke nytt om urban deling
Delingsøkonomi basert på mobilitets-tjenester er et revolusjonerende virkemiddel som kan gi store fordeler for innbyggere og myndigheter. Det kan særlig bidra til mer bærekraftige forbruksmønstre. For å fremme sosial rettferdighet bør nasjonale politikere oppmuntre lokale myndigheter til å ta tak i manglende inkludering, samarbeid og rettferdig delingspraksis. Bærekraftige finansieringsmekanismer, innovative modeller og offentlig-private partnerskap kan hjelpe til med å overvinne økonomiske begrensninger. Løpende overvåking og evaluering av delingsinitiativer er avgjørende for å måle effektivitet og identifisere områder for forbedring.
I studiene kom det klart frem at urban design i betydelig grad påvirker menneskelig praksis. Mens nylige initiativer har kombinert urban design med bærekraftige delte rom på flere vis, eksisterer det en risiko for økt ulikhet hvis behovene til sårbare grupper ikke blir tatt hensyn til. Dette kom tydelig til syne i eksempler fra det globale nord og sør.
Deling av rom betyr ikke nødvendigvis mer omsorg på bynivå. Urbane delingspraksiser må være målrettet og gi mening slik at de, til tross for ulike, individuelle motiver, bidrar til bærekraftige tiltak, kollektivbaserte systemer og lokale fellesskap.
