Upretensiøs selvransakelse

Olaug Nilssen bygger varemerket Olaug Nilssen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Olaug Nilssen ble etter to bøker plukket ut av Morgenbladet som en av de ti beste forfatterne under 35 år. Man kan jo mene hva man vil om en slik liste, men hvis man – som undertegnede – fortsetter å referere til dette hver gang man snakker om en av de ti betyr vel det at man indirekte anerkjenner det å lage en slik liste? Selv om man egentlig mener en slik liste er tåpelig og virker som en tabloid, personfokusert triks, som i tillegg er med på å, nok en gang, opphøye det såkalt unge? Mens gjennomsnittlig debutalder for norske forfattere fortsatt er i midten av trettiåra, slik at de risikerer å være for gammel allerede i det de debuterer. Men bare for gammel for å komme på en slik liste, som mange av oss synes er en tåpelig idé, som vi likevel diskuterer iherdig.

Nå har jo Olaug Nilssen litt å gå på i og med at hun debuterte allerede som 20 åring. Det vil si at hun kan være ung forfatter i femten år. Dette med alder nevner jeg fordi en av de fire delene i essaysamlinga heter «Ung og overmodig» og et av kapitlene heter «Om å debutere ung».

Markant stemme

Olaug Nilssen har etterhvert blitt en markant stemme i den lille norske litterære offentligheten. Hun skriver bokanmeldelser i Morgenbladet, hun har skrevet artikler, essays og annet i både Vinduet, Vagant og Syn og Segn. Og hun har en egen blogg med navnet «Et eige rom med utsikt» Det er stort sett fra disse foraene hun har hentet essayene som nå er samlet i bokform. Olaug Nilssen har etter sine to skjønnlitterære bøker fått lov til å gi ut en essaybok som riktig nok består av en slags essays, men også av en tegneserie: «Vår heltinne gjer noko», en undersøkelse: «Kva for litteratur er mest populær?», og en test: «Er duein ekte nynorsking?». Boka består altså av litt av hvert. Og dette «litt av hvert» er av ulik kvalitet.

Og når jeg sier får lov til er det med vilje, for mange forfattere har skrevet essay både her og der som man kunne samlet og gitt ut mellom to permer for slik å markere seg som en forfatter som mener noe, og i det hele tatt tjene både i status, oppmerksomhet, honorar og så videre. Men forlagene lar ikke en hvilken som helst forfatter samle sine skriverier fra likt og ulikt og gi dette plass mellom to permer. Du må nok være en markant forfatter for å få lov til å gi ut ei bok som dette. Trude Marstein – som også var med på listen over de ti beste forfatterne under 35 år – kom med ei tilsvarende bok i høst, en essaysamling, som i all hovedsak bestod av essay som allerede hadde stått på trykk andre steder.

Upretensiøs tone

Hva er bra og hva er mindre bra i Olaug Nilssens bok? Jeg synes for eksempel ikke tegneserien er noe særlig, verken tegningene eller teksten. Men jeg innser at den er med på å dempe det som kan gå i retning selvhøytidelig og pretensiøst, og slik senke terskelen og invitere leseren inn. Jeg ser det, og kanskje er det akkurat slik den fungerer. Til gjengjeld leser jeg både undersøkelsen og testen med stor glede. Jeg synes det er morsomt å lese «Kva er det eigentleg som er gale med hovudstaden?» I det hele tatt er det mye som er morsomt i Hybrideleg sjølvgransking. Og det redder Olaug Nilssen. Eller det som redder henne er tonen. Den ikke-pretensiøse humoristiske tonen gjør at man tilgir henne det meste. Eller kanskje man liker Olaug Nilssen.

Jeg liker iallfall Olaug Nilssen. Jeg liker anmeldelsene hennes i Morgenbladet. Jeg liker stortsett det hun sier når hun sier noe offentlig. Jeg synes Olaug Nilssen virker som et oppegående og intelligent individ. I tillegg er hun morsom og ikke selvhøytidelig. Jeg liker Olaug Nilssen så godt at jeg får lyst til å skrive nynorsk. Jeg liker Olaug Nilssen så godt at jeg får lyst til å skrive bokanmeldelser som henne. I alle fall får jeg lyst til å anmelde Olaug Nilssen i Olaug Nilssens ånd. For den unge Førde-jenta på 27 år har allerede klart å lage seg et stempel, eller et merke, en slags Olaug-Nilssensk varemerke. Og det er jo både trendy og riktig. Samtidig som hun, som nettopp ung nynorskskrivende kvinne fra bygda bosatt i Bergen, kan være noe annet enn en mannlig bokmålsforfatter i Oslo. Dem finnes det forøvrig mange flere av. De er oftere mer opptatt av å være trendy, med varierende hell. Olaug Nilssen kan bygge seg et varemerke som noe annet, og blir således et friskt pust, noe forfriskende annet. Det at jeg trekker fram tonen og stilen i boka må ikke forstås dit hen at den er blottet for innhold. Olaug Nilssen mener noe i alle essayene. Her er mange sterke meninger, for å bruke en viss tabloidavis sitt uttrykk.

Karrierebygging

Å samle sammen det man har skrevet som allerede har stått på trykk for å gi det ut i bokform, virker som en latmannsjobb. Men det er også smart karrierebygging. Essays har en slags høystatus i litterære kretser. En ting er å skrive skjønnlitteratur, men er du i tillegg en forfatter som kan si noe intelligent om annen litteratur, ja, da er du virkelig noe til forfatter. Men skal jeg være irritert på at Olaug Nilssen er smart? Nei, det skal jeg ikke. Jeg liker Olaug Nilssen. Jeg synes det er bra at Olaug Nilssen er smart. At ikke bare de unge fremadstormende menn – som man ser overalt, om man bare begynner å telle, får gi ut slike bøker.

Dessuten er dette er helt i tråd med hva Olaug Nilssen skriver om, en av de fire delene i boka heter nemlig: «Kvinnemål og sidesak», og da skjønner vel de fleste hva det handler om. Olaug Nilssen problematiserer den marginaliserte posisjonen hun har som nynorskbrukende kvinne i det morsomme «Personleg nynorskbrukande kvinne».

Dersom en vrang leser tror at jeg bedømmer Olaug Nilssen mildere fordi hun er kvinne tar hun selvsagt feil. Poenget mitt er det motsatte. Man lar (unge) gutter slippe billig fra det når de gir ut bøker som dette, og essaysjangereren er i stor grad en mannesjanger (guttesjanger?). Så hvorfor skal jeg ta Olaug Nilssen? Jeg liker Olaug Nilssen. Jeg synes hun skriver godt. Jeg synes hun skriver morsomt. Jeg er stortsett enig med henne. Hva mer kan man kreve av en essaysamling? Joda, man kan sikker kreve en god del mer. Men jeg godtar denne boka. Jeg tenker ok, det er greit. Og så gjør hun den kanskje mest pretensiøse sjangeren av alle sjangre, nemlig essay-sjangeren, litt mindre pretensiøs. Eller ganske mye mindre pretensiøs. Og det er godt gjort.

---
DEL

Legg igjen et svar