Upresist om den skandinaviske ensomheten

Blir vi virkelige lykkelige av vår individualistiske livsstil?

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

The Swedish Theory of Love
Regi og manus: Erik Gandini

En mann er alene i sin leilighet. Han har ligget død i tre uker – og folk vet kun om hans bortgang fordi det har begynt å lukte vondt i oppgangen der han bor. Når de svenske myndighetene undersøker saken nærmere, finner de ut at han ikke har noen nære slektninger eller venner. Høyst sannsynlig har han levd i år etter år helt alene foran tv-en eller datamaskinen, ensom og alene. Han har en datter, finner de riktignok ut etter hvert, men hun er umulig å få tak i. Hans eiendeler dumpes dermed på søppelplassen, mens pengene hans havner i den svenske statskassa. Han hadde nemlig, skal det vise seg, en god slump penger i banken. Men det hjelper ikke så mye når han ikke har noen å dele pengene med.

«För vad spelar det för roll om jag har en miljon på banken om jag inte är glad ändå,» sier en av sosialarbeiderne som lette gjennom den døde mannens leilighet etter tegn på sosialt liv og slektninger.

Den nye selvstendigheten. Erik Gandinis film The Swedish Theory of Love tar for seg de skandinaviske landenes individualisme. Han sporer den tilbake til 1972, da pamfletten Familjen i framtiden – en socialistisk familjepolitik slo fast at voksnes relasjoner til hverandre skal baseres på frivillighet og selvstendighet.

«Varje människa ska behandlas som en självständig individ och inte som ett bihang till en försörjare,» sa Olof Palme, en av pådriverne bak den nye familiepolitikken. Mens man i mer tradisjonelle samfunn fødes inn i familien eller andre sosiale arrangementer hvor vi er avhengig av andre for å overleve, har det de siste 40 årene blitt et stadig større fokus på at hver og en av oss skal være selvforsynte.

Feilslått politikk? Bor du også alene? Det er det mange som gjør – spesielt i Norge og Sverige, hvor nesten halvparten av befolkningen har en solo-husholdning. Spørsmålet som raskt melder seg, er om det å være alene er uttrykk for frihet eller selvstendighet – eller ikke. The Swedish Theory of Love skisserer den nordeuropeiske familiepolitikken de siste 40 årene og hvordan ideologien om selvstendighet utviklet seg på 1970-tallet som en motpol til det som ble oppfattet som utdaterte og tradisjonalistiske livsformer.

«Flere enn hver femte av oss føler seg ensomme. Hele 70 000 nordmenn har ingen nære fortrolige eller venner de kan vende seg til når de trenger noen å snakke med,» kan vi lese på helsenorge.no. Både i Sverige og Norge er mengden single og ensomme økende. Mengden borgere som ikke har noen å snakke med, blir stadig større. Det har dessuten kommet til nye grupper, nemlig unge innvandrere, som hverken behersker språk eller har noe sosialt nettverk. Det er særlig unge menn som havner i denne kategorien.

At de konservative kjønnsrollemønstrene i Etiopia ikke engang nevnes, bidrar rett og slett til en fordreining av sannheten.

Rosemaling. Trygghet kan være ulykke, sier en av de unge som intervjues i filmen. Han sitter sammen med en gjeng unge hippie-aktige individer som er samlet i en meditasjonssirkel i den svenske skogen. Når vi støttes av staten, når vi ikke trenger ta kontakt med hverandre for å få hjelp, ja, da vil vi kanskje heller ikke komme i forbindelse med hverandre, foreslår en av de andre. Jovisst, dette er rimelige vendinger som kan føre til noen riper i lakken for den overdrevne vurderingen av de skandinaviske landene som et eldorado for menneskelig lykke og velvære.

Friksjonen blir ekstra påtagelig når vi i neste scene beveger oss mot Afrika. «La oss forlate perfeksjonen for et øyeblikk, la oss bevege oss mot fremskrittet, til Sveriges rake motsetninger på kartet av verdier.» I Etiopia, nærmere bestemt det rurale Wollegga har den svenske legen doktor Erichsen slått seg ned. «Her er folk aldri alene,» sier han. «Her tar de vare på hverandre.»

Moderne og tradisjonelle verdier. Tradisjonelle verdier, hvor familien og fellesskap står i sentrum, har blitt nedvurdert gjennom den individualistiske ideologien, som doktor Erichsen påpeker. Men tilslutter ikke regissør Erik Gandini seg litt for lett til dette synspunktet? Det er ingen tvil om at vi kan lære noe avgjørende om å ta vare på hverandre ved å se på eksempelvis Etiopia, men det betyr jo ikke at vi skal vende tilbake til kjernefamilien slik den var før det (av Gandini) demoniserte familiepolitiske dokumentet. Det er også dette som er problemet med filmen – for selv om vi har problemer her i nord, blir eksemplet Etiopia som som forbilde ikke bare enkelt, men idealiserende og naivt. At de konservative kjønnsrollemønstrene i Etiopia ikke engang nevnes, for ikke å glemme kjønnslemlestelse, bidrar rett og slett til en fordreining av sannheten.

Uklarheter. Det er mye ensomhet i Skandinavia. Men betyr det at det er forferdelig å bo her? Nei, det betyr at visse forestillinger om hvordan vi skal bo sammen er feilslått, og ikke har tilstrekkelig rom for empati og solidaritet. Det kommer jo særlig til uttrykk gjennom den nåværende flyktningsituasjonen.

The Swedish Theory of Love er en vellaget dokumentarfilm som setter fingeren på et ømt punkt i det nordiske selvbildet, og som det er god grunn til å tenke mer over. Men filmen gir ingen løsninger, bare idealiserende og forenklende modeller. Gandini er inne på noe viktig når den polske sosiologen Zygmunt Baumann kommer inn mot slutten av filmen. «Lykke er ikke velvære,» sier han. «Det handler om å mestre utfordringer. Dette forsvinner når velferden øker.» Han skulle kommet tidligere, helst helt i begynnelsen av filmen, for her begynner det å skje interessante ting. Som helhet blir filmen rett og slett litt naiv, noe som er synd – for det er avgjørende spørsmål Gandini tar opp. For i enden av uavhengighet er det ikke bare ensomhet som venter, som Baumann påpeker, men ulykke og kjedsomhet hinsides det du kan forestille deg.

Filmen har Norgespremiere 19. august.

 

---
DEL