Upresis kapitalismekritikk

Det er vel og bra med engasjement og temperament, men i sin siste bok nærmer Tariq Ali seg tunnelsynet.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Tariq Ali. The Extreme Centre: A Warning. Verso Books, 2015

Enhver tid trenger intellektuelle som grubler seg dypere enn konsensus, men på hvilken måte det gjøres, er langt fra åpenbart. Dissensposisjonen er i dag ofte en klisjé, antakeligvis fordi slikt «motsnakkeri» knapt nok eksisterer. Dissens er som regel en mote, eller en jålete positur, og kun i mindre grad en måte å tenke, handle og skrive på som tar sikte på å artikulere den upopulære eller undertrykte sannheten.
Noe av det viktige i en slik posisjon, når den faktisk realiseres, er dens evne til å knytte sammen et fellesskap som utfordrer de eksisterende horisonter, helt konkret. Slik betegner «dissens» også et talent for å kombinere fortellinger på en måte som avslører ideologi. Edward Said – en forbilledlig dissensmaker – skriver i Culture and Imperialism: «Nations themselves are narrations. The power to narrate, or to block other narratives from forming and emerging, is very important to culture and imperialism, and constitutes one of the main connections between them». Deretter viser han hvordan politikk – og da særlig koloniale ideologier – nedfeller seg i skjønnlitteratur. Men også hvordan litteraturen kan brukes andre veien, som redskap til å fortelle historier som potensielt kan rokke ved de politiske «mesternarrativene».

Tariq Ali
Tariq Ali

Utenfor akademia. Saids begrep om intellektuelle, som han i sin tur har fra blant annet Antonio Gramsci, dreier seg om å aktivere en større offentlighet utenfor akademia: Det handler om å kunne tenke på vegne av sivilsamfunnet og den vanlige borger for å forbedre verden. Tariq Ali, som er sterkt påvirket av Said, har et liknende begrep om intellektuelles rolle. I flere bøker har han, som Said, avdekket hvordan andre fortellinger og agendaer skjuler seg under en tiltalende overflate og antydet hvordan de kan hentes frem og iverksettes.
I Clash of Fundamentalisms (2002) beskriver han islamistisk terror fra en annen vinkel enn den vi ble vant til i tiden etter 9/11: Fundamentalismen kommer ikke bare fra dem som angrep Twin Towers, hevder han, men fra USAs egen utenrikspolitikk. I The Obama Syndrome: Surrender at Home, War Abroad (2010) undersøkte han hvordan fremstillingen av Obama som humanismens fanebærer faktisk kamuflerte en utenrikspolitikk som i liten grad forbedret Bush-årenes ødeleggelser. «Obama has acted as just another steward of the American Empire, pursuing the same aims as his predecessors, with the same means but with a more emollient rhetoric,» skriver han syrlig.

Rike og fattige. I sin siste bok The Extreme Centre er det europeisk politikk som er i fokus. Med utgangspunkt i England diskuterer han hvordan nyliberalismens markedsfundamentalisme har slått så sterke røtter i kontinentets politiske partier at vi knapt kan tenke oss noen annen virkelighet. Det er dette som er Alis «ekstreme sentrum». Denne analysen, ikke helt ulik den Francis Fukuyama insisterte på i The End of History and the Last Man (1992), fremhever hvordan det eksisterende politiske hegemoni favoriserer de rike, og gjør de fattige fattigere. Ali er ikke så alene om sine synspunkter som han noen ganger gir uttrykk for. Thomas Pikettys bestselger Kapitalen i det 21. århundre (2014), for eksempel, diskuterer mange av de samme problemstillingene. En norsk variant av kritikken finner man i Bent Sofus Tranøys fine Markedets makt over sinnene fra 2006.

Når Ali siterer Lenin som sannhetsvitne, er det grunn til å styrke skepsisen ytterligere.

Alis utgangspunkt er case-studies fra hans hjemland – og her får politikerne gjennomgå. Den sosialdemokratiske tradisjonen Labour befant seg i, hevder Ali, forvitret gradvis etter thatcherismens fremvekst på begynnelsen av 1980-tallet. Enda verre ble det etter den kalde krigens slutt, da New Labour, med Tony Blair i spissen, så dagens lys. Bedre er det ikke i andre europeiske land, eller i USA, for den saks skyld. «Blair, Cameron, Obama, Renzi, Valls and so on share an authoritarianism that places capital above the needs of the citizens and uphold a corporate power rubber-stamped by elected parliaments,» skriver han.

Venstreradikale svermerier. Alis poenger er gode og på sin plass. Vi ser jo også det samme her i Norge, hvor den sittende regjeringen er mer opptatt av å honorere de rike enn å hjelpe de mest utsatte og fattige, foruten å privatisere tjenester som tidligere har vært beskyttet av staten i sosialdemokratisk ånd. Mange vil sikkert også holde med Ali i at det ikke finnes noen reell politisk opposisjon som vedlikeholder tankegods som går utover det nyliberalistiske dogmet. Ali selv er opptatt av sør-amerikanske ledere som Hugo Chávez, eller, for å gå enda lengre tilbake i tid, Simón Bolívar. Likevel viser forfatteren her en nokså svermerisk holdning, som fører til manglende presisjon og evne til å kritisere venstresidens egen totalitære historie. Når Ali siterer Lenin som sannhetsvitne, er det grunn til å styrke skepsisen ytterligere. Det var jo ikke bare Stalin som sto for massemord – Lenin hadde også blod på sine hender.
Det er lettere å følge Ali når han snakker om de søreuropeiske venstreradikale partiene som har vokst frem etter finanskrisen – Podemos i Spania, og høyaktuelle Syriza i Hellas. I partier som disse ser forfatteren et potensial for en annen modell enn den nyliberalistiske, hvor folket, og ikke de rikeste, står i sentrum. Her er Ali på tryggere grunn. Hans kritikk av EU og NATO er også interessant, ikke minst når han diskuterer disses dypt antidemokratiske elementer. Tyskerne har ledelsen i EU, sier Ali: Dette er et stort problem i seg selv, men i et videre historisk perspektiv, blir problemet enda større. Går vi tilbake til andre verdenskrig, stjal nemlig de tyske nazistene den samlede greske gullreserven, som i dag er verdt milliarder av euro. Kunne tyskerne bare gi tilbake dette gullet, sier Ali, hadde den greske gjelden blitt slettet. Dette er friske fraspark. Tar du opp tråden, Merkel?

Upresis. Joda, Ali er en forfriskende tenker, men mye av argumentasjonen hans har vi hørt før – og retorikken i boka er til tider sleivete og upresis. Tenkere som – til forskjell fra forfatteren – forsvarer det europeiske prosjektet, blir av Ali avfeid med et pennestrøk. «Habermas is, of course, a philosopher of the extreme centre. Negri should know better,» bedyrer han. Jaså, sier du dét? Gjelder dette da også tenkere som Jeremy Rifkin og Zygmunt Bauman, som begge har interessante ideer når det gjelder drømmen om Europa? Alis argumenter på dette punkt er ikke særlig overbevisende, siden ikke ett eneste av synspunktene til filosofene han angriper, undersøkes nærmere. Når han beskriver Europa – særlig Englands – forhold til USA, er det heller ikke mange nyanser å spore. EU og NATO er lakeier for USA – punktum finale.
Ali benytter også litt for mange billige talemåter, som, når nyanserte argumenter uteblir, grenser til det konspirasjonsteoretiske. Uttalelser som dette bidrar heller ikke til å balansere inntrykket: «It’s with Washington (not Brussels) that London has long been stuck in the dog-like coital lock sometimes described as a ’special relationship’.»
Forfatterens perspektiver er interessante, og det er mye å reflektere over i The Extreme Centre, men en større evne til å se en sak fra flere sider enn sin egen, hadde gjort boka langt mer leseverdig. Mest av alt savner jeg likevel noe som kan brukes, slik nevnte Edward Said i Culture and Imperialism – og naturligvis Orientalismen – demonstrerte hvordan ideologi kunne dekodes i sine lesninger av litteratur, og snus andre veien som et frigjøringsvåpen. Ali, derimot, blir for generell – det blir rett og slett for mye skravling.

Bevegelig realitet. Det er fint med engasjement og temperament, men når det stedvis blir så ensrettet som her, nærmer vi oss tunnelsyn. Vi trenger klokskap og aktpågivenhet – ikke løse kanoner. Om jeg skulle valgt meg en Ali-bok for høsten, ville heller ha lest den langt mer gjennomtenkte Clash of Fundamentalisms eller Obama-boka.
Men aller helst ville jeg tatt frem Edward Said igjen – for eksempel hans skarpskodde og lettleste Reith-forelesninger fra 1993, som oppsummerer høydepunktene i hans forfatterskap (Den intellektuelles ansvar, 1996). «Ja, den intellektuelles stemme er enslig,» sier Said her: «Og den vinner bare gjenklang fordi den knytter seg fritt til realiteten i bevegelse, til et folks higen, til den felles jakten på et ideal man er sammen om.»
Helt enig, Edward. Så enkelt kan det sies.


kjetilroed@gmail.com

---
DEL