Upresis kapitalismekritikk

Det er vel og bra med engasjement og temperament, men i sin siste bok nærmer Tariq Ali seg tunnelsynet.

Kjetil Røed

Tariq Ali. The Extreme Centre: A Warning. Verso Books, 2015

Enhver tid trenger intellektuelle som grubler seg dypere enn konsensus, men på hvilken måte det gjøres, er langt fra åpenbart. Dissensposisjonen er i dag ofte en klisjé, antakeligvis fordi slikt «motsnakkeri» knapt nok eksisterer. Dissens er som regel en mote, eller en jålete positur, og kun i mindre grad en måte å tenke, handle og skrive på som tar sikte på å artikulere den upopulære eller undertrykte sannheten.
Noe av det viktige i en slik posisjon, når den faktisk realiseres, er dens evne til å knytte sammen et fellesskap som utfordrer de eksisterende horisonter, helt konkret. Slik betegner «dissens» også et talent for å kombinere fortellinger på en måte som avslører ideologi. Edward Said – en forbilledlig dissensmaker – skriver i Culture and Imperialism: «Nations themselves are narrations. The power to narrate, or to block other narratives from forming and emerging, is very important to culture and imperialism, and constitutes one of the main connections between them». Deretter viser han hvordan politikk – og da særlig koloniale ideologier – nedfeller seg i skjønnlitteratur. Men også hvordan litteraturen kan brukes andre veien, som redskap til å fortelle historier som potensielt kan rokke ved de politiske «mesternarrativene».

Tariq Ali
Tariq Ali

Utenfor akademia. Saids begrep om intellektuelle, som han i sin tur har fra blant annet Antonio Gramsci, dreier seg om å aktivere en større offentlighet utenfor akademia: Det handler om å kunne tenke på vegne av sivilsamfunnet og den vanlige borger for å forbedre verden. Tariq Ali, som er sterkt påvirket av Said, har et liknende begrep om intellektuelles rolle. I flere bøker har han, som Said, avdekket hvordan andre fortellinger og agendaer skjuler seg under en tiltalende overflate og antydet hvordan de kan hentes frem og iverksettes.
I Clash of Fundamentalisms (2002) beskriver han islamistisk terror fra en annen vinkel enn den vi ble vant til i tiden etter 9/11: Fundamentalismen kommer ikke bare fra dem som angrep Twin Towers, hevder han, men fra USAs egen utenrikspolitikk. I The Obama Syndrome: Surrender at Home, War Abroad (2010) undersøkte han hvordan fremstillingen av Obama som humanismens fanebærer faktisk kamuflerte en utenrikspolitikk som i liten grad forbedret Bush-årenes ødeleggelser. «Obama has acted as just another steward of the American Empire, pursuing the same aims as his predecessors, with the same means but with a more emollient rhetoric,» skriver han syrlig.

Rike og fattige. I sin siste bok The Extreme Centre er det europeisk politikk som er i fokus. Med utgangspunkt i England diskuterer han hvordan nyliberalismens markedsfundamentalisme har slått så sterke røtter i kontinentets politiske partier at vi knapt kan tenke oss noen annen virkelighet. Det er dette som er Alis «ekstreme sentrum». Denne analysen, ikke helt ulik den Francis Fukuyama insisterte på i The End of History and the Last Man (1992), fremhever hvordan det eksisterende politiske hegemoni favoriserer de rike, og gjør de fattige fattigere. Ali er ikke så alene om sine synspunkter som han noen ganger gir uttrykk for. Thomas Pikettys bestselger Kapitalen i det 21. århundre (2014), for eksempel, diskuterer mange av de samme problemstillingene. En norsk variant av kritikken finner man i Bent Sofus Tranøys fine Markedets makt over sinnene fra 2006.

Når Ali siterer Lenin som sannhetsvitne, er det grunn til å styrke skepsisen ytterligere.

Alis utgangspunkt er case-studies fra hans hjemland – og her får politikerne gjennomgå. Den sosialdemokratiske tradisjonen Labour befant seg i, hevder Ali, forvitret gradvis etter thatcherismens fremvekst på begynnelsen av 1980-tallet. Enda verre ble det etter den kalde krigens slutt, da New Labour, med Tony Blair i spissen, så dagens lys. Bedre er det ikke i andre europeiske land, eller i USA, for den saks skyld. «Blair, Cameron, Obama, Renzi, Valls and so on share an authoritarianism that places capital above the needs of the citizens and uphold a corporate power rubber-stamped by elected parliaments,» skriver han.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here