Uovertruffen undergrunn

En av denne premiereukas største gleder er å få lov til å overse Tom Cruise som «Den siste samurai» og heller vende all oppmerksomhet mot den lille store filmen «American Splendor».

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne filmen er et typisk eksempel på at den absolutt mest spennende og innovative filmproduksjonen amerikanerne kan by på, er den som i størst grad unndrar seg de største kommersielle aktørene. «American Splendor» var faktisk ikke ment for det store lerretet overhodet. Filmen er laget for det, riktignok store, men uavhengige og kvalitetsbevisste kabelselskapet HBO av det i spillefilmsammenheng urutinerte New York-ekteparet Shari Springer Berman og Robert Pulcini, og høstet priser både under Sudance-festivalen og i Cannes.

Hva er så «American Splendor»? Vel, først og fremst en cirka tretti år gammel tegneserie, og det er ingen grunn til at du nå skal føle behovet for å gå i skammekroken fordi du aldri har hørt om den. Serien var i utgangspunktet et undergrunnsfenomen som i beste fall kan sies å ha utviklet seg til å bli et beryktet undergrunnsfenomen, og mannen som på alle måter er i fokus er den selvutleverende serieforfatteren, seriefiguren, misantropen og notoriske grinebiteren Harvey Pekar. Pekar kan på mange måter sies å ha revolusjonert tegneseriegenren da han tidlig på 70-tallet begynte å forfatte hverdagspoetiske skildringer fra sitt mistrøstige liv i Cleavland. Tidligere var denne genren stort sett forbeholdt spekulative mannelige fantasier, eller superhelthistorier for tenåringer i alle aldere. Det fantes riktignok en Gilbert Shelton (Freak Brothers) og Pekars venn og illustratør Robert Crumb, men ingen hadde tilnærmet seg et voksent publikum på en mer litterær måte før «American Splendor». Pekars univers er Clevlands gater, der han selv er den ubestridte hovedpersonen i introverte og realistiske fortellinger om sitt eget liv. Litterært sett kan han sies å befinne seg et sted mellom Charles Bukowski og James Joyce i evige portretter av artisten som bitter mann.

Selv kunne Pekar knapt tegne en rett strek, og var til en hver tid avhengig av tegnere som blant andre Crumb for å få historiene illustrert. Serien har derfor et ganske snedig metaaspekt der forfatteren og hovedpersonen er identiske, men får forskjellige former avhengig av hvem som illustrerer ham. En av filmens store bragder er hvordan den på en kreativ og svært vellykket måte tar vare på dette aspektet. Her møter vi nemlig ikke bare Pekar i skuespilleren Paul Giambattis eminente figur, men også den virkelige Harvey Pekar som forteller og til stadighet kommenterer sitt eget liv fra en slags fiksjonalisert utgave av filmens innspilling (intet mindre!). Samtidig er filmen både en fortelling om Pekars liv og det livet han selv skrev seg i serien. Regissørene har klart det kunststykket å forene spillefilm, dokumentar og tegneserie i samme film, og gjort det fabelaktig. Kanskje ikke så rart at kloke hoder har beskrevet filmen som et slags møte mellom fjorårets metaskred «Adaptation» og tegneserieadapsjonen «Ghost World». Sikkert nok vil «American Splendor» appellere til noe av det samme publikumet, men det bør ikke skremme noen fra å sette denne filmen høyest opp på prioriteringslista over filmer som sees denne vinteren.

---
DEL

Legg igjen et svar