Unødvendig og slapp kanon

Feminister klager ofte over den mannlige kanon. Her er to kvinner som bare repeterer den. Uvisst av hvilken grunn.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er blitt populært å lansere kanon-oversikter igjen; ikke minst på grunn av den koleriske bulldoseren Harold Bloom, som oppildnes og intensiverer publiseringen jo flere som dømmer hans meninger nord og ned. For øvrig har Bloom fått en hjelpende hånd i Camille Paglia, som nok har gjort Bloom spiselig for nyere radikale og marginaliserte miljøer.

Scruella Servil

Ane Farsethås og Øyvor Dalan Vik, henholdsvis litteratur- og filmkritiker i Dagens Næringsliv, vil med Essensielt gi oss et innblikk i «litteraturens og filmens klassikere», nærmere bestemt 175 verk innenfor litteratur, drama og film. Men utvalget av fiksjonslitteratur og fiksjonsfilm er oppsiktsvekkende tradisjonelt. Dalan Vik, kvinnen bak spaltistpseudonymet Scruella De Ville, påstår: «Under arbeidet med denne gjennomgangen har jeg havnet i utallige diskusjoner, både med meg selv og kolleger.» Disse diskusjonene har enten vært ørkesløse eller uvesentlige, for det finnes ikke spor av dem i Essensielt. For dette er en bok skrevet av Scruella Servil.

Jeg forstår ikke hvorfor F&V ikke har nyttet høvet til å lansere egne og underkjente favoritter. Da kunne de ha laget en mye mer interessant bok, og fått masse gratis PR ved å vifte med palimpsest-flagget («palimpsest» er skrift skjult av mannlig skrifttradisjon, noe feminister graver frem og rekonstruerer).

Jeg får komme med noen eksempler på noen savn: Romaner: Edgar Huntly, St. Leon, Trætte Mænd, Mademoiselle P. og Tod eines Kritikers. Filmer: Svenske Amorosa, de finske Brønnen og The Prodigal Son (Tuhlaajapoika), Rumble Fish, Fun, Metal Skin og Shallow Grave.

Repetisjonelt

Filmhistorien har fått 40 prosent av sidetallet til litteraturhistorien. Det virker rimelig, både med hensyn til historisk vekting og forfatternes evner. Artiklene er korte, som regel bare 20-35 setninger. Å skrive aktuelt, relevant, originalt og godt på så liten plass, er vanskelig. Farsethås kommer seg rimelig bra fra oppgaven. Vik sliter åpenbart mer, kun hjulpet av en stabel sekundærlitteratur og kort fartstid som filmkritiker.

«Essens» konnoterer hovedsakelig noe abstrakt og uforanderlig, altså nærmere langue enn parole. Og selv om F&V ikke selv forandrer noe som helst, er det åpenbart at en slik revisjon pågår hele tiden – ikke minst har feminister de senere årene kastet seg over hvert lille kremt fra Harold Bloom. Og ifølge den uhistoriske og konservative elitisten T. S. Eliot kan kanon-endring endatil skje uten at kritikere blander seg inn; han har beskrevet hvordan dette påstått ahistoriske hierarkiet objektivt korrigerer og justerer seg selv (sic) når tiden en sjelden gang er inne.

Klanen forever!

Hvilke vurderinger som ligger bak å begynne filmgjennomgangen med rasist-mastodonten Birth of a Nation vet ikke jeg, men uansett er det bare tull at D. W. Griffiths «etter sigende skal ha stilt seg helt likegyldig til Dixons bejubling av rasismen …». Griffith kjente godt til begge romanene og Dixons dramatisering av disse, så den tids- og stedstypiske neger-advarselen er ingen arbeidsulykke. Dalan Vik minner for øvrig leseren om at «begrepet rasisme ikke hadde samme innhold i 1915 som i dag».

Nei, det kan man trygt si. Her snakker vi ikke om politisk korrekt språkbruk: Lynsjinger av svarte var nærmest hverdagskost da filmen ble laget. Viks påtatt blaserte estetiske forsvar for denne filmen holder ikke mål. Det er filmhistorisk uomtvistelig at filmen er viktig når det gjelder narrasjonsteknikk; ut over det ser jeg ingen grunn til å starte hver bidige filmhistoriske gjennomgang med dette hvite teppet til Ku Klux Klan.

Slappere enn leksika

Det er lett å se hvilke tekster det er lagt arbeid i, og hvilke som er basert på bruktinformasjon og oppslagsverker. Begge forfatterne har en del meget gode artikler (romanen Don Quijote, Peer Gynt, romanen Sult, filmen Frankenstein (1931) og M, men de fleste er slappere enn hva man kan finne i leksika. Og da undres han & hun hva som er vitsen med hele verket.

Den innbundne og illustrerte boken henvender seg i norsk tradisjon til et publikum som antas å ikke vite noe som helst om litteratur- og filmhistorie. Når skal norske forlag begynne å utgi bøker som tar høyde for at nordmenn og -kvinner er blant de folkeslag «som leser mest» og «har mest utdannelse»?

Generelt er den litteraturhistoriske delen saklig og ofte treffende. Den filmhistoriske er mer ujevn, impresjonistisk og har litt for mye klisjé-sirkulering. Likevel må boken regnes å være relativt vellykket ut i fra hva jeg tror den er tenkt å være. Men, jeg lurer virkelig på hvem som skal kjøpe denne boken: Har man studert, vet man mer enn dette for lengst, er man spesielt interessert: ditto. Vet man ingenting om litteratur og film, så har det sammenheng med at man gir totalt beng. Så: Cappelen, Farsethås og Vik: Hvorfor?

---
DEL

Legg igjen et svar