Universets herskere på gasskysten

Ormen Lange-vinnerne heter Røkke og Reiten. Taperne er lokalbefolkningen, miljøet og framtida.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tom Wolfe fester i boka «Forfengelighetens fyrverkeri» et begrep til den nye arten næringslivsmenn som da (i 1988) overtok verden: The Masters of the Universe. Disse universets herskere ligger ikke noe tilbake for Darth Vader når det gjelder ambisjoner. Kanskje er de enda mer ambisisøse på egne vegne enn Starwars-skurken var.

I dag har vi slike herskere over hele kloden, alle like sjølsikre, ensporede og supermektige. Også på nordvestlandet, slik jeg nå skal fortelle.

Flaggene gikk nok en gang til topps i Romsdal onsdag 8. juni: Romsdals Budstikke presenterte da «ORMEN-VINNEREN» over hele førstesida.

Hadde vi ikke sett denne vinneren før?

Jo visst, det var Kjell Inge Røkke. Som dagen før «skuet ut over det enorme landanlegget på Nyhamna». Det er hva vinnere gjør: De skuer, der vi andre bare ser. Røkke var både «stolt og imponert». Det kunne han fortelle Budstikkas betrodde medarbeider, som fastslo at moldenseren er «den suverene kontraktsvinneren». Så lite som Røkke har vunnet tidligere, skulle det bare mangle.

Sammen med seg i smilets land hadde han Hydros egen Eivind Reiten. Selveste generaldirektøren.

Det de smilte over, var hvor langt arbeidet med gassfeltet Ormen Lange var kommet. Ilandføringsstedet heter altså Nyhamna, som er plassert på ei øy ved navn Gossa i Romsdal, to mil utenfor Molde. Øya utgjør storparten av kommunen Aukra.

To av Norges viktigste menn (de er begge romsdalinger) hadde nå valgt å spandere flere timer av sin kostbare tid her i Nyhamna. De ville til og med snakke med pressen. Aftenposten, Sunnmørsposten, NTB og Romsdals egen representant for den fjerde statsmakt var der.

De imponerte bladfykene valgte å skildre den historiske visitten ved hjelp av opptil flere gullkorn fra de to folkeheltene.

Røkke: «Det er nesten utrolig at vi har fått være med på dette». Han «berømmer Hydro for at de har lagt til rette for å gi norsk leverandørindustri muligheter for å delta…»

Og, som en språklig gest fra askeladden til det folkeferd han er runnen av: «Her var det snekje».

Den replikken hørte Reiten. Han stemte i med «kaldsnekje». Romsdalsordet betyr «kaldt og surt». Deretter lo eks-romsdalingen godt av sin egen, treffsikre oppfølging. Så godt, faktisk, at journalistene måtte notere det ene kritiske faremomentet under seansen: Generaldirektørens glade latter førte til at hjelmen hans nesten falt av!

Det var som om kongen sjøl hadde stått der og vitset. Heldigvis gikk det bra med hjelmen. Det beste av alt er at det vil komme flere lattersalver. For Reiten truet med at han kommer til «å være på Nyhamna ofte framover».

Lokalavisa Romsdals Budstikke gjør aldri noe nummer av det jeg skal si nå. Det er bagateller i den store sammenhengen. Jeg tenkte jeg skulle nevne det likevel: Der hvor det er en vinner – i dette tilfellet to, faktisk – finnes tapere også.

Her er noen av dem som har tapt der Røkke og Reiten har vunnet. Jeg gjengir taperne i alfabetisk rekkefølge:

  • Aukras befolkning. Før Ormen-utbygginga var et faktum, var det tilløp til opptil flere hyllingsdikt i Budstikka. Den Nye Tid var kommet, faren for «å bli et nytt Bjørnsund» (autentisk sitat – fiskeværet ble tvangsavfolket på 1960-tallet) var over. Nå ventet velstand og framgang for alle.

Foreløpig gjelder velstanden for det meste noen driftige entreprenører innenfor næringene graving og sørvistjenester. Hyllingsdikterne er derfor permittert på ubestemt tid.

Folket skal kanskje få sitt, de også. Men Aukras kommunetopper har stort sett sluttet å snakke om og til sine egne. Det er mye artigere å si «gasskraftverk» til avisene. Alle i Aukra har fått med seg at utbygginga er et fole styr. Svært få vet hvordan skattemillionene til slutt skal veie opp for de omfattende og varige inngrepene. Den dagen fastlandsforbindelsen kommer, er det risiko for at flyttebilene kjører i feil retning.

  • Demokratiet. Nyhamna-vedtaket i Stortinget handlet først og fremst om å hindre at det andre alternativet, Tjeldbergodden, ble med i avstemningen. Det lyktes. Bondeviks tidligere olje- og energiminister Einar Steensnæs kunne gledesstrålende fortelle meg at «oljeselskapene var så enige» om Nyhamna at det «ikke var nødvendig». Nei, det var jo brysomt om de folkevalgte også måtte ta i betraktning den ferdig opparbeidede og klarerte fastlandstomta tolv mil lengre nord.

Det finnes ikke annet enn en kort pressemelding som stadfester denne milliardbeslutningen.

Vi vet hva slike vedtak kalles i Italia og andre suspekte land.

Dessverre ligger Gossa litt for langt fra Oslo. Derfor maktet ikke hovedstadspressen å interessere seg særlig mye for denne nokså spesielle varianten av norsk folkestyre.

  • Framtida. På Aukra er de allerede født, barna som kommer til å leve i beste velgående når gassflammen på Nyhamna slokner for alltid. Ingen vet hva som kommer da. Morgendagen kan kanskje bringe oss helt ny energiteknologi. Men kanskje har etterkommerne våre sovet i timen, slik at vi har igjen bare noen av de gamle teknologiene. I det da olje- og gasstomme Romsdal er det ikke utenkelig at et atomkraftverk er tingen på denne tomta. I 2075 er det fortsatt nok av kjølevann rundt Gossa, fortsatt en sparsom befolkning og fortsatt store kraftlinjer som kan føre energien til den europeiske sivilisasjonen.
  • Landskapet. I Romsdal har det vært opptil flere underskriftsaksjoner mot vindmøller. Modige menn og kvinner har stått fram og sagt at dette vil de slett ikke ha. Det pussige er at ytterst få av dem sa noe som helst da Ormen var et tema. Anlegget i Nyhamna gir nøyaktig samme følger som store vindmøller, og mer til: Støy, kraftlinjer gjennom hele Romsdal og en betydelig visuell forurensing. Flammetårnet vil synes over hele romsdalskysten.

Vi nordmenn synes landskapsvern er fine saker i Toscana, i Amazonas og på Borneo. Ingen har tenkt den samme tanken i Romsdal. Det måtte en tilreisende og litt betuttet Hydro-ingeniør til å for å utbryte, da han for første gang så området som selskapet hans skulle ødelegge: «Her var det da veldig fint?»

  • Miljøet. Stedene som kaltes Nyjord og Nyhamna er forsvunnet fra jordas overflate. Ormen-pumpestasjonen er en sjarmløs parkeringsplass for tekniske systemer. Uansett hvor mye innkjøpt, lokal kunst de skal henge på veggene der: «Nyhamna» er nå synonymt med et lukket og bevoktet område. Hvis du slipper inn, må du gå med de samme hjelmene og vernebrillene som våre venner Reiten og Røkke. Utslipp og miljøskader er også et lukket kapittel. Hva skal slippes ut? Hva kan komme til å skje ved et uhell? Hvem kommer til å lide for det? Reiten hevder at han er en hands on-leder. Vi får bare håpe at han er på et av sine bebudede Nyhamna-besøk, og har hendene der de skal være, hvis noe katastrofalt skjer.
  • Nye kystområder. Det vedtaket som ble fattet om Nyhamna, kommer snart igjen i en ny variant. Det skjer når oljeindustriens neste naturødeleggelse, i Lofoten, skal vedtas. Oljeselskapene har trolig valgt seg ut et stort område allerede, nær Bodø. De vet hvem de vil møte, og hvordan kortene skal spilles: Motparten vil også der være en logrende ordfører og en lettskremt befolkning. Begge er villig til å avstå hva det skal være for en bitteliten skatteinntekt-bit av det såkalte oljeeventyret. De store pengene skal ikke en gang innom. Lokalavisene vil gjøre som Romsdals Budstikke har gjort i sin region: Desinformere vilt.
  • Samfunnsøkonomien. Hydros egne regneferdigheter var ikke gode. På noen få år spratt kostnaden for anlegget opp fra 30 til nærmere 70 milliarder. Det gir over en milliard kroner per faste arbeidsplass. Hydro har aldri villet presentere regnestykket som de hevder at valget av Nyhamna hviler på. Påstanden deres er at valget av jomfruelige Gossa ga et par milliarder i innsparing, i forhold til å legge røret til tomta på Tjeldbergodden. Jeg tviler. Jeg tror selskapets hovedmotiv var prestisje. Hydro skulle unngå å havne som leilending hos Statoil. Koste hva det koste ville.

Finansdepartementet har tapt svært mange milliarder på at Bondevik lot Reiten ture fram med sine luftige tall. Men historisk har stat og storting tatt med silkehansker på Hydro. Slik er selskapet blitt en stat i staten, med vår venn generaldirektøren som en de facto olje- og energiminister. Reitens oppførsel i nedleggingsbygdene Høyanger og Årdal har fått flere til å forstå hva slags selskap de har med å gjøre. Men Hydro er fortsatt norsk industris helligste ku. Slike kyr beiter der de vil, og tråkker på hvem de vil. Og kupasseren Eivind Reiten er altså en av universets herskere.

Innad i Hydro, avslutter Romsdals Budstikke sitt referat, omtales Eivind Reiten som «generalen». Vi får trøste oss med at verken generaltittelen eller høyere grader hjalp Rommel og Napoleon. De fikk som fortjent, til slutt. Akkurat som Sherman McCoy, Tom Wolfes hovedfigur i «Forfengelighetens fyrverkeri», gjorde.

Men det skal Reiten ha: Det er artig med generaldirektører som ler så høyt av sine egne vitser at hjelmen nesten ramler av.

---
DEL

Legg igjen et svar