Unionsoppløsningen og det franske nei

Både i 1905 og sist søndag stod kampen om demokratiets stilling og sosiale forhold.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne gangen er det nyliberalismens spøkelse som går over Europa. Nå har det fått et skudd for baugen. Grunnlovsprosjektet blir stoppet – for en stund.

Grunnene til den franske EU-motstanden er mange. Ifølge en undersøkelse publisert i Le Figaro mener om lag 25 prosent at den nye Grunnloven er for markedsliberalistisk; som det også er sagt, fortrenger markedsliberalismen den sosiale dimensjonen. Traktaten (særlig del III) viser at EU står fram som «den grenseløse konkurransens imperium» (Bourdieu). Om lag like mange svarte at grunnloven truer fransk identitet. I underkant av 20 prosent (av franske velgere) svarte bekreftende på det uklare alternativet at prosjektet er negativt for Frankrike. En annen, stor gruppe er engstelig for planlagte utvidelser, spesielt til Tyrkia.

I Norge retter motstanden seg mot, ikke bare EU-grunnloven, men mot hele EU-prosjektet. Jeg skal ikke si så mye om EU-motstanden i 1994, men nøyer meg med å fastslå at én beveggrunn var ønsket om å beskytte demokratiet og opprettholde den korte avstanden mellom velgere og valgte. Seinere har kampen mot sosial dumping blitt kanskje vel så viktig.

Arven fra 1905

I disse dager feirer mange nordmenn den suvereniteten vi oppnådde gjennom løsrivelse fra Sverige. Andre nøyer seg med å markere (her er distinksjonene hårfine). Kort fortalt var grunnen: Samfunnsforholdene i Norge og Sverige var så altfor forskjellige. Halvdan Koht så dette klart: «… for Sverige var unionen ein led i militær maktpolitikk, for Noreg var han ei hindring for det fulle folkestyre.» Det norske samfunnet var eksepsjonelt egalitært. Dessuten tillot den løse «personalunionen» at Norge fikk egne landsdekkende institusjoner – storting, regjering og forvaltning. Deltagelsen i disse institusjonene bidrog mye til framveksten av en nasjonal identifikasjon.

De unionelle motsetningene ble drevet til bristepunktet av nasjonalister forankret i bondesamfunnet (agrarnasjonalisme). Jeg legger ikke skjul på dette, enda jeg er skeptisk til alle former for nasjonalisme. Men det skal ikke underslås at den norske suvereniteten, etter 1905, ble brukt på en konstruktiv måte. Ikke minst ble det mulig å føre en vidtdreven planpolitikk

Hovedperspektivet på 1905 må være demokratiseringen. Men skiftet av styreform gikk over mange år. Jeg oppsummerer:

  • Prosessen startet rundt 1870, og riksrettsdommen fra 1884 var viktig, men bare som et første skritt. Ved denne korsveien fikk Norge sin første regjering som var «utgått fra» Stortinget – uten at ordningen ble permanent.
  • I annen omgang – og som en følge av unionsstriden – stadfestet Stortinget at regjeringen har et uavkortet ansvar for alle vedtak som fattes i statsråd. Konkret stod striden om Norges rett til å ha sitt et eget konsulatvesen. Som et sluttpunkt ble kongen fratatt siste rest av sin personlige makt. Samtidig oppnådde altså Norge uavkortet suverenitet.
  • Da unionen var ute av verden, ble læren om at en regjering må søke avskjed når den får et mistillitsvotum mot seg, akseptert i alle politiske leirer (åpenbart våren 1908).

Overgangen til parlamentarisme kan med andre ord deles inn i tre faser, fire, om vi skiller mellom parlamentarisme som politisk og rettslig norm. Andre fase faller sammen med unionsstriden, første og tredje overlapper bare delvis. Som rettslig norm var den parlamentariske styreformen gjennomført først rundt 1930.

Da suvereniteten var en realitet, kunne Norge starte på «den nye arbeidsdagen». Mest relevant her er den styringspolitikken som ivaretok fellesskapets og småkårsfolks interesser. Partiet Venstre samlet alle dem som ønsket å bryte med den gamle liberalismens prinsipper. I 1909 uttrykte Johan Castberg Venstres holdning slik: «Det er denne arm som skal moderere den naturens grusomme lov…, at den sterke skal herske over den svage, at den sterke hersker den svage ned… Det er netop samfundets sterke arm, staten, som skal hindre at dette princip bliver raadende i samfundslivet».

Alt i 1890-årene hadde Stortinget vedtatt lover som gav staten et visst ansvar for den sosiale velferden, blant annet forsikring mot ervervsudyktighet ved arbeidsulykker og alderdom. Arbeidsforholdene og arbeidstiden ble også regulert gjennom arbeidervern og normalarbeidsdag. Alt dette kan sees som en prolog til nyere former for planstyre.

Begeistringen 1905 kom til uttrykk gjennom næringslovgivningen – særlig i spørsmålet om utenlandske interesser skulle ha adgang til å kjøpe opp og utnytte norske naturressurser (merk likhetstrekkene med dagens EU-debatt). Striden startet i 1906, da kanaldirektøren gjorde oppmerksom på hvor mye utenlandske kapitaleiere var i ferd med å kjøpe opp av norsk vannfall.

Resultatet ble to sett av konsesjonslover som likebehandlet norsk og utenlandsk kapital (merk dreiningen): en som gjaldt erverv av fast eiendom (1909), og en som gjaldt regulering av vannfall (1911). Jeg framhever dette også fordi kongen, innenfor unionens rammer, kunne ha benyttet sin personlige vetorett. Siden Norge var en suveren stat, med åpenbare tilløp til parlamentarisme, lot ikke Arbeiderpartiet og radikale grupperinger innen Venstre seg stanse.

Tilsvarende gjelder utvidelsen av stemmeretten. Menn fikk alminnelig stemmerett i 1898, det vil si midt i unionsstriden. Ved folkeavstemningen den 13. august deltok 85.4 prosent av stemmeberettigede menn. Samtidig arrangerte kvinner sin egen underskriftskampanje som samlet underskrifter fra om lag 280 000. I 1913 fikk også kvinner full stemmerett.

De siste 40 årene har det europeiske fellesskapet truet så vel suvereniteten som demokratiet. Hva betyr det for Norges eventuelle tilslutning om EU nå trumfer sin nye grunnlov gjennom? Hva betyr det om prosjektet går på en smell?

Hva står på spill?

Det er grunn til å være skeptisk, uansett hvilken retning EU-prosjektet tar etter Frankrikes nei. EU lider under et demokratisk underskudd. Få deltar i Europavalgene; over tid har faktisk deltagelsen sunket. I Sverige, for eksempel, har gjennomgående 80 prosent deltatt i riksdagsvalgene. Ved valgene til Europaparlament har under 40 prosent stemt. Selv sentrale EU-aktører innrømmer det demokratiske underskuddet og beklager at hensynet til økonomisk og politisk effektivitet har fått for stor plass. Den siste tiden har altså makthaverne satt seg som mål å skape et styringssystem tuftet på medborgerskap og europeisk identitet – der vedtakene samtidig får større legitimitet. Ifølge filosofen Jürgen Habermas handler det nå om å skape en «konstitusjonell patriotisme.»

Noen flere land skal holde folkeavstemning før grunnloven er ratifisert. De mest usikre per i dag er Nederland, Storbritannia, Tsjekkia, Polen og Danmark. Motstanderne gikk lenge rundt og fryktet for at den rekkefølgen som var satt opp, kunne gi en dominoeffekt – som fører til at de usikre, som kommer til slutt, blir med i dragsuget. Når Frankrike nå har sagt «nei», kan effekten bli den motsatte! Da legger trolig EUs ledere opp til nye folkeavstemninger – kombinert med press, skremsler, ensidig propaganda og så videre – til alle er falt inn i folden.

Med tanke på norsk medlemskap er det flere grunner til skepsis. Uansett utfall er de gamle argumentene om vern av suverenitet og demokrati fortsatt gyldige. Om det kommer til en avstemning om norsk medlemskap, står vi overfor to mulige scenarier:

For det første kan EUs nye grunnlov bli ratifisert. I så fall undergraves Stortingets stilling som lovgivende myndighet. EU forblir, til tross for at Europaparlamentet styrkes noe, en topptung, byråkratisk, og til og med diplomatisk organisasjon (jamfør den rollen Det europeiske Råd er tiltenkt). Avstemningsreglene er laget for å sikre innflytelsen til de store og mest folkerike statene.

Ved å gå inn i EU gir vi opp mulighetene til å gjenreise planpolitikken. EU-grunnloven er gjennomsyret av liberalismens prinsipper. Jeg har vondt for å forstå Jens Stoltenberg. Først går han til kamp mot den liberalismen som drives av den sittende regjeringen. Deretter vil han lede Norge inn i frihandelsprosjektet EU (han legger til og med bånd på nei-folk i eget parti)! Hvordan skal han klare å utviklet et alternativ til den norske nyliberalismen innenfor EU? Han kan si at EU, ved hjelp av sine sosialdemokratiske venner, kan drive fram forandringene. Finnes det slike sosialdemokratiske ledere i, la oss si, Frankrike, Tyskland, Storbritannia? Fortell meg hvor de er, Jens Stoltenberg!

Det andre scenariet medfører at et større og mer uoversiktlig EU lever videre omtrent som før. Enkelte EU-tilhengere ser dette som en fordel. Men flertallet av norske velgere stemte «nei» til et tilsvarende alternativ i 1994. Da var ikke engang EU det samme konglomeratet som det nå er blitt.

Motivene for EU-utvidelsen har også vært tvilsomme. Gjentatte utsagn om at vi står overfor et gigantisk fredsprosjekt, er i beste fall et sekundært motiv – som ble kjørt fram da den forventede økonomiske veksten uteble. En mer sannsynlig hypotese er at opptaket av nye stater har vært økonomisk motivert: sikre nye markeder, tilgang på billig, uorganisert arbeidskraft og å gjøre det lettere for konserner i vest å flytte virksomheten til lavkostland. I tillegg står strategiske hensyn sentralt i stormaktenes utenrikspolitiske orientering. Hva annet enn kontroll over oljeressurser innenfor regionen kan forklare den økende interessen for å ta Tyrkia inn i EU?

Framfor alt gjaldt det for de store EU-landene å sikre sin dominans også for framtiden. I en overgangsfase vil ventelig de nye medlemmene svelge mye – om de liker ordingene eller ikke. Men helt sikre kan makthaverne ikke lenger føle seg. Sist søndag hørte vi det første grunnskuddet smelle. Salutt. Salut!

---
DEL

Legg igjen et svar