Union eller stat eller hva?

Inge Lønning har sagt at da EF i 1993 skifta navn fra «fellesskap» til «unionen» EU, var slaget tapt for ja-sida. Union klang for dårlig i norske ører.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Men hva er en union, og hva er en stat – og hva er EU?

I EU-kampens hete ble Anne Enger Lahnstein latterliggjort i VG fordi hun kom til å si at unionen til EU gikk mye lengre i å frata Norge sjølstendighet enn unionen med Sverige hadde gjort. Og det er ingen tvil om at det sitter i ryggmargen på oss at unionen med Sverige var så ydmykende at vi ikke kunne rette ryggen skikkelig.

Hva slags union?

Men hva slags union hadde vi egentlig med Sverige – sammenlikna med den unionen som EU bygger? Var unionen med Sverige så tett at vi kunne kalle det en felles svensk-norsk stat – og hva med EU, er det blitt en europeisk stat?

En stat kjennetegnes ved at den har institusjoner som kan vedta lover, ilegge skatter og vedta statens budsjett, og som i tillegg har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og håndhever yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen.

På vei mot en statsdannelse

EU har ikke alle de kjennetegn som fullstendige stater har, men nærmer seg skritt for skritt en reell europeisk statsdannelse:

  • EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene.

Nn EU har en felles valuta – foreløpig for tolv medlemsland – men forfatningen forutsetter at den skal bli felles for alle medlemsland.

Nn EU har et felles budsjett, men det er lite i forhold til hva medlemsstatene har – rundt 1 prosent av nasjonalproduktet mot 25-50 prosent i medlemsstatene.

Nn Det er EU som står for handelspolitikken utad på vegne av medlemsstatene.

Nn EU håndhever yttergrensene med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser) og flyktning- og asylpolitikk – og arbeider aktivt for å utvikle en felles innvandringspolitikk.

Framstår som stat – på noen områder

EU har rett til å inngå internasjonale handelsavtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat. Det betyr at EU på dette området kan opptre som en stat utad. Forslaget til forfatning vil utvide denne retten til mange flere saksfelt.

EU har tatt over all myndighet fra medlemsstatene når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltningen av fiskeressursene.

På andre områder kan medlemsstatene fortsatt fatte vedtak og gi lover, men hvis de kolliderer med vedtak og lover fra EUs side, må nasjonale vedtak og lover vike. Det gjelder områder som landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk og forbrukervern.

På alle disse områdene har EU-retten forrang framfor nasjonal rett. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan her gå på tvers av vedtak fra Unionens side. Det betyr at EU på viktige områder framstår som en stat også innad.

Der EU ikke er noen stat

På tre områder er EU ennå ikke en stat:

  • EU kan ikke ilegge vanlige skatter, men har bruk for å harmonisere avgiftspolitikken slik at varer og kapital skal flyte så friksjonsfritt som meningen er. Vetoretten gjelder likevel fortsatt i skatte- og avgiftspørsmål.

Nn EU har siden Maastrichttraktaten i 1991 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og kimen til felles hærstyrker er for lengst på plass. Det er likevel fortsatt langt fram til en felles sikkerhetspolitikk på områder der store land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia har ulike interesser. Vetoretten gjelder fortsatt som hovedregel i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Nn Politi og rettsvesen samordnes stadig tettere, Men fortsatt er politi og rettsvesen et nasjonalt anliggende.

Hva med svenskeunionen?

Unionen med Sverige var skrudd sammen helt annerledes. Alle lovene våre ble vedtatt på Stortinget. Kongen i Stockholm hadde riktig nok utsettende veto – tre ganger – og det kunne være plagsomt nok. Men verken kongen eller andre svenske myndigheter kunne innføre regler som det lå til Stortinget å vedta.

Stortinget hadde også fullt herredømme over den norske statens inntekter og utgifter. Bare Stortinget kunne skrive ut skatter og disponere statens penger.

Den norske krona gikk i 1872 inn i en nordisk valutaunion som brøt sammen rundt første verdenskrig, men vi hadde ingen felles handelspolitikk med Sverige. Det var store debatter på Stortinget om tollsatsene våre både på 1840-tallet og på 1860- og 70-tallet.

Vi hadde vårt eget politi- og lensmannsvesen, og unionen hadde ingen felles hærstyrker. Tautrekkinga høsten 1814 endte med her med et kompromiss. Kongen i Stockholm skulle ha kommandoen over de norske styrkene om det ble krig. Men norske soldater kunne bare settes inn i angrepskrig hvis Stortinget hadde godkjent det. Det var datidas forbehold i forbindelse med krigsinnsats «out of area».

Men på ett punkt var unionen klart overnasjonal: vi kunne ikke føre noen egen utenrikspolitikk. Den skulle føres fra Stockholm på vegne av den svensk-norske unionen. Det var da også kravet om et eget norsk konsulatvesen som sprengte unionen i 1905.

---
DEL

Legg igjen et svar