Ungt blikk på historien

Tross slovakisk dominans i Plzen-festivalen nylig, var det to tsjekkiske nykommere som utmerket seg.

Stvanice
Young er fast kritiker for Modern Times Review

For 70 år siden ble den tsjekkoslovakiske utenriksministeren Jan Masaryk funnet død i en bakgård i Praha, under et vindu i leiligheten sin. Omstendighetene omkring hans død – som vi finner et aktuelt ekko av i drapet på den russiske undersøkende journalisten Maxim Borodin i april i år – har vært en kilde til intriger og kontroverser i hele ettertiden: Hoppet han? Falt han? Ble han dyttet?

Ishockeyspilleren ble satt til tvangsarbeid i en urangruve i 13 år. Han døde 47 år gammel, som en knekt mann.

Den opprinnelige etterforskningen, ledet av den kommunistiske regjeringen (bestående av en haug av Masaryks fiender), leverte, ikke uventet, en kjennelse om selvmord. 20 år senere, under den kortlivede Prahavåren i 1968, kom en ny undersøkelse frem til at hendelsen trolig var en ulykke (men utelukket ikke muligheten for mord). Tidlig på 1990-tallet, etter fløyelsrevolusjonen som førte til den såkalte fløyelsskilsmissen mellom det som ble Den tsjekkoslovakiske republikk og Slovakia, ble konklusjonen etter undersøkelsen endret til drap.

Vendepunkt

Masaryks voldelige endelikt viste seg å bli et viktig vendepunkt i tsjekkoslovakisk historie – retningen kunne blitt svært annerledes dersom denne karismatiske figuren, en overbevist internasjonalist (hans mor var amerikansk), hadde overlevd. Men Sovjet inntok raskt en knallhard stalinistisk holdning, med dystre konsekvenser for enhver som kunne mistenkes for avvik – eller for å planlegge avvik – fra partilinjen.

Det kanskje mest spektakulære og bemerkelsesverdige eksemplet på dette kom i 1950, da tolv spillere på Tsjekkoslovakias ishockeylag – som hadde vunnet VM i Sverige året før – ble arrestert rett før avgang til London, der de skulle forsvare VM-tittelen. Etter en «liksomrettssak» ble alle dømt til fengselsstraff for sine antatt forræderiske planer om å hoppe av (basert på overhørt småprat på en pub). Enkelte fikk noen måneder, men flere fikk skyhøye straffer. Keeper Bohumil Modry fikk 15 år, de to angriperne Gustav Bubník og Stanislav Konopásek tolv år hver.

The Last Shift of Tomás Hisem ble filmet i løpet av en eneste dag – den siste av gruvearbeiderens virkedager.

Disse dommene ble senere redusert ved benådning fra presidenten, men skaden var allerede skjedd: Modry satt 13 år i fengsel i Praha og Plzen, og ble tvunget til arbeid i en urangruve. Han døde 47 år gammel som en knekt mann, noen uker etter løslatelsen. Tsjekkoslovakia, som lenge har vært en ishockeygal nasjon, klarte ikke å vinne VM-tittelen igjen før i 1972 – selv om laget, oppsiktsvekkende nok etter omstendighetene, tok bronse i 1955, 1957 og 1959.

Nye tsjekkoslovakiske filmskapere

Forfølgelsen og fengslingen av det tsjekkoslovakiske ishockeylandslaget inneholder tilstrekkelig med sterkere-enn-fiksjon-materiale for en fjernsynsserie, men den Praha-baserte studenten Michaela Rezová dekker hele sagaen i løpet av bare tolv minutter i sin blendende, informative dokumentar Stvanice.

Rezová ble født i 1992, i Tsjekkoslovakias siste måneder før «skilsmissen» ble formalisert 1. januar 1993. Nå er hun innskrevet ved både UMPRUM (Academy of Arts, Architecture and Design) og DAMU (Theatre Faculty of Performing Arts) der hun studerer film, tv-grafikk og animasjon. Stvanice er på ett nivå en animasjonsfilm som gir historien et skøyeraktig liv ved hjelp av stimulerende dynamisk grafikk. Her gjør regissøren bruk av gamle avisbilder og filmavisopptak og etterlikner tidvis den gammeldagse ikonografien fra 1940- og 1950-årenes sportsmedier.

Den velvalgte filmtittelen Stvanice er det tsjekkoslovakiske ordet for «jaging» eller «forfølgelse», og også klengenavnet på det elskede hockeystadionet på en øy ved samme navn i Prahas Voltava-elv (tidligere et yndet sted for viltjakt). Ferdigstilt og vist for første gang i fjor, var filmen én av to fremragende dokumentarer blant studentkortfilmene i Finále-festivalen i Plzen (pilsens berømte fødeby).

Slovakisk sveip

Finále, et akronym som betyr «filmer fra vår tid» (FIlmy NAsich Let), startet i 1968, midt under Prahavårens optimisme – men støtte snart på politiske problemer. Mellom 1970 og 1989, etter å ha blitt en årlig begivenhet for tsjekkoslovakisk filmproduksjon, ble den stanset av myndighetene. Siden 2014 har halve rampelyset blitt delt med slovakisk film, som i de seneste festivalene har dominert prisutdelingene. Slovakiske produksjoner tok også i år juryen med storm, inkludert Aaron Lodis Heavy Heart – en rørende, lett tilgjengelig dokumentar om musikk i det forfulgte romsamfunnet, og vinneren av beste dokumentar.

Last Shift

De manglende prisene til tsjekkisk film har ført til mye selvransakelse i landets filmsenter – men lovende ting er på gang i studentenes kortfilmavdeling, noe som kan gi grunn til optimisme. Jindrich Andrs, to år yngre enn Rezová, studerer kortfilm ved FAMU (Film and TV School of the Academy of Performing Arts) i Praha, en av verdens mest prestisjetunge filmskoler. Myriaden av berømte tidligere studenter inkluderer Milos Forman, en gigant i filmverdenen. (Formans død 13. april kastet også en kraftig skygge over Plzen-festivalen.)

Helena Trestíková er en annen tidligere student og nå lærer ved skolen. Filmene hennes – flere tatt opp over år, endog tiår – har etablert Trestíková i første rekke av europeiske dokumentarister.

Andrs’ tilnærming kunne knapt vært mer ulik den vi finner i Trestíkovás filmer, som i det 29 minutter lange undergrunnseposet The Last Shift of Tomás Hisem. Film-opptakene ble gjort i løpet av en eneste dag, av mannen som ga filmen dens navn – Tomás Hisem, sikkerhetsinspektør ved Paskov-gruven nær byen Ostrava, som ble lagt ned i mars 2017. Åpningsteksten forteller at på denne siste av Hisems virkedager, smuglet han inn et kamera på arbeidsplassen, utlevert av Andrs. Med opptakene han skaffet med dette kameraet festet til hjelmen, ble det mulig også for utenforstående å oppleve mørket og de brølende maskinlydene som man finner i en gammeldags kullgruve.

En tidskapsel

The Last Shift, som ikke anbefales for folk med klaustrofobi, kaster oss rett ut i hardt, skittent kroppsarbeid. Det er både gripende og tankevekkende å se kameratskapet mellom kullgruvearbeiderne, en opplevelse som forsterkes av den salte, tøffe humoren (de synes det er særlig morsomt at slitet deres skal nytes i filmatisk form av «fiffen i Praha»). Profesjonaliteten arbeidet utføres med er også åpenbar: Her gjelder beslutningen om å opprettholde produktiviteten og standardene to the bitter end. Rulleteksten forteller også at 180 tonn kull ble utvunnet fra Paskov-gruven i løpet av denne ene dagen.

Utenriksminister Masaryks voldelige endelikt viste seg å bli et viktig vendepunkt i tsjekkoslovakisk historie.

The Last Shift of Tomás Hisem har en opplagt verdi som tidskapsel. Den er også en svært effektiv elegi over en livsstil som forsvant fra mange industriland for både år og tiår siden, men som holder stand i visse lommer av den tidligere østblokken.

Flere dokumentarer vil garantert bli laget om konsekvensene Paskovs nedleggelse – og tapet av 2500 arbeidsplasser – vil ha på Ostrava, i en del av landet der arbeidsløsheten allerede utgjør tosifrede tall. Byens innbyggere er dog berømte for sin tøffhet og motstandskraft, herdet som de er av omskiftelser og økonomiske nedturer, enten de er av kapitalistisk eller kommunistisk slag. De graver dypt.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.