Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Unge voksne fra de mest konfliktfylte områdene i verden

Fortellinger om flukt
FLYKTNINGER / Dette er hjerteskjærende og sjokkerende fortellinger – på tross av at de fremstår som nedtonet og uten overdreven dramatisering.

Når ordet «flyktning» nevnes i mediene, er det gjerne i flertall som «flyktninger». Dette flertallet er ansiktsløst, og det er altfor mange av dem. Det er for det første altfor mange i faktisk forstand og fra et medmenneskelig utgangspunkt. På verdensbasis finnes det om lag 30 millioner flyktninger, som ifølge FN er «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe».

Fra et europeisk og nasjonalt perspektiv er man ofte opptatt av at det er for mange av dem som søker tilflukt hos oss, i Europa, i Norge, med alle de ressursene de krever, og alle de elementer av fremmedhet de bærer med seg. Politiske debatter og samtaler bærer gjerne preg av dette anonyme, problemorienterte, og da i forståelsen problem – for oss. Flyktninger, det er de andre.

Over fjellene

Boken Fortellinger om flukt gir ansikt til flyktningen, i likhet med den kritikerroste danske filmen Flukt, som nylig vant Nordisk råds filmpris. Boken forteller ti historier fra unge voksne som alle har flyktet i tenårene fra noen av de mest konfliktfylte områdene i verden – som Syria, Eritrea og Afghanistan. Vi får høre om opplevelser fra krigen i hjemlandet som årsaken til at de flyktet. Eksempelvis forteller en syrisk jente om hvordan krigen rykket nærmere, i takt med frykten. Først ble syltetøyet borte fra brødskiven. Deretter forsvant strømmen, så vannet, samtalene endret seg, de måtte søke tilflukt i kjelleren. Og om bomben som slo ned, hvordan det plutselig var blod overalt: «Jeg husker hvordan varmen sakte forsvant fra den lille kroppen til kusina mi mens jeg tok farvel.»

«Jeg så to døde på veien, en stor og en liten kropp som lå tett sammen mellom steinene.»

Andre historier forteller om selve flukten. En afghansk tenåringsbrud ble slått enda verre enn før etter at hun fødte en jente, og forteller sin historie om hvordan hun, ved hjelp av storebroren, flyktet med det lille barnet over fjellene: «Jeg var så sliten at jeg gikk i sikksakk og lente meg på steiner langs stien når jeg kunne. Men jeg stoppa aldri. For stopper du, går smuglerne og de andre i gruppa fra deg. […] Ja, jeg så to døde på veien, en stor og en liten kropp som lå tett sammen mellom steinene.» Men ennå hadde ikke det verste skjedd henne.

Lærerrollen

Å være lærer – i likhet med undertegnede – innebærer menneskelige møter. Man kan oppleve å få kjennskap til skjebner og livsfortellinger bare fordi man er den voksenpersonen som er tilgjengelig. Det kan oppstå fortrolighet i dette landskapet av tillit. Som regel forblir fortellingene i anonymitetens og taushetspliktens skjulte rom, og det er naturlig. I denne bokutgivelsen har man funnet en løsning for å få viktige fortellinger frem. Den er laget for å passe i en undervisningssituasjon, men egner seg godt for bredere lesning.

Fortellinger om flukt er ført i pennen av tre lærere og basert på intervjuer med ungdommer. Historiene er anonymisert og strukturert inn i fortellinger ved hjelp av lærerens språkferdigheter. Samtidig er noe av muntligheten beholdt, gjennom uttrykk som «jeg lover deg» og «jeg sverger ass». Fortellingene er relativt korte og representerer erfaringsdykk ned i de ulike skjebnene. Vi får altså ikke svar på hvordan det går med de ulike menneskene vi hører om, eller hvordan det eksempelvis gikk med den elleve år gamle lillesøsteren som ble solgt for å skaffe penger til storebrors flukt fra Taliban.

Traumer

Fra psykologien vet vi at det å bære på traumer kan gå sterkt utover konsentrasjonsevnen og kan gi vonde flashbacks, noe vi også får møte i boken. Selv om flukten er over, og kroppen er kommet til et trygt sted, kan følelser og tanker fremdeles være i kriseberedskap:

«Mamma og mine to søsken ble sprengt i fillebiter av ei bilbombe IS hadde planta rett ved huset vårt. […] Selv om det har gått flere år, fyller vasken seg fortsatt opp med blod når jeg vasker henda», forteller en gutt fra Kurdistan.

Som en konsekvens av at de europeiske landene legger press på Libya for å begrense antallet flyktninger, er libyske fengsler fulle av flyktninger. Vi får høre historien til en ungdom som ble satt inn i et av disse fengslene etter at han som 14-åring flyktet fra Eritrea. 30 menn stuet sammen i et lite rom. Han forteller om ventetiden, som er så lang og fattig på næring at musklene og kjøttet forsvinner fra kroppen hans – og de andres mareritt om natten, lukten fra mennene, fra det stinkende hullet i bakken som fungerer som do. Det er her han er tilbake når han ikke klarer å konsentrere seg i timene, får vi vite.

Lukten fra det stinkende hullet i bakken.

Fortellinger om flukt viser oss også hvordan flyktninger kan drømme om det livet de en gang hadde, om det som er deres fedreland, om bestemor og kakene, om hester som står og hviler under krokete oliventrær. Hvordan det kan knytte seg i magen når de hører folk mene at flyktninger bare kan stikke tilbake. For noen er det faktisk det eneste de ønsker, det en dag å kunne «dra tilbake dit de kommer fra».

Dette er hjerteskjærende fortellinger som vil være sjokkerende for leseren, på tross av at de fremstår som nedtonet og uten overdreven dramatisering. Historiene vitner på mange vis om fortellingens makt, siden de bringer oss både nærmere menneskene bak tallene – og menneskeligheten i oss selv.

Maria Alnæs
Maria Alnæs
Forfatter. Litteraturanmelder i NY TID.

Du vil kanskje også like