Unge på flukt fra familien

Vi må støtte unge som flykter fra tvangsekteskap og æreskulturer.

Abida Akthtar

 

Jeg er stolt over å si at jeg er norskpakistaner. Jeg er stolt av kulturen og bakgrunnen min. Men jeg er ikke stolt av ukulturen Pakistan praktiserer – en ukultur man også finner i land som India, Somalia, Iran, Tyrkia og så videre. Når jeg sier ukultur, snakker jeg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, barneekteskap og æresdrap.

Unge lider – både jenter og gutter. Kvinner blir tvangsgiftet og drepes for å beskytte familiens ære. I India inngås det for eksempel ett barneektskap hver dag. Barn ødelegges for livet.

Noen tar med seg disse skikkene hit. Dette fører til at vi får interne «æreskulturflyktninger» i vårt eget land. Det er altså snakk om foreldre som er opptatt av å holde på gamle skikker og æreskultur, og som gjør sine egne barn til flyktninger når de rømmer fra denne kulturen.

De som lever under slike omstendigheter og ikke rømmer, får ofte tunge psykiske og sosiale utfordringer.

Holdningsendring. Æreskulturen er skadelig. Vi vil ha den bort. Her mener jeg at vi står ovenfor to utfordringer.

Den ene er å endre holdningene til foreldre som tviholder på æreskulturen i sitt hjem. Alle bør være stolt av sin kultur og sin bakgrunn, og det er mye bra i den pakistanske kulturen som også har blitt tatt med hit. Norskpakistanere flest er veldig flinke til å vise omsorg for og kjærlighet til sine barn. Mange norskpakistanere er ambisiøse og tar høyere utdanning. Det er likevel viktig å huske at også de som gjør det skarpt i utdanningssystemet, kan ha foreldre som holder hardt på æreskulturen hjemme.

Vi må skape endringer hos brødre og fedre, og få dem til å forstå at de ikke eier sine døtre eller søstre.

Gi dem støttefamilier. Mens vi gjør dette, kommer den andre utfordringen: å hjelpe dem som dessverre må vekk fra familiene sine. De må hjelpes til et liv i verdighet. Mange av disse mister alt. Flere må kutte all kontakt med familien og sitt tidligere nettverk. Dette er ofte unge og sårbare mennesker som trenger all den støtten de kan få. Heldigvis finnes det et hjelpeapparat som fanger opp mange, men det er likevel flere som faller utenfor. Disse står da overfor enorme sosiale vanskeligheter.

Hvis du er under 18 år og bryter ut av en æreskultur, kan du være så heldig å få hjelp av en fosterfamilie, og dermed ikke stå alene. Er du over 18 år, står du derimot ofte veldig ensom. De fleste kommer seg i sikkerhet og får litt oppfølgning fra hjelpeapparatet, men det er vanskelig å få hjelp mot ensomheten og redselen.

Jeg skulle ønske at denne gruppen kunne få en form for støttefamilie som stiller opp for dem, så de ikke trenger å gå gjennom alt alene.

Derfor skulle jeg ønske at også denne gruppen kunne få en form for støttefamilie som stiller opp for dem, så de ikke trenger å gå gjennom alt dette alene.

Vis omsorg. Det er mye snakk om sosial kontroll i mediene – men noen ganger kan tvangsekteskap skje uten at fenomenet har vært til stede tidligere. Mange unge kan få full frihet inntil foreldrene bestemmer at det er på tide å gifte seg. I praksis betyr det at de lever et normalt liv som andre unge, inntil de får beskjed om at de skal giftes bort.

Vi må dessverre innse at disse skikkene ikke blir borte så lett, selv om vi jobber med å bekjempe det. Vi står overfor store strukturelle utfordringer. Men mange av oss kan åpne våre hjem for dem som er på flukt fra æreskulturen. Vi må ikke være redde for å ta dem inn i varmen. De har valgt å flykte, og vi må vise omsorg. Friheten er sterkere enn frykten.

Lørdag 4. mars klokken 12 avholdes en markering i Oslo mot tvangsekteskap og til støtte for unge på flukt fra æreskulturer.
Alle som vil delta, kan møte opp foran Stortinget.

Akhtar er forfatter og jobber som
frivillig i Kirkens Bymisjon.
abidaa73@hotmail.com

---
DEL

Legg igjen et svar