Ungdomsopprør i byene

I byen Orlèans har bystyret nedlagt forbud mot at barn og ungdom under 13 år ferdes ute mellom klokka 23 og klokka 6, med mindre de er i følge med en voksen. Portforbud av denne typen er blitt vanlig i mange amerikanske og europeiske storbyer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det dreier seg om å motarbeide den svært medieomtalte storbyvolden, og den presser myndighetene til hardere kontroll- og straffetiltak. De undersøkelsene som ikke bare har som mål å støtte opp under frykten, viser imidlertid at ungdomsvolden delvis er et resultat av den sosiale volden ungdommen selv utsettes for der de bor og arbeider. Og, paradoksalt nok, at nedgang i arbeidsledigheten ikke er nok til å løse problemet.

12. juli i fjor brøt det ut «opptøyer» i tiltakssonen la Petite Hollande i Montbèliard. Rundt tre hundre ungdommer fra bydelen, de fleste innvandrere fra Nord-Afrika, forsvarer seg med vold mot opprørspoliti (CRS) og lokalt politi som forsøker å arrestere en 25-åring kalt «Momo». «Momo» har foretatt flere bankran uka før. Han var en kjenning av politiet og registrert for grovt ran, men hadde vært borte fra bydelen i flere år allerede. Han er bevæpnet og illuderer en gisseltaking. Politiet har rykket ut i all hast og en spesialgruppe (Groupe d`intervention de la police nationale) fra Strasbourg er utkalt for å hjelpe til med å arrestere ham. Bydelen er avstengt, og ingen kan komme inn. Lokalradioen holder lytterne oppdatert hvert kvarter.

Politistyrkene er overveldende, aksjonen varer lenger enn planlagt, og «oppildner» ungdommen i bydelen. Litt etter litt øker spenningen. De mest vanvittige rykter begynner å svirre. Gjennom mobiltelefoner holder ungdommen som arbeider på Sochaux-fabrikken og andre mindre bedrifter i området seg informert fra minutt til minutt. Innbyggerne i bydelen prøver å roe ned ungdommen. Momo er full og fyrer av maskingeværsalver i lufta, mens de andre ungdommene heier fram flere skuddsalver. «Han er en av oss. Vennen vår. Vi er her for ham», roper en. «Vi har fått nok av politi, kontroller, nok av alt.»

Til slutt overgir Momo seg. I det øyeblikket han arresteres, blir de mest opphissete ungdommene rasende over å se helten sin slått av ordensmakten, og begynner å kaste ølflasker, stein og andre ting de finner mot politiet. En konstabel blir såret av glassplinter i kneet. Om kvelden og i løpet av mesteparten av natta prøver grupper av ungdom, helt ned til 10-14 år og under ledelse av et tredvetalls anførere å komme i kamp med opprørspolitiet og å angripe symbolske bygninger som Tinghuset, banken og enkelte butikker i kjøpesentret. På tross av oppfordringer om ro, fortsetter de ødeleggelsene i små, mobile grupper. Flere konstabler og brannmenn blir såret, to kompanier fra opprørspolitiet må gripe inn og en rekke bygninger blir stukket i brann. Butikker blir plyndret, men skolene får stå i fred.

Morgenen etter våkner bydelen traumatisert av de hendelsene som i flere dager vil prege forsidene i lokalavisene. Innbyggerne kan bare konstatere ødeleggelsene: Borgermesteren (Rassemblement pour la rèpubliq) og opposisjonslederen (Parti Socialiste) registrerer det sammen, og tar imot innbyggernes klager. Begge to ber om kraftige reaksjoner. I diskusjonene blir unge innvandrere utpekt og et flyveblad fra Mouvement national rèpublicain (ekstreme høyre) blir delt ut i postkassene i bydelen. Dagen etter organiserer lokale foreninger en demonstrasjon som får liten oppslutning. Storparten av ungdommene står og ser på demonstrasjonstoget: De vil ikke gå blant dem som moraliserer.

Forklaringen på slik byvold begynner alltid med å peke ut en del deltagerne som pøbel og bråkmakere som må fengsles. Deretter peker man ut smågrupper – som det er nok å isolere – for å gjenopprette ro og orden. Men denne forklaringsmodellen legger for mye vekt på offentlig sikkerhet og tildekker hvorfor det oppstår avvikende grupper og holdninger. Den bygger på en motsetning mellom på den ene siden en kjerne av uforbederlige «voldelige» og på den andre, resten av ungdommen som må beskyttes mot å ødelegges av de første.

Allikevel kan en «problemfri» ungdom skjule et potensiale for vold og opprør. Når antivolds-demonstrasjonen ble mislykket, skyldes det at mange ikke ville være med på den «jakten» på ungdommene som var under forberedelse. Det var, mente mange, for lett å angripe ungdommen uten å ta hensyn til andre sider ved livet i bydelen: nedslitte boligblokker, allestedsnærværende politiovervåkning, gjentagne identitetskontroller på bakgrunn av utseende, av og til ledsaget av brutalitet fra politiet.

Det dreier seg ikke om å finne på «sosiologiske unnskyldinger» (for å bruke et svært uheldig uttrykk av Lionel Jospin) for disse ungdommenes oppførsel, men å prøve å forstå hvorfor slikt skjer. Og å sette hendelsen inn i et lengre tidsperspektiv: Krisen som har rystet arbeiderklassen, ja hele de brede folkelige gruppene i samfunnet de siste 20 årene. Hvorfor oppsto dette opprøret i en tid med sterk stigning i sysselsettingen? Hvorfor oppsto den i denne bydelen i tiltakssonen i Montbèliard, som ikke er den mist heldige stilte i regionen? Hvordan forklare at så mange unge har solidarisert seg med denne «ransmannen».

«Byopprøret» foregår i en periode med sterk økonomisk oppgang: mellom september 1999 og 2000 synker arbeidsløshetsprosenten i Montebèliard og omland fra 10 til 7, etterspørselen etter arbeidskraft eksploderer, og det er så vanskelig å finne nok arbeidere at Peugeot må bruke vikarbyråer fra nord- og midt-Frankrike. «Nå for tida tar vi alle», hører man både på fabrikken og utenfor. Men den raske bedringen av de økonomiske konjunkturene har ikke uten videre ført til mindre kriminalitet i tiltakssonen. Fortidas kriser tynger ennå. Holdninger og verdensoppfatning forandres ikke med en gang.

Fra begynnelsen av 1980-tallet til 1996-97 var ungdom med lav utdannelse de første ofrene for massearbeidsledigheten (den kunne nå opp til 30-40 prosent.) Det lokale tiltaksutvalget, praksisplasser og småjobber var deres eneste horisont i de årene. Når skolen ikke lenger kunne ha dem (fordi de var for gamle, for mistilpasset eller rett og slett utvist), var det «ut i arbeidslivet». Dette uttrykket innebar ofte en sosial død. Som en yrkesskoleelev sa det; «man sier arbeidslivet, men det betyr arbeidsledighet.»

Arbeidslivets ubønnhørlige utsiling

Fra midten av 1990-tallet begynte bilutstyrsfabrikken som hadde etablert seg i industriområdet Tecnoland d `Etupes, å ansette folk. Arbeidsforholdene var svært harde, og lønnen er på minimumsnivå. Utsilingen ved ansettelse var svært streng. For hver ledige stilling meldte det seg 30-40 (unge) kandidater. De som først ble silt ut var de med dårlig utdannelse, de som var dårligst innordnet i samfunnet og andre som ble sett på som ubrukelige i arbeidslivet. Særlig gikk dette utover ungdom fra bydelen (barn av innvandrere) som kunne kjennes igjen på uniformerte klær og utseende: skyggelue, merkeklær, skallete eller svært kort hår og «drabantbyspråk». Og de visste at de var ofre for en diffus utestengning ved ansettelse. Av og til var avvisningen av unge nordafrikanere mer uttalt.

Gjennom alle disse årene kjedet de seg fra strøjobb til strøjobb i bydelen. Denne sosiale erfaringen fører til en følelse av unyttighet blant gjengmedlemmene, og et sunt opprør mot den rådende orden og samfunnsinstitusjonene. Framtida er blokkert. Mange søkere i innvandrerfamiliene må bo hjemme hos foreldrene og tilpasse seg deres liv (faren tåler ikke sønnens vedvarende arbeidsløshet). Erfaringen med arbeidsledigheten smitter over fra den eldste sønnen til de yngre. Selv vitnemål fra høyskoler er ikke lenger en garanti for arbeid. I disse mørke årene (med flere selvmord i de verst rammete bydelene) spredte mismotet seg, særlig i innvandrermiljøene. De som i dag driver hærverk, har altså vokst opp sammen med eldre brødre som er blitt struktuelle ofre for krisen. Noen har sunket ned i forskjellige former for selvødeleggelse slik at alle kan se deres ulykke.

Når det gjelder barn av innvandrere, har tanken «vi har ingen plass her» gitt næring til uutslukkelig bitterhet. Grunnskolelærerne i tiltakssonen har ofte pekt på en vesentlig forandring i elevenes innstilling på 1990-tallet: En økende del av elevene gidder ikke lenger anstrenge seg, og spør: «Hva er det godt for?» Disse årene har frambrakt store mengder unge med et ubegrenset potensiale for raseri.

Den «fulle sysselsettingen» vi ser i dag, har lite til felles med den vi så i tiden fra 1945 til 1975. Oppgangen viser seg først og fremst hos vikarbyråene. På Sochaux, for eksempel, var det i april 2001 4.700 arbeidstagere utlånt fra vikarbyråene av i alt 18.000 ansatte. I regionen lar flere og flere bedrifter korttidskontraktene vare til den lovlige fastsatte sammenlagte maksimaltida på 18 måneder før de går til en eventuell fast ansettelse. På fabrikken skaffer vikarbyråene arbeidskraft til de tyngste arbeidsoppgavene som eldre arbeidere ikke lenger orker. Man lar altså de «gamle» som har sluppet unna førtidspensjon avslutte sitt yrkesaktive liv med mindre farlig arbeid, og utnytter ungdommen fra vikarbyråene med å lokke med muligheter for fast ansettelse.

Før han kommer så langt, prøver ungdommen å oppføre seg bra. Det hender man gir ham beskjed om at han ikke blir ansatt dagen før vikarperioden utløper. Han er derved tilbake der han begynte, søker på nytt gjennom et byrå og håper på en ny 18-måneders kontrakt. Dette er grunnen til at mange er rasende. De føler seg narret. På vikarbyråene oppstår det stadig flere konflikter. Forholdet mellom de ansatte og enkelte av arbeidssøkerne kan av og til bli nokså giftig. Noen klager: «De svindler oss for timer. Ahmed, en vikararbeider på 19 år med eksamen fra yrkesskolen (industriell) og vennene hans har fått Manpower langt opp i halsen: Vi kaller Manpower bare for Manvoleurs» (voleur = tyv).

Ifølge en ansvarlig i politiet huser byområdet en «flytende befolkning» – et uttrykk man skulle tro han hadde tatt rett fra Marx – på 10.000 arbeidsvikarer. Etter hver arbeidsdag er det mange som slutter spontant. Mange leier leilighet sammen eller sover på arbeidshjem. Andre improviserer med å sove i biler eller okkuperte hus.

Disse unge påvirker de andre, og man anklager dem for å gjøre gale ting: tyverier i fabrikkgarderobene osv. Deres uttrygge situasjon understreker svekkelsen av arbeidernes status i det franske samfunnet, og de ser dette som en bevisst diskrimineringspolitikk i arbeidslivet. Slik de ser det har de rykket opp et sosialt trinn fra de arbeidsløses rekker, men det sosiale skillet går nå gjennom arbeidsstokken.

Åpning og lukking. På den ene siden har bedriftene åpnet sine dører. Eller for å si det slik direktørene i vikarbyråene sier det: «De har nå fått muligheten» til å vise hva de duger til i produksjonen. Men denne typen stillinger – basert på utrygghet og utnyttelse – fører ikke umiddelbart en en forbedring av de unges livsoppfatning. Disse erfaringene fra arbeidslivet kan tvert imot øke «raseriet» deres, og gjøre det enda vanskeligere for dem å bli fast ansatt, å bli «etablerte». Under opprøret var flere av disse vikararbeiderne, om ikke blant lederne, så i hvert fall blant dem som fulgte etter, som om de måtte tømme seg for et lenge oppsamlet sinne. Det er når arbeidsmarkedet forbedrer seg, at grepet rundt dem løsner og at de begynner å skrike ut det hatet de har samlet inni seg.

Avvisning av «araberne»

Tiltakssonen i Montbèliar er ingen trist og grå soveby med avskallet murpuss. Der er nesten en modell-tiltakssone, i god balanse, der innvandrerne utgjør rundt 30 prosent av befolkningen. Kort sagt, langt fra noen svart ghetto slik det kan være i USA. Helt fram til slutten av 1980-tallet hadde bydelen ingen spesielle probelmer, og oppmerksomheten var rettet mot andre bydeler preget av sosial boligbygging, mange innvandrere og høy kriminalitet.

Opprøret var et voldelig uttrykk for et voksende diffust ubehag, og viste at se sosiale forholdene i bydelen langsom hadde forværret seg. Blant smånyhetene i lokalpressen kan man finne hendelsene som gir grobunn for ryktespredning rundt bydelen: stadig flere brente biler, «steining» av busser (som kjørte til «fiendebydeler»), bandeslagsmål og økning i småkriminaliteten.

Etterhvert som arbeidsledigheten økte ble tiltaksområdet selve «problembydelen» i regionen. Familier med «tunge problemer», for å bruke sosialarbeidernes uttrykk, flyttet inn. I mangel av en politikk som å beholde en blandet beboermasse, ble bydelen «ghettoisert», (opphoping av innvandrere og «sosiale tilfeller» osv.) førte til at «respektable» familier flyttet ut. Narkohandelen utviklet seg, negative episoder oppsto oftere. De som hadde bodd der lenge ble redde. Deretter fulgte provokasjoner fra ungdommen, krav om bedre sikkerhet, protester mot innblanding fra politiet osv.

De ungdommene som samlet seg foran og stenger veien fram til boligblokkene, er ikke direkte truende. Men fordi de holder seg «utenfor» og er samlet i en gjeng, er de andre beboerne mistenksomme og fiendtlige inne i seg. I gågata eller i tiltakssonen merker man at ungdommene febrilske prøver å markere at de er tilstede på en bråkete måte. Som om de måtte vise for alle at de har rett til å være der. Altså en måte å kompensere en følelse av mindreverdighet.

Miljøarbeiderne i området har vanskeligere og vanskeligere for å holde grep om disse unge uten arbeid som sammenligner de midlene som brukes i bysentrum med mangelen på etableringer i tiltakssonen. Muligheten for bygging av et bydelspolitikammer blir sett på som en provokasjon.

Politiet har styrket grepet sitt om bydelen. Man sier at tiltakssonen ikke får utvikle seg til et «rettsløst sted», og gatepatruljene blir stadig fler. En identitetskontroll som forårsaker konflikt eller voldsomme arrestasjon er nok til at spenningen stiger. I februar 2001, en måned før kommunevalget, blir 12 biler stukket i brann i et rolig kvartal i bydelen. Fire busser fra opprørspolitiet (CRS) står i to dager utenfor kjøpesenteret, og holder oppe raseriet til de unge. Antallet politikontroller øker. Som svar leker en del unge krig med politiet, viser dem fingeren, og angriper konstabler som søker å forhandle…

Voldeligheten i opptøyene uttrykker hat, ofte hat mot seg selv, fra en spesiell sosiokulturell gruppe; barn av innvandrere som har falt tidlig ut av skolen – eller som har begynt på yrkesskolen, som har lav status, og som føler seg innestengt i en skjebne som tapere. Disse ungdommene er negativt merket i skolesystemet, ofte uten familietilknytning, og på en og samme tid tidlig herdet av livets prøvelser (fattige familier, eneforeldrefamilier etc.) og i opposisjon alt fra barneskolen mot alle former for institusjonell autoritet. De har vondt for å få noen som helst anerkjennelse i institusjonene. Den volden de uttrykker har sine røtter i en sosial orden, men også i bydelen, i familien, i historien.

Hvordan glemme fedrenes historie? På 60- og 70-tallet hentet Peugeot dem – unge, analfabeter, men i sin beste arbeidsdyktige alder – på landsbygda i Marokko og Tyrkia. Barna vet altså at fedrene deres alltid har vært nederst på den sosiale rangstigen. På fabrikken eller utenfor, i de billige leilighetene (hvor de har blitt samlet sammen i de dårligste blokkene) eller i det sosiale livet, er innvandrerne objekter for politisk manipulering og blir behandlet som «rettsløse».

Det som viser seg i samtaler med disse barna, er først og fremst at de nekter å gå inn i foreldrenes skjebne som utbyttete, sosialt dårlig behandlete og uten motstand godta å være «ultradominert». Denne skjebnen skremmer dem, og derfor prøver de å hevne foreldrenes sosiale ære, som er krenket av de «hvite» (som enkelte betegner franskmennene).

En lærer ved yrkesskolen forteller om Malik, et typisk eksempel på en som nekter å gå inn i en fabrikkarbeiderkarriere: «Han var en flink elev. I 3. klasse på ungdomsskolen hadde han gode karakterer i matematikk og fransk, det samme i 4. klasse. Så dør faren hans. Han begynte i nest siste gymnasklasse i fjor. Han begynte å bli irritabel, brenne biler, og ble naturligvis satt inn. Han fikk ingen ny skoleplass, men kom tilbake hit. Hos oss har han oppført seg bra. Men hvorfor blir han så sendt til disiplinærrådet? Han hadde nektet å gå til verkstedet. Han kunne være med på alt, men ikke ta på seg kjeledressen igjen. Når det var på den måten, kunne vi ikke beholde ham lenger.»

På fabrikken er enkelte unge innvandrere så opptatt av å forsvare æren at de ikke tåler noen bemerkninger fra overordnete. Deres forståelseshorisont er bestemt av de sosiale forholdene som er skapt av innvandringen, av dette «hatet» som de mest agressive av dem har mot mottaksslandet og alle dets institusjoenr. Den minste negative bemerkning blir forstått som «rasistisk». Enkelte er så hårsåre at de blir «ustyrlige», og deres nærtagenhet er sykelig og kan drive omgielsene deres til vanvidd. De opplever at foreldrene deres har ofret så mye at Frankrikes gjeld til dem aldri kan betales tilbake.

Paradoksalt nok er det i en tid da den økonomiske oppgangen gjør at flere kan få arbeid og ta del i vanlig sosiaslt liv, at avvisningsmekanismen styrkes. Når ungdommen i drabantbyene får mulighet til reiser og et iøyenfallende forbruk, som revansj for de magre årene tidligere, føles dette bittert. De unge som viser seg i bydelen med svære tyske biler (BMW, Mercedes) blir beskyldt for å være narkohandlere. («Med en vanlig arbeiderlønn kan man ikke kjøpe sånne biler»). De unge forklarer dette slik: Bilene, som aldri hadde blitt akseptert i kontroll i Tyskland, er kjøpt svært billig i Freiburg, fiffet opp og solgt på det franske markedet. Synet av disse kjøretøyene, som tross alt har kostet under 40 000 franc, øker aggressiviteten mot innvandrerungdommen.

En del av befolkningen i regionen viser seg åpent fiendtlig mot alle som ligner på nordafrikanere. Et eksempel på dette er utestengningen av «unge arabere» i enkelte barer og nattklubber i sentrum. Mens de samme unge får slippe inn på lignende steder i Sveits. Det virker som om åpningen av arbeidsmarkedet faller sammen med en sosial utestengning, særlig i forhold til politiet – på tross av at flere ordensvakter er rekruttert fra innvandrermiljøet. Denne utestengningen av «unge arabere» virker enda mer utålelig siden flere av dem gjør en god jobb i arbeidslivet.

Avskaffelse av arbeiderkulturen

Innvandrerspørsmålet hadde stor innflytelse på kommunevalget i mars 2001. I Montbèliard fikk en MNR-liste (ekstreme høyre) som i stor grad var sammensatt av arbeidere og andre ansatte, 12 prosent av stemmene i første valgomgang. Enkelte velgere viste sympati både for kandidaten til Lutte Ouvrière (ekstreme venstre) og mistillit til kandidatens forsvar for innvandrere. Mot all forventning ble en ordfører fra Mouvement des citoyens i en by i regionen slått: man anklaget ham for å være «arabernes kandidat», for å ha bygd en «flott» moskè, og gi for stor plass til sønner og døtre av innvandrere på listen sin og å forsømme innbyggerne i villastrøkene og i sentrum. Det ekstreme høyres ødeleggelseskapasitet viser at problemet langt fra er løst.

Man merker det særlig i problembydelene, der hvor levekårene er dårlige: Et sammenhengende sosiopolitisk «system» som støttet seg på en politisert arbeiderkultur på fabrikkene og i arbeiderbydelene, er i ferd med å bli borte. Denne kulturen er oppløst under trykket fra krisen (økende fattigdom, økt effektivitetskrav på arbeidsplassen, utflytting av de best betalte arbeiderne til villastrøkene, individuelle forsøk på å redde seg den som kan). For øyeblikket har ingenting erstattet denne arbeiderkulturen.

Før man kaster seg ut i en usikker og dyr politikk basert på tradisjonelle sikkerhetstiltak, ville det ikke være bedre å forsterke de trygghetstiltakene i nærmiljøet som arbeiderklassen allerede hadde bygd opp, men som er i ferd med å oppløses de siste femten årene? Det vil si å trygge og stabilisere levekårene til denne klassen. Og derved gi stoltheten tilbake til den, og ikke bare gjøre inntrykk av å interessere seg for den like før og etter valg…

Oversatt av Ole-Jacob Christensen. Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique.

---
DEL

Legg igjen et svar