Ungdommen slåss for reformer i Algerie

40 år etter Algerie-krigen er blodsbåndene mellom Algerie og Frankrike fortsatt sterke. Ikke minst for «harkiene», muslimene som kjempet på fransk side.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

President Abdelaziz Bouteflika innførte denne uka demonstrasjonsforbud i Algeries hovedstad Alger. Natt til tirsdag fikk regjeringen fullmakt til å benytte militære for å beskytte offentlige bygninger mot opptøyer. Regjeringen vil også kneble aviser som anses å krenke presidenten, regjeringen, de militære eller andre statlige institusjoner. Dermed har styresmaktene nærmest innført unntakstilstand i byen, etter to måneder med protester.

Det er 20-åringene som slåss for reformer i Algerie, et land der 75 prosent av befolkningen er under 30 år. Ifølge offisielle kilder har ca 50 mennesker mistet livet og minst 1300 blitt såret i Algerie de siste par månedene. Det er rimelig å anta at tallet i virkeligheten er langt høyere. Opprøret startet i de berberske fjellområdene Kabylia, vest for hovedstaden Alger, noe som må sies å være i tråd med tradisjonene. De fleste algeriske massebevegelser har oppstått der.

Stadig flere kommentatorer drar nå parallellen til 1980-tallet. Berberne ledet an i et opprør som startet i 1980 og som ble kalt «berbernes vår». Disse protestene fikk etterhvert mer allment omfang og resulterte til slutt i allmenne demokratiske reformer i Algerie med flerpartivalg i 1989.

Også denne gangen står berbernes krav om kulturell likestilling sentralt i protestene, men man skal være forsiktig med å redusere det som skjer i Algerie til en språk- og kulturkamp, slik president Abdelaziz Bouteflika gjerne vil. De berberske ungdommene bruker gata til å fremme krav som gjelder alle: arbeid, bolig og slutt på korrupsjon og fornedring.

Vingeklippet ungdom

Berberne utgjør ca 30 prosent av befolkningen i Algerie. Men språket deres, tamazight, er ikke anerkjent som nasjonalt språk. Berberne oppfatter også at Kabylia er diskriminert når det gjelder statlige investeringer, arbeidsplasser og boliger.

Økonomisk er Algerie avhengig av olje. Fra 1998 til 2000 har eksporten steget med nesten det dobbelte. Utenlandsgjelda er redusert med nesten ti millioner dollar siden 1996. Det gir pene tall i statistikken. Men jordbruks- og industrisektoren er fortsatt i krise, og arbeidsløsheten er på 30 prosent. Husholdene får stadig mindre å rutte med, og det gjelder ikke bare i Kabylia.

– Jeg er ingenting. Jeg er arbeidsløs og uten framtid, altså uten liv, sier en 17-årig berber til det franske magasinet L»Express. Han er en av de mange som føler han har lite å tape på å gå i konfrontasjon med politi og militære.

Også blant de som er bedre stilt, som har å fullført en utdanning og til og med skaffet seg en jobb, er refrenget det samme: – Livet her er ingenting.

Et av problemene er de høye boligprisene. Dagens ungdomsgenerasjon er den første som ikke på noen måte kan lene seg på staten. Under ettpartistaten var i det minste statsansatte garantert bolig. Slik er det ikke lenger. Dersom man er så heldig å ha en jobb risikerer man at husleia spiser opptil 80-90 prosent av lønna.

Ungdommen føler seg vingeklippet og i alle sosiale lag er den store drømmen å reise utenlands. De vet at det ikke er lett, verken å få utreisetillatelse eller innreisetillatelse et annet sted. De tror heller ikke at livet et annet sted er rosenrødt. Men det er den eneste muligheten.

– Jeg føler meg virkelig innestengt. Hvis vi enda hadde kunnet bevege oss fritt, så ville livet vært lettere. Kanskje hadde vi ikke drømt så mye om å reise. Heldigvis har vi Internett, sier en 16-årig skoleelev hvis foreldre bor i utlandet. De flyktet under de verste drapsbølgene på begynnelsen av 90-tallet, men lot sønnen være igjen hos bestemoren for å fullføre skolegangen. Siden har alle forsøk på å få utreisevisum blitt avslått.

Håpet som brast

Opprøret i 1988 skapte nytt håp. Daværende president BenjedidChadli valgte å innføre flerpartistyre, men demokratiprosessen ble kraftig amputert rundt årsskiftet 1991-92. Islamistpartiet FIS (Den islamske redningsfronten) lå an til å vinne nasjonalforsamlingsvalget, noe som medførte at valgene ble stanset av de militære.

Dermed startet en voldsspiral som skulle koste minst 100 000 mennesker livet. Islamistiske grupper, ikke minst GIA-geriljaen, bærer ansvaret for de fleste massakrene, mens regjeringsstyrkene står ansvarlig for tusenvis av forsvinninger, drap og tortur. Hæren har også vært gjenstand for hard kritikk fordi de ikke har klart å beskytte lokalbefolkningen mot massakre.

Abdelaziz Bouteflika ble formelt valgt til president i april 1999. Valget ble imidlertid en farse, i og med at alle hans motkandidater trakk seg i protest mot det de oppfattet som generalenes rigging av valget. Algerie har ofte vært omtalt som «en hær med en stat», et uttrykk som fikk ny aktualitet i og med at Bouteflika tidlig ble utropt som generalenes kandidat.

I sine to år ved makten har Bouteflika satt mye inn på å få til en slags forsoning med islamistene, vel og merke de som «ikke hadde blod på hendene». Denne forsoningsprosessen har ikke vært ukontroversiell. Islamistenes politiske parti er fortsatt forbudt, mens mange av dem som mistet familiemedlemmer i voldsspiralen er forbitret over at tusenvis av fengslede islamister har fått amnesti. I tillegg kommer at kampene fortsetter, både de ytterliggående gruppene i mellom og mellom regjeringsstyrker og GIA-gruppene.

Kløften øker

Dagens demonstranter krever at Bouteflika må gå og beskriver ham som en propp i systemet. De mener at han må bære ansvaret for sikkerhetsstyrkenes nedverdigende behandling av sivilbefolkningen, særlig i Kabylia. Det har også vært påpekt at Bouteflika har slått hardere ned på berbersk ungdom enn på islamistiske terrorister.

Selv har Bouteflika ytret seg minst mulig i løpet av de rundt to månedene opprøret har vart, antagelig for å forsøke å begrense opprøret til den berbiske delen av befolkningen. Regimet har valgt å behandle protestene som et uttrykk for berbersk separatisme, og Bouteflika har også antydet at opprøret styres utenfra – formodentlig med referanse til Hocine Aït Ahmed som leder det berberske arbeiderpartiet FFS, men som i all hovedsak har sin base i Paris.

Det var FFS som sto bak gigantdemonstrasjonen i Alger noen uker tilbake, en demonstrasjon som endte med rene opptøyer. FFS har alltid vært regjeringskritisk, men går inn for en nasjonal dialog der også det forbudte islamist-partiet FIS skal ha en stemme.

Det sekularistiske berberpartiet RCD, som er klart anti-islamistisk og relativt elitistisk parti, trakk seg nylig fra regjeringssamarbeid med Bouteflika, i protest mot sikkerhetsstyrkenes reaksjon på berberopprøret. Dermed øker kløften mellom berbernes ledere og regjeringen.

Vil oppløse partiene

Lite tyder på at det algirske regimet i øyeblikket vurderer å myke opp det politiske systemet for å møte protestene på gata. Ifølge den franske avisa Liberation eksisterer det et dokument utarbeidet av en gruppe unge offiserer som har helt andre ideer om hvordan konflikten bør løses.

Offiserene tilhører kretsen rundt general Mohamed Touati, som anses for å være en av regimets ideologer. Dokumentet fastslår at man bør gjøre et «radikalt brudd» med flerpartisystemet. Noen rehabilitering av FIS er ikke aktuelt, og dokumentet behandler heller ikke hva som er årsaken til dagens protester. I stedet diskuteres hvordan man skal få verdenssamfunnet med på «rekonstruere det politiske landskapet» slik generalene ønsker det.

Algerie – et fransk problem

«Middelhavet deler Frankrike som Seinen deler Paris.» Dette tilsynelatende absurde slagordet er fra 1956, og sier noe om Algeries status i i stormakten Frankrike. Algerie var mer enn en koloni, det var fransk nybyggerland og hadde status som eget departement. Algeries frigjøringskrig ble da også Frankrikes blodigste og mest traumatiske koloni-krig.

Snart 40 år etter Algerie-krigens slutt er de to landene fortsatt tett innvevd i hverandre. Berbernes opprør i Kabylia behandles på førstesiden av franske aviser, den franske generalen og terroristen Aussaresses siste bekjennelser fra Algerie-krigen når førstesidene i Alger. Fransk ungdom danser til tonene av algirsk raï-musikk, algirerne eksellerer i franske nasjonaløvelser som kulespillet petanque. Franske aviser diskuterer algirsk innenrikspolitikk med nesten like stor innlevelse som sin egen, mens etterkommere av algirske fremmedarbeidere og flyktninger gjør karriere i Frankrike i så ulike bransjer som fotball, journalistikk, litteratur, jus, musikk og næringsliv. I tillegg kommer mistroen og rasismen; franske nasjonalister som mistror algirernes kultur og religion og algirske nasjonalister som vil fjerne et hvert minne av fransk herredømme.

Harkiene snakker

Nå er det «harkienes» tur til å kreve oppmerksomhet. Harkiene var muslimene som kjempet på Frankrikes side under frigjøringskrigen, og er en gruppe som både franskmenn og algirere ser ned på. Med etterkommere regner man at denne gruppen i dag består av rundt 400 000 personer.

Harkiene ble vervet til den franske hæren på ulike måter. Noen støttet selvfølgelig Frankrike bevisst, men de fleste var bønder som verken kunne lese eller skrive og mange ble presset til tjeneste. Andre havnet på fransk side på grunn av konflikter i hjemlandsbyen eller fordi de trengte pengene. Harkiene var imidlertid ikke ordinære soldater. De jobbet på korttidskontrakter og hadde ikke formell militær status. Lønna var også dårlig.

Tusenvis av harkier ble massakrert da Algerie ble uavhengig i 1962. Bare 20 000 ble evakuert til Frankrike. Der ble de plassert i leire, bak piggtrådgjerder. Av alle algirere i Frankrike er det harkiene og deres barn som sliter mest med alkoholisme, arbeidsløshet og angst.

Stevner Frankrike

Da Algeries presient Abdelaziz Bouteflika besøkte Frankrike i fjor sommer omtalte han harkiene som landsforrædere og avslo på det skarpeste å la dem komme tilbake til Algerie.

Bitterheten blant harkiene er også stor vis a vis franske myndigheter. Nå vil en gruppe etterkommere av harkier stevne Frankrike for «forbrytelser mot menneskeheten». De mener harkiene urettmessig må lide for å ha blitt slått i hartkorn med franske terrorister og overgripere fra Algerie-krigens dager. De mener at en historisk gjennomgang vil vise at de fleste harkier ikke deltok i det franske barbariet, og at de er blitt grovt sviktet av det landet de kjempet for.

---
DEL

Legg igjen et svar