Til ungdommen nå til dags 

Den aldrende Alain Badiou har skrevet en avansert konfirmasjonstale om eksistensielle kvaler som en åpning mot et bedre samfunn. 

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

The True Life. A Plea for Corrupting the You

Alain Badiou

Polity Press

UK

I sin filosofi beveger Alain Badiou seg mellom psykoanalysen og marxismen. For øvrig bygger han på Heideggers eksistensfilosofiske tenkning, der det sanne er å finne i relasjonen mellom enkeltmennesket og verden. I hovedverkene blandes eksistensielle innsikter med avskrekkende formallogiske argumenter – i en fundamental undersøkelse av forholdet mellom det mulige og det virkelige.

I en rekke korte og lett tilgjengelige skrifter bruker imidlertid Badiou sitt sannhetsbegrep til å kaste lys over allmenne erfaringer og samtidens problemer. Grunntanken er at sannheten har karakter av å være en hendelse der det mulige finner plass i det virkelige. At du griper sannheten i et kjærlighetsmøte, kan på radikalt vis forme virkeligheten – øyeblikket blir til et forhold, kanskje et helt liv. I det politiske kan det være på tilsvarende måte: En følelse av urettferdighet gjør deg til et aktivt vitne. Ved å være lojal til denne opplevde sannheten, kan du bidra til å forme et nytt politisk fellesskap og endre verden.

Tale til ungdommen. Det sanne liv er skrevet som en tale til ungdommen, og sjangermessig ligger den dermed farlig nær konfirmasjonstalens lett beklemmende – og ofte paternalistiske – visdomsord. Som en kompensasjon for den litt trauste rollen som visdomsforvalter, innleder Badiou med en referanse til den villeste av alle unge poeter, Rimbaud, som et sted melankolsk klager over at «det sanne liv er fraværende». Den som snakker om det sanne og inspirerte liv, kan ikke unnlate også å snakke om det livet som er falmet og falskt og korrumpert.

Den som snakker om det sanne og inspirerte liv, kan ikke unnlate også å snakke om det livet som er falmet og falskt og korrumpert.

Som en bevisst provokasjon har Badiou gitt boken undertittelen En bønn for korrumpering av ungdommen («A Plea for Corrupting the Young»). Undertittelen er selvsagt ironisk og viser til Sokrates’ tilsvarende ironiske skjebne. Da han ble dømt til døden av Athens borgere, var det særlig under anklagen om at han hadde ført de unge på avveie. Egentlig hadde Sokrates prøvd å trekke de unge bort fra alt som korrumperer: maktsyke, pengebegjær – og en ukritisk aksept av det bestående.

Forlokkende fluktveier. En klarsynt og kritisk innsikt i at samfunnet på ulike måter er korrupt, er en grunnleggende erfaring for mange unge. Å stå som sannhetsvitne til slike beske innsikter har imidlertid sin pris. Som enhver eksistensfilosof vil påpeke, er løsningen for de fleste mennesker å flykte – både fra valgsituasjonen og sannheten. Med en slagkraftig forenkling peker Badiou på to fluktruter for de unge:

Den første likner mye på den veien den unge Rimbaud valgte: et intenst liv der vinen flyter og der livet leves i øyeblikket. Her er det opprørstrang, men et liv levd kun for det umiddelbare splitter livserfaringen opp i en rekke episoder uten noen overordnet plan: Livsdyrkelsen risikerer å ende med tomhet. Alternativet til å forbrenne livsenergien blir for mange unge å rasjonere og investere den. Om det første alternativet likner på Kierkegaards estetiske stadium, tilsvarer den andre løsningen Kierkegaards bunnmål av uegentlighet: spissborgerens konvensjonelle liv. Livets mål blir å innrette seg best mulig, å få en prestisjefull, trygg og innbringende posisjon. Dette er unektlig konstruktivt, men ligger også farlig nær det Badiou uten omsvøp omtaler som «korrupsjonens treenighet» – makt, penger og status.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.