Til ungdommen nå til dags 

The True Life. A Plea for Corrupting the You
Forfatter: Alain Badiou
Forlag: Polity Press (UK)
Den aldrende Alain Badiou har skrevet en avansert konfirmasjonstale om eksistensielle kvaler som en åpning mot et bedre samfunn. 

I sin filosofi beveger Alain Badiou seg mellom psykoanalysen og marxismen. For øvrig bygger han på Heideggers eksistensfilosofiske tenkning, der det sanne er å finne i relasjonen mellom enkeltmennesket og verden. I hovedverkene blandes eksistensielle innsikter med avskrekkende formallogiske argumenter – i en fundamental undersøkelse av forholdet mellom det mulige og det virkelige.

I en rekke korte og lett tilgjengelige skrifter bruker imidlertid Badiou sitt sannhetsbegrep til å kaste lys over allmenne erfaringer og samtidens problemer. Grunntanken er at sannheten har karakter av å være en hendelse der det mulige finner plass i det virkelige. At du griper sannheten i et kjærlighetsmøte, kan på radikalt vis forme virkeligheten – øyeblikket blir til et forhold, kanskje et helt liv. I det politiske kan det være på tilsvarende måte: En følelse av urettferdighet gjør deg til et aktivt vitne. Ved å være lojal til denne opplevde sannheten, kan du bidra til å forme et nytt politisk fellesskap og endre verden.

Tale til ungdommen. Det sanne liv er skrevet som en tale til ungdommen, og sjangermessig ligger den dermed farlig nær konfirmasjonstalens lett beklemmende – og ofte paternalistiske – visdomsord. Som en kompensasjon for den litt trauste rollen som visdomsforvalter, innleder Badiou med en referanse til den villeste av alle unge poeter, Rimbaud, som et sted melankolsk klager over at «det sanne liv er fraværende». Den som snakker om det sanne og inspirerte liv, kan ikke unnlate også å snakke om det livet som er falmet og falskt og korrumpert.

Den som snakker om det sanne og inspirerte liv, kan ikke unnlate også å snakke om det livet som er falmet og falskt og korrumpert.

Som en bevisst provokasjon har Badiou gitt boken undertittelen En bønn for korrumpering av ungdommen («A Plea for Corrupting the Young»). Undertittelen er selvsagt ironisk og viser til Sokrates’ tilsvarende ironiske skjebne. Da han ble dømt til døden av Athens borgere, var det særlig under anklagen om at han hadde ført de unge på avveie. Egentlig hadde Sokrates prøvd å trekke de unge bort fra alt som korrumperer: maktsyke, pengebegjær – og en ukritisk aksept av det bestående.

Forlokkende fluktveier. En klarsynt og kritisk innsikt i at samfunnet på ulike måter er korrupt, er en grunnleggende erfaring for mange unge. Å stå som sannhetsvitne til slike beske innsikter har imidlertid sin pris. Som enhver eksistensfilosof vil påpeke, er løsningen for de fleste mennesker å flykte – både fra valgsituasjonen og sannheten. Med en slagkraftig forenkling peker Badiou på to fluktruter for de unge:

Den første likner mye på den veien den unge Rimbaud valgte: et intenst liv der vinen flyter og der livet leves i øyeblikket. Her er det opprørstrang, men et liv levd kun for det umiddelbare splitter livserfaringen opp i en rekke episoder uten noen overordnet plan: Livsdyrkelsen risikerer å ende med tomhet. Alternativet til å forbrenne livsenergien blir for mange unge å rasjonere og investere den. Om det første alternativet likner på Kierkegaards estetiske stadium, tilsvarer den andre løsningen Kierkegaards bunnmål av uegentlighet: spissborgerens konvensjonelle liv. Livets mål blir å innrette seg best mulig, å få en prestisjefull, trygg og innbringende posisjon. Dette er unektlig konstruktivt, men ligger også farlig nær det Badiou uten omsvøp omtaler som «korrupsjonens treenighet» – makt, penger og status.

Hver for seg virker de to livsveiene både karikerte og ekstreme, men Badiou ser ikke noe i veien for at de to fluktveiene kan kombineres. Med dét får vi også et høyst gjenkjennelig bilde av en gjengs ungdomstid – der reising, fester og distraksjoner forbindes med studier og sosiale ambisjoner. Hvis dette livet, som unektelig er virkeligheten for de fleste, er falskt – hva skal en stakkars ungdom i så fall gjøre?

Guttemenn og kvinnejenter. Åpenbart er ikke problemet de unge, men det samfunnet de kastes inn i. Mer enn noe er de unges situasjon preget av forbrukersamfunnet og den globale kapitalismens frie flyt, som Marx i en berømt vending skildret som en kraft som får alt fast til å smelte og fordampe.

Badiou mener den virkelige motsetningen mer enn noensinne står mellom kapitalismen og kommunismen.

Badiou mener forvitringen av tradisjonen og det gamle i første omgang har gjort det lettere å være ung i dag, siden de unge er friere og slipper å gå gjennom konvensjonelle overgangsritualer. Tradisjonelt gjorde militærtjenesten gutter til menn, mens giftemål og barn gjorde jenter til kvinner. Samtidig er den nye situasjonen forvirrende. Uten hier-
arkiske strukturer klarer ikke de unge, særlig de unge mennene, noengang å bli voksne. De forblir barn, med tenåringens begjær, men et voksent budsjett. Ungdomstiden blir endeløs. På den andre siden forsvinner barndommen, og dette særlig for jentene, som bråmodent tenker og ter seg som effektive og uavhengige kvinner fra de er små. Badiou synes å hevde at så lenge guttemennene og kvinnejentene fungerer innenfor det kapitalistiske samfunnet, vil blandingen av umodenhet og bråmodenhet ikke føre noe godt med seg.

Reaksjon og revolt. Den kyniske innsikten som Marx påpekte, og som det moderne kapitalistiske samfunnet bygger på, er at det under alle sosiale relasjoner ligger egeninteresse og penger. Som kompensasjon for individualismens oppløsende tendenser, velger mange å trekke seg tilbake til religiøse identiteter, nasjonale fellesskap og reaksjonære rollemønstre. Men valget mellom en halsløs videreføring av Vestens kapitalistiske prinsipper og en tilbaketrekning til antimoderne tradisjonalisme er basert på en falsk motsetning. Badiou mener den virkelige motsetningen mer enn noensinne står mellom kapitalismen og kommunismen.

Men hva betyr «kommunisme» her? Når den gamle marxisten Badiou allierer seg med undomsgenerasjonen, blir kommunismen først og fremst et kodeord for et mulig samfunn, et fremtidig fellesskap. Her spøker også Lacans psykoanalytiske begreper i bakgrunnen, der mennesket lever mellom det imaginære, det reelle og det symbolske. Å sverge til det mulige betyr for Badiou ikke å flykte inn i en politisk dagdrøm til en fantasiverden, men snarere å nekte å helt tilpasse seg kapitalismens rå realiteter. Målet blir å bidra til «en ny egalitær symbolsk orden». Hovedbudskapet er mer allment: Å leve i tråd med sannheten innebærer for Badiou noe helt annet enn å «forstå virkeligheten» og leve innforstått med verden slik den faktisk er. Det sanne liv leves som vitne til en sannhet som virkelig krever noe av oss – og som til gjengjeld leder oss mot noe mulig og bedre som ennå ikke finnes.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Abonnement kr 195 kvartal