Ung, dynamisk og opprørsk

Fredsbevegelsen i Storbritannia er ikke lenger aldrende og hvit.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Denne nye bevegelsen som er i aktivitet over hele landet er nok svært forskjellig fra den tradisjonelle fredsbevegelsen, som i britisk sammenheng nok må karakteriseres som aldrende og hvit.

Det sier Andy Lay, som representerer ledelsen i Cambridge-gruppen av den landsomfattende og massive folkebevegelsen «Stop the war.»

Han er synlig stolt og imponert over sine mange og unge medarbeidere som holder stilen og aktivitetene i gang, alt mens krigens redsler i all sin detaljerte gru nå ruller over britiske tv-skjermer døgnet rundt.

I Cambridge, som i andre engelske byer, holdes hverdagslivet og rutinene i gang mens antikrigsarbeidet kommer til syne på mange og kreative vis. På markedet midt i byen og i gatene selges frukt, grønnsaker og lysende påskeliljer side om side med buttons påskrevet «Don’t attack Iraque» og t-skjorter som forteller om opprør og motstand: «No war in my name.»

På forskjellig vis har vi vært vitne til at folk griper ordet: En prestekledt mann roper sine formaninger ut over markedsplassen. Inne i et moderne kjøpesenter toger ungdommer forbi mens de roper taktfast og holder opp plakatene sine med slagord som dukker opp igjen og igjen: «No war in my name.» I enkelte bolighus henger også ungdommelige plakater som roper ut sin krigsmotstand. Imidlertid, når sant skal sies, har noen også satt opp små vimpler med Union Jack, det britiske flagget, i vinduskarmene.

Mange er skoleelever

– I Cambridge har vi mange mindre grupper som jobbber svært godt, også hver for seg. Vi har grupper på seks skoler og på fem arbeidsplasser. En av gruppene som imponerer med sine aktiviteter, består av 17-18-åringer, som alle er elever ved samme skole.

– Gjennomsnittsalderen på medlemmene våre er 19 år. Og selv om Cambridge er en internasjonalt kjent universitetsby, er det ikke bare studentene som slutter opp om motstandsarbeidet. Mange er faktisk skoleungdommer under 18 år. Og til dem som måtte undre seg over alderen, svarer gjerne de unge selv: Du behøver ikke være gammel for å være imot krig!

– Og som de unge jobber! De bruker nett, mobiltelefoner, tekstmeldinger , alle de moderne kommunikasjonsformene som de unge behersker kommer nå til nytte. Det er et slående trekk, at det er så stor dynamikk og fart i alt de gjør, sier Andy Lay og nevner som et eksempel en eneste aksjonsdag i Cambridge, der arrangørene i «Stop the war» greide å samle 1500 mennesker til ulike aktiviteter.

Forvirring og frustrasjon

Selv står Andy Lay midt i begivenhetene, travelt opptatt med å organisere arbeidet han mener er viktigere enn noen gang. For bildet av en ren og rask krig har nok tonet ut for godt, den krigen som en del briter motstrebende aksepterte fordi de, etter alt å dømme, hadde en forestilling om et kortvarig ubehag som ville være over i løpet av noen få uker. Og iallfall før den sterke heten for alvor satte inn i ørkenlandskapet i Irak.

Nå, ved inngangen til en ny måned, er bildet langt mer komplisert og langt mer urovekkende. Så urovekkende at den britiske forsvarsministeren Geoffrey Hoon har gått til angrep på mediene for å forsvare seg. Det er ikke politikerne som har skapt bildet av en ren og rask krig, men mediene, hevdet han . – Jeg har fra starten sagt at krigen kunne bli lang og vanskelig, forsvarte han seg selv i parlamentet.

Det viste seg at de smarte bombene ikke var så presise likevel. «Vi bomber. De lider,» som det het i et førstesideoppslag i «The Independent.»

Mer sammensatt

– Noen briter hadde nok den oppfatning at vi kunne gå til krig fordi vi ville bli hilst som frigjørere. Nå ser vi at bildet er langt mer sammensatt. Jeg har selv aldri trodd på dette bildet av den enkle krigen. Og nå undrer britene på hvor lenge krigen kommer til å vare. Det vil i avgjørende grad avhenge av omfanget av, og viljen til, irakisk motstand mot de allierte styrkene, ikke minst i den avsluttende fasen som skal ende med slaget om Bagdad, understreker Andy Lay.

– Vi må også forholde oss til det storpolitiske spillet om maktforholdene i Irak etter kamphandlingene, sier han.

I det forventede slaget om Bagdad er det en uttalt frykt for gatekamper, «street-to-street-fighting,» som en britisk militær i pressen nylig karakteriserte som enhver soldats mareritt. Men, som han framholdt, mange av de britiske soldatene har erfaring i denne kampmetoden fra Nord-Irland.

Nye markeringer

I denne fasen, med betydelig uro og forvirring blant folk, holder «Stop the war»-bevegelsen aktivitetene i gang. De kan se tilbake på tre store massedemonstrasjoner, i november og mars i år, og med februar-marsjen i London som den historiske begivenheten.

– Vi har aldri hatt lignende massedemonstrasjoner i Storbritannia, slår Lay fast. – En viktig grunn er åpenbart at «Stop the war» er en bred, en virkelig bred bevegelse, som samler ulike politiske og religiøse organisasjoner, en rekke fagforeninger og enkeltpersoner. Grunnlaget for arbeidet vårt er ikke motstand mot terrorisme, eller motstand mot krig for enhver pris. Vår fellesnevner er motstand mot denne krigen…

Om en så bred bevegelse kan fungere uten indre motsetninger og konflikt? Noen spenninger er det nok i kulissene i en så bredt basert bevegelse, men hovedsiden er at «Stop the war» har vært og er en stor suksess. Vi er rett og slett en populær bevegelse, sier Andy Lay.

Allerede i morgen er det tatt initiativ til en ny London-markering, som skal gå fram til den amerikanske ambassaden. Neste uke arrangeres en egen dag for skoleelever, og neste lørdag er det en ny nasjonal demonstrasjon. «Stop the war»-bevegelsen fortsetter uavlatelig sine oppfordringer til folk om å drive lobbyvirksomhet. Ikke la politikerne få fred, skriv til dem, mail til dem, henvend deg direkte til parlamentsmedlemmer og til medlemmene av Europa-parlamentet, lyder oppfordringene.

Nye markeringer

Det har nok gjort inntrykk på mange å se svært unge mennesker delta i aksjoner og demonstrasjoner. Noen er blitt beveget. Men ikke alle har trodd fullt ut på det de har sett, selv om plakatene med påskriften «No war in my name» har vært ekte nok, når ungdommer har marsjert forbi. I enkeltstående reportasjer er det skapt inntrykk av at noen ungdommer har deltatt fordi de har sett det som en mulighet til å stikke av fra trøtte skoletimer, og å få være med der ting skjer. Noen skal også ha vært i klammeri med lærere.

– Jeg er ikke i tvil om de unges engasjement. Og de motbeviser selv alle påstander om apati blant dagens ungdom. Ved skolene arrangerer de debatter og jeg har selv vært invitert til diskusjonsopplegg om krigen ved en rekke skoler i dette distriktet, forteller Lay.

Han viser til den unike aksjonsdagen det er lagt opp til neste uke. – «School students party for peace» har vi kalt aksjonen. Her har vi tatt hensyn til at arrangementet skal skje etter skoletid og innenfor veggene på den enkelte skole. Det er opp til de unge selv å arrangere dagen, og hvordan de lykkes vil selvsagt til en viss grad avhenge av hvordan og i hvilket omfang de kan få til et samarbeid med skolens ledelse og lærere, sier Lay.

Krigens redsler

Det ingen betviler i disse dager er at svært mange briter og tusener av familier lider.

Britene henter hjem sine døde, i kister innhyllet i flagg og til fulle æresbevisninger. Historiene i pressen blir stadig flere, både i storavisene men også i den lokale pressen, om hverdagsmenneskene som mister sine kjære i et ørkenlandskap langt vekk – en far, en ektemann, en bror, sønn, bestevenn.

I et populært talk-show på tv fortalte en mor om hvordan hun engstet seg syk over sin datter på 19 år som er i frontlinjen, andre fortalte om hvor vondt det er når meldingene om døde kommer. En ung mor fortalte at hun ser tv døgnet rundt og bekymret seg stadig over det mange må ta stilling til: Hvor mye skal barna se og høre hvis far er i krig, og hvordan skal man snakke med barna om det?

En kvinne og mor som nettopp var blitt enke, fortalte pressen: – Før han reiste, plantet han påskeliljer i hagen. De skulle komme opp som en overraskelse til oss mens han var borte.

Politisk engasjerte

Andy Lay i «Stop the war» tror at mange briter som slutter opp om bevegelsen er mennesker som har hatt stor tro på det britiske og vestlige demokratiet. Og som nå har vært vitner til at de betrodde politikerne gikk fram på en måte folk oppfattet som å ta seg til rette.

– Det er mitt håp at folks frustrasjoner etter hvert vil komme til uttrykk som et mer seriøst og engasjert forhold til den politiske venstresiden. Vi er en populær massebevegelse, gjentar han. – Kan hende vil oppslutningen om bevegelsen gå noe ned, vi vet det ikke, men det er uansett mitt håp at svært mange vil bli enda mer politisk engasjerte, sier Andy Lay.

---
DEL

Legg igjen et svar