Undringens uunnværlighet

Jeff VanderMeer: Southern Reach-trilogien (Annihilation, Authority og Acceptance) Harper Collins. USA

Jeff VanderMeer skriver reflekterende og miljøbevisst science fiction. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Southern Reach-trilogien (Annihilation, Authority og Acceptance)

Jeff VanderMeer

Harper Collins

USA

I et område på sørvestkysten av USA finnes det et område hvor ingenting er helt som det skal. I sentrum ligger et fyrtårn, som speiles av nok et fyrtårn på en øy litt lenger nord. Rundt tårnet strekker villmarken seg: Det er stille, det er dyr overalt, og bølgene skyller fredsommelig innover den langstrakte stranden. Tistlene og gresset svaier i vinden, måkene skriker der de svever i flokk forbi fyrtårnet og fortsetter sørover.

Vi befinner oss i «Område X», landskapet som står i sentrum for Jeff VanderMeers kritikerroste science-fiction-trilogi fra 2014 (den første boken skal snart bli film).

Forvirrende grenseområde. For noen tiår siden skjedde det noe her, selv om vi aldri får vite sikkert hva. Det kan ha vært en naturkatastrofe av et eller annet slag, men det kan også ha vært en økologisk krise, forårsaket av en fabrikklekkasje eller et statlig eks-
periment har gått galt. Kanskje alt sammen? Eller det kan være snakk om – noe som blir stadig mer nærliggende ettersom vi leser – en fremmed intelligens som harhærtatt denne naturskjønne kyststripen.

Området, slik det fremstår i VanderMeers trilogi, er i hvert fall adskilt fra verden utenfor av en melkehvit sone, en blanding av ugjennomtrengelig tåke og en tidsportal mellom «X» og resten av verden. Skal du krysse sonen, er det ingen vanlig passasje du vil gå gjennom. Faktisk er det ikke sikkert at fornuften er i behold når du kommer ut på den andre siden. Byer bygges og går til grunne, kriger raser og faller til ro, dyr blir født og gjenoppstår – alt i et rasende tempo og i en kronologi som ikke gir mening for den menneskelig hjerne.

Det er som om stedet – eller kanskje jordkloden som sådan – husker seg selv før den skal avgå ved døden, slik mennesker visstnok skal få livet passert i revy før vi tar kvelden.

Ikke seg selv. Rett ved grensen til Område X befinner forskningsstasjonen Southern Reach seg. Herfra er det sendt ut ekspedisjoner til det hærtatte området (om det da er hærtatt) gjennom flere tiår. Forskningsstedets oppgave er å finne ut hva som har skjedd og hva som skjer, for det er stadig utvikling i Område X.

Borne er en plante, i det neste øyeblikket et dyr, eller et barn, en lampe, en anemone eller – verst av alt – et våpen.

Men det er få som overlever ekspedisjonene – og de som gjør det, de som kommer tilbake, er radikalt forandret. Mange lever ikke lenge, og alle virker som skygger av sine tidligere jeg. Ikke kommer de over den tåkehvite grensen, heller, men dukker opp helt andre steder – gjerne på døren til familien, eller kanskje et helt annet sted de har et nært forhold til. Følelseslivet er flatt, de er ikke lenger seg selv. Hva er det som har skjedd disse menneskene?

I første roman av trilogien følger vi den ellevte ekspedisjonen ut i Område X – og vi vet like lite, eller mindre, enn deltakerne, om hva som komme til å skje. «Lingvisten», «biologen», «antropologen» og «ekspedisjonssjefen» – de er alle kvinner – har ikke vanlige navn, men er redusert til sine jobbtitler, det de kan. Slik skal de, blir vi fortalt, bli vanskeligere å identifisere for «fienden» (hvem disse nå enn er).

Mennesker kopieres. Det viser seg raskt at stedet er dødelig – deltakerne forsvinner én etter én, men ikke på den forventede science-fiction-måten. Nei, de blir snarere annektert av området selv. Ikke helt ulikt The Invasion of the Body Snatchers blir menneskene erstattet med en kopi av seg selv – uten at vi vet når, hvor, og på hvilken måte dette skjer.

Mye er i det hele tatt i det uvisse i disse tre bøkene, selv om en del forklares etter hvert. Den sentrale deltakeren «biologen» – som spiller en viktig rolle i alle de tre bøkene – er den eneste som har en dypere forståelse av stedet, av hva det er, hva det vil oss og hvorfor det i det hele tatt finnes.

Siden dette tross alt er en slags spenningsfortelling, skal jeg ikke avsløre for mye, men Annihilation, Authority og Acceptance utgjør en usedvanlig, høyst merkelig og dypt fascinerende triologi. VanderMeer skriver poetisk, urovekkende og spennende – men først og fremst interessant. Vi kunne kanskje kalle dette reflekterende økofiksjon?

Økofilosofisk tankebilde. En bok som til de grader integrerer den pågående miljøkrisen i fiksjonsform uten å illustrere problemet, eller advare oss mot farene, er sjelden kost. Verket transformerer hele problemkomplekset til en selvstendig serie fortellinger som fungerer som et tankebilde på hvordan vi er i ferd med å forandre planeten. Våre inngrep i overgangen fra det holocene til det antropocene – fra natur til menneskeskapt natur – er i hvert fall et svært nærliggende bakteppe.

Profetiske og urovekkende setninger er satt sammen av planter. Språket vokser, det gror.

Tankebildet forankres i tvetydigheten som gror frem underveis – som ikke lar seg skille ad, men som heller sys hardere sammen i løpet av teksten. Mot enden av verket står et helt annet bilde igjen – av elementer som vanligvis pleier å opptre hver for seg: natur og kultur, menneske og dyr. Men også fortid og fremtid, språk og biologi.

Organisk språk. Om dette siste – med en spoiler alert for dem vil lese: Fyrvokteren i det største fyrtårnet er sentral. En dag får han øye på et lys i gresset. Når han vil undersøke det nærmere skjenner han et stikk. Gradvis blir han en annen: Noe (eller noen) vokser i ham og overtar hans person.

Mange år senere, i Annihilation, møter en av deltakerne ham igjen i et bygg kalt «Anomalien» som ser ut som et omvendt tårn. Trapp på trapp, avsats på avsats går nedover og nedover. Det er uklart om det er et fysisk bygg, for veggene synes å puste og avgir en puls. Kanskje er det et slags dyr, et organisk liv? Inne i bygningen oppdager ekspedisjonsdeltakerne skrift på veggene – levende skrift. Profetiske og urovekkende setninger som ikke er hugget inn, men satt sammen av planter. Språket vokser, det gror. Det er fyrvokteren som skriver, eller mer presist, det er noe annet enn ham som skriver gjennom ham.

Gradvis oppdager vi at naturen ikke er natur, men heller ikke menneskeskapt. Den er noe tredje, en hybrid, noe udefinert i overgangen mellom natur og kultur. Det dukker opp menneske-DNA i planter, og dyr ser på ekspedisjonen med et umiskjennelig menneskelig blikk. Kulturprodukter som dagbøker ser ut til å vokse likt organisk liv, slik språket i Anomalien gjør det.

Hybridvesen. I sin siste roman Borne – som kom i år, altså to år etter Southern Reach-trilogien – er hele dette problemfeltet enda mer fokusert: Fra sin langstrakte fabel om sivilisasjonens endelikt og menneskelig omforming av natur, har forfatteren med Borne skrevet et kammerspill. Nok en gang er det overgangsformer som berøres – men til forskjell fra forrige romanverk er det klart at Bornes verden er et postapokalyptisk resultatet av både miljøkriser og uheldige bioteknologiske eksperimenter.

Rachel, romanens hovedperson, kommer over noe hun ikke kan identifisere – om det er levende, er uklart – men hun føler likevel en omsorg og tar det med seg hjem. «Borne» viser seg å være et organisk vesen – som både blir mer og mindre menneskelig etter hvert som romanen skrider frem.

Det var i pelsen til kjempebjørnen Mord Rachel fant Borne. Mord er resultatet av et bioteknologisk forsøk, og raser rundt i byen som en annen Godzilla  Mens monsteret sover finner Rachel og andre mat og godsaker i Mords pels.

Umulig å kategorisere. Vesenet minner meg om Odradek, det lille trinseliknende kreaturet i Franz Kafkas En husfars bekymringer, for det finnes ingen eksisterende kategorier å plassere det i. Det materialiserer umuligheten av ethvert arkiveringsforsøk ved stadig å transformere seg, skifte form, skikkelse, karakter og identitet. I det ene øyeblikket er Borne en plante, i det neste et dyr, deretter nesten et barn. Så er vesenet plutselig en lampe, en anemone eller – verst av alt – et våpen.

Ting forandrer seg mer enn vi tror, og dette må vi reflektere over, mener VanderMeer. «There was a secret shape to it all that lived inside us, a map that slowly circled within our minds like a personal cosmology. This, then, is where I had brought my sea anemone named Borne – into this cocoon, this safe haven, this vast trap.»

Vil være menneske. VanderMeers bøker tilhører en underlig sjanger – new weird er det noen som kaller den. Og nettopp gjeninnføringen av det gåtefulle, det vi ikke forstår, er bøkenes største styrke. I en verden hvor all tenkelig informasjon er tilgjengelig, drives gåtene og mørket ut av tilværelsen. Men undring og forvirring trengs – ja, å konfronteres med det uforståelige og gåtefulle er nødvendig for å tenke. Koblingen til økologi fletter også refleksjonen inn i hvordan vi er i ferd med å ødelegge kloden.

Hva vil VanderMeer med sin litteratur? Overgangsformene, det som ikke lar seg kategorisere, de merkelige mellomtilstandene i Område X eller Bornes udefinerbare natur, gir oss undringen tilbake. Refleksjonen rundt hva mennesket er i ferd med å gjøre med planeten er en viktig del av dette – men trilogien stikker dypere: Den vil ha oss til å oppdage både oss selv og naturen på ny.

Vi skal aldri bli for sikre på det vi tror vi vet, mener VanderMeer. «We all just want to be people, and none of us knows what that really means,» som Rachel sier i Borne.

Dét er det verdt å huske på.

DEL
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.