Livsfilosofi kan være en litt farlig aktivitet å begi seg ut på. Det blir fort til løs undring i en tekst uten substans og stringens, hvor forfatterens pretensjoner koker over som grøt i en overkokt kjele, og innholdet flyter utover.
Jostein Gaarder har vist mange ganger før at han mestrer genren. Jeg opplever at undringen hans er ekte, og at bekymringen som ligger under, og som gir form og styrke til undringen, også er det.
Denne boken er til hans seks barnebarn; det er de som skal overta jorden. Hva er det egentlig han som en eldre mann etterlater dem? Denne boken fungerer både som en slags oppsummering av hans tidligere forfatterskap, og som et åpent brev til verden: «Hvordan ser det ut i verden mot slutten av det 21. århundre?»
Undringen over verden, over at verden like godt ikke kunne eksistert.
Selv har jeg bare møtt Jostein Gaarder en eneste gang, og det var på et Wittgenstein-seminar på Walaker hotell i Sogn, og jeg skjønner godt hvorfor han var der: Undringen over verden, over at verden like godt ikke kunne eksistert som å eksistere, og hva som i det hele tatt brakte den til plutselig eksistens, har begge filosofer til felles – selv om måten å uttrykke undringen på er ulik.
Anekdotisk
Svakheten ved boken er at forfatteren hopper for fort fra tema til tema. Når han skriver at han opplever seg selv som en fremmed, og at han våkner opp med en alien ved siden av seg selv i sengen hver eneste morgen, nemlig seg selv, skulle jeg ønske at han kunne gå dypere inn i temaet. I stedet forlater han dette interessante temaet bare få linjer senere og vil dele en helt annen opplevelse med oss. Sånn sett synes jeg boken blir for anekdotisk. Hva innebærer det egentlig å oppleve seg selv som en fremmed på denne måten? Hvordan føles det egentlig? Det får jeg ikke vite. Han stoler mer på at leseren kjenner seg igjen i beskrivelsen, og at det derfor ikke er nødvendig å gå i detaljer. Dermed blir boken litt tam.
Han tar seg heller ikke tid til å gå i dybden på det interessante temaet telepati, men nøyer seg med å flørte litt med det. Det samme gjelder fenomenet parapsykologi. Han hevder at det ikke er mulig å gi parapsykologi noen form for vitenskapelig begrunnelse. Men her er det mulig at hans oppfatning av hva vitenskapelig begrunnelse innebærer, er for begrenset.
Hvis denne boken pretenderte å være mer enn lett fløteskum, kunne han for eksempel trukket inn forskningen til Rupert Sheldrake, som for eksempel har forsket på telepatiske evner hos dyr. Når gjentatte forsøk på dyr angående fenomenet telepati faktisk bekrefter at dyr har telepatiske evner, så er vel det vitenskapelig nok?
«Undring light»
Problemet med Gaarders undring er at den stanser før den blir virkelig interessant; den blir dessverre litt sånn «undring light». Han er tydeligvis redd for å bryte med rammene for det vitenskapelige paradigmet alle vi her i nord har vokst opp med. Og det er synd. Han beholder undringen som livsinnstilling, men undringen skal jo romme noe annet enn bare undring for å bli virkelig spennende? Ta et utsagn som: «Mennesker har tid alle tider hatt ulike sett av forestillinger om overnaturlige vesener. Kanskje har det likevel aldri skjedd i menneskehetens historie at slike vesener har åpenbart seg eller på noe vis erklært seg for noe menneske eller noe folk, og grunnen til det kan være den aller enkleste, nemlig at slike vesener ikke finnes.»
Her gjør nok Gaarder det for enkelt for seg selv. Poenget med overnaturlige vesener er at de bare åpenbarer seg gjennom sitt fravær. De er der, men de er der likevel ikke. Det er jo nettopp det som et så skummelt. En bekjent av meg, en kjent forfatter, opplevde for eksempel at hunden hans ble sparket flere meter bortover i hagen til et gammelt hus der han hadde overnattet. Jeg intervjuet en gang en mann som hadde skrevet hovedoppgaven sin i sosiologi om spøkelser. Det hadde spøkt i over tjue år i en butikk i nærheten av svenskegrensen. Det skumle er at slike opplevelser skjer mot folks vilje, og at de utfordrer vår vedtatte oppfatninger om virkeligheten, ja, at de beveger seg hinsides rasjonaliteten. Dette bidrar til å sette mennesker i dyp tvil om hvem de selv er, og om deres oppfatning om virkeligheten virkelig er den rette.
Gaarder er rett og slett for intolerant i sitt møte med det overnaturlige.
Sånn sett opplever jeg at Gaarder setter punktum for tidlig. Han stopper der det kunne blitt virkelig interessant, og er rett og slett for intolerant i sitt møte med det overnaturlige. Selvfølgelig finnes ikke spøkelser, men likevel er de der. Kanskje i en annen dimensjon som krysser vår egen? Det er det som gjør verden til et så merkelig sted. Likevel er det mange som tviholder på sine egne fastsatte oppfatninger, selv etter at en større virkelighet har truet med å sprenge bevisstheten deres. De kan ikke oppgi sitt materialistiske verdensbilde.
En formidler
Det forhindrer ikke at Gaarder er en god skribent og en god pedagog. Han er opplagt en som ungdommer vil lytte til. Han kan mye historie, og han formidler sine innsikter på en god og forbilledlig måte. Men vi må nok overlate til en yngre generasjon å sette spørsmålstegn ved de vedtatte sannhetene om hva som går an og ikke går an.
